Så ble det München igjen, da


Er det bare meg som digger München, dette mesterverket av en spionthriller?

Tidligere i dag satt jeg hjemme med en bunke filmer, og prøvde å finne ut finne ut hvilken jeg skulle sette i blåstrålespilleren. Når jeg ikke klarte bestemme meg, endte jeg på default-valget München av Steven Spielberg. For en film. Ikke sett? Fan, sånn som meg? Her er uansett noen forklaringer på hvorfor jeg elsker München:

— Kjapt litt handling: Palestinske terrorister fanger og dreper et knapt dusin israelske utøvere under OL i 1972. Israelske myndigheter gir soldaten og heltesønnen Avner Kaufman og fire andre i oppgave å jakte ned og drepe 11 utvalgte palestinere, presumptivt terorister.

— Det er altså en hevnfilm vi har med å gjøre. Noen gjør noe galt, hovedpersonene skal med moralsk overbevisning og en innbitt agenda ta øye for øye, tann for tann, terrorist for israeler osv.

— Eric Bana er strålende som Avner Kaufman. Han går fra den lett naive sønnen av en militærhelt til å bli en iskald drapsmann, før han ender opp som en bitter,halvparanoid enstøing. Alt gjort med enorm overbevisning.

— Historien er fortalt fra et israelsk perspektiv, men skildringene av det interne bråket, hatet og tvilen er nydelig gjort av Spielberg. “All I care about is Jewish blood!”, hveser Steve (Daniel Craig) på et tidspunkt, og man skjønner at hans oppdrag er ikke så ulikt det til terroristene som drepte hensynsløst i OL-byen München.

— Tidskoloritten er lekker. Vi snakker 70-tall, naturligvis, men Spielberg hamrer det aldri inn via store skjortekrager, overdreven 70-tallsmusikk eller andre referanser. Ikke ulikt Tinker Tailor Soldier Spy, egentlig.

— De forskjellige byscenene er aldeles nydelige, enten det er Paris, Beirut, New York (med World Trade Center, selvsagt), London eller Tel Aviv. Klassisk dateline-film, altså.

— Geoffrey Rush, for en mester han er til å stjele filmer med små, distinkte roller.

— Ayelet Zurer spiller den nydelige konen til Avner, Daphne, og hun burde fått flere Hollywood-roller. Makan til trygg og sympatisk utstråling finner man knapt.

— Om du er interessert i mer om denne historien, sjekk dokuboken Vengeance – The True Story Of A Israeli Counter-Terrorist Team, som handler om dramaet filmen er basert på.

Hva synes du om München? Har du noen filmer du alltid faller tilbake på når du ikke klarer velge DVD? Kjør på i kommentarfeltet.