33 år i CIA har blitt til en gnistrende god thriller. Jason Matthews Red Sparrow er obligatorisk for spionfans.
Det er få ting som gleder meg mer enn eks-etterretningsfolk som bruker tiden etter tjeneste på å lage fiksjon. Hva hadde verden vært uten Ian Fleming eller John le Carré, som jobbet i den engelske tjenesten på 40- og 50-tallet før de ble klodens beste spionforfattere? Eller nå nylig Joe Weisberg, som jobbet et par år i CIA før han sa opp for å bli manusforfatter. Resultatet: den beste serien på 2010-tallet, The Americans.
Nylig bladde jeg gjennom siste års Edgar Awards-priser, og oppdaget til min forferdelse at en eks-CIA-agent som vant for beste debutroman hadde gått under radaren min. Tretti sekunder senere hadde jeg kjøpt Jason Matthews Red Sparrow til Kindle, og 8-9 timer etter det igjen holdt jeg fremdeles pusten av spenning og begeistring. Altså ikke faktisk holdt pusten, men du skjønner.
Den unge CIA-agenten Nate Nash blir nesten tatt på fersken når han skal møte en av tjenestens dypeste russiske muldvarper i Moskva. Dominika Egorova er en ung, lovende ballettdanserinne som blir rekruttert fra Bolsjoj-balletten til Putins SVR, spesialutdannet til å forføre utenlandske forretningsmenn, diplomater og agenter. Hun blir sendt på spurveskolen, Sparrow School, hvor man ser porno på skolebenken, pugger stillinger og finjusterer kunsten å forføre hvem det skulle være.
Snart blir Dominika overført til Helsinki for å lokke Nate, og Jason Matthews spionthriller Red Sparrow ruller ut i internasjonalt farvann: fra Helsinki og Moskva via Roma og Athen til – selvsagt – Langley.
Jason Matthews var 61 år da han romandebuterte med Red Sparrow i 2013 (oppfølgeren Palace of Treason er også tilgjengelig), og hans 33 år i CIA lyser ut fra hver eneste side. Matthews beskriver etterretningens byråkrati og aktivitet med sobre, troverdige og underholdende detaljer, men lar ikke detaljerte beskrivelser av skygging og overvåking forstyrre den store historien om agenter, dobbelagenter og internasjonalt storspill. Red Sparrow er rett og slett en knakende god thriller om moderne spioner som bruker gammeldagse metoder. Matfolket får også sitt, hvert kapittel avsluttes med en oppskrift som gir deg lyst å reise ut i verden og spise deg gjennom alle verdens bakgaterestauranter.
Red Sparrow kan minne om Robert Littells murstein av en CIA-thriller The Company (anbefales også!), men oppdateringen til øst versus vest i en post-911-verden med Putin, oligarker og skeptiske senatorer gjør Red Sparrow til en mer realistisk versjon av Vince Flynns populære Mitch Rapp-serie (jepp, anbefales den også).
Matthews får et lite minus i margen for at de fleste russere utenom muldvarpen MARBLE og Dominika Egorova er kjedelig endimensjonale makt- og voldspøbler, mens det fargerike galleriet på amerikansk side spenner fra humørløse FBI-agenter til den ublu, konfronterende og morsomme CIA-veteranen Gable. Matthews veksler mellom pedagogiske beskrivelser av overvåking og frekke, kjappe beskrivelser og dialoger. Sjekk bare denne passasjen når FBIs Maratos kommer på banen midt i en avansert Helsinki-operasjon drevet av CIA-sjefene Forsyth og Gable:
Maratos had distinguished himself during a twenty-five-year career as a bank-robbery investigator in the Midwest, and he put his feet up in the office, showing the soles of his shoes to Forsyth and Gable, and said this was a clear case of espionage committed by an American citizen, and therefore under the strict purview of the FBI. “Fucking guy,” said Gable when Maratos left, “thinks espresso means ‘nonstop train’ in Spanish.” It was a certainty that, if they let them, a dozen FBI Special Agents would descend on Helsinki wearing cargo pants, tactical boots, and New York Yankees ball caps.
Gable er monologstjernen i boken, sjekk bare denne usubtile monologen til Nate om å rekruttere Dominika: «Don’t try to get her in bed before you recruit her. She will correctly conclude that you fucked her to get her to sign up. Recruit her first, then you’ll be able to enjoy two of life’s singular pleasures: Running an SVR officer, and eating breakfast in bed with cunty fingers.» Jeg tror jommen Gable er beste og mest rufsete CIA-karakter siden Philip Seymor Hoffman briljerte som Charlie Wilson i Charlie Wilsons War?
Plot, språk og karakterer, det meste funker i Red Sparrow. Sammen med en paranoia den tidligere kontraspionasjesjefen James Jesus Angleton hadde vært stolt av, gjør det Red Sparrow obligatorisk for alle fans av spionlitteratur.
New York Times intervjuer Jason Matthews
Du har muligens tenkte tanken om filmatisering allerede, og det stemmer. Filmrettighetene til Red Sparrow ble solgt for syvsifret dollarbeløp allerede før publisering, og etter at Darron Aronofsky og David Fincher først satte fyr på ryktebørsen, ser det nå ut som Francis Lawrence skal sitte i registolen.
Lawrence regisserte blant annet de to siste Hunger Games-filmene, og har med seg Jennifer Lawrence i rollen som Dominika Egorova.