Vi har sett Skyfall, den nye James Bond-filmen. Mye å ta fatt i, her er noen tanker. NB: Smekkfullt av SPOILERS.

Det er gått hele seks år siden Daniel Craig tok på seg tuxedoen, fant fram maskingeværet og briljerte som James Bond i Casino Royale i 2006. Der så vi hva som bodde i den innbitte, harde og blonde Craig, så når Quantum Of Solace (2008) til sammenligning var en liten nedtur, er forventningene til Skyfall for alvor – kremt – skyhøye.

Vi så Skyfall på pressevisning denne uken, og her er noen tanker om filmen, den tjuetredje offisielle Bond-filmen i rekken. Gjentar: her er det tettere med spoilers enn det er skjegg på Øya-festivalen.

— Setup-en sitter som en kule i mørt elgkjøtt. En banditt stjeler en minnebrikke som inneholder alle NATO-alliertes undercover-agenter rundt om i verden. James Bond jakter på skurken, men blir selv skutt av friendly fire. Alle tror Bond er død, men han er i Thailand eller Goa eller noe slikt og softer med en bayer og en babe. Og etter hvert brennevin. Da han får høre at MI6-hovedkvarteret i London er sprengt i fillebiter, drar han forfyllet hjem til London og tilbyr sine tjenester til M og sirkuset.

— Craig er i ferd med å meisle ut ein egen Bond. Beinhard, tørst som faen, småbitter og voldelig, men til tross for fuck-you-I-won’t-do-what-you-tell-me holdningen er det en grunnleggende lojalitet til M og England som utgjør ryggraden og sjelen hans. I Skyfall slapper Craig også litt mer av, og det er opptil flere klassiske Bond-punchlines i løpet av filmen. Bonus for at andre karakterer også får fete oneliners, som da jaktmesteren på slutten kjører Bruce Willis-style med haglen og sier elegant “welcome to Scotland”.

— Fine damer, selvsagt. Naomie Harris (under) er feiende flott som feltagent Eve, som vi får vite senere har det fulle navnet Eve Moneypenny. Gleder meg til å se henne i kommende filmer. Bérénice Marlohe er klassisk deilig  og forførersk skråstrek farlig Bond-dame, men rollenavnet Sévérine er i norske ører ikke spesielt feminint og smooth. Hun gjør uansett nytten både i dusjen og i den kalde duellscenen ute på øyen.
(fortsetter under)

— Vi må snakke om M, nok en gang spilt av erverdige Judi Dench. Jeg ble minimalt overrasket da hun døde på slutten av Skyfall, og selv om det var trist, føltes det mest av alt…helt naturlig? Det er vel bare å innrømme at – tordentalen under høringen til tross – at MI6 trenger nytt blod og friske krefter. Rørende samspill mellom Craig og Dench i siste delen av Skyfall, jeg syntes ikke energien dem mellom funket maks i de to forrige filmene.
(fortsetter under)

— Når det er sagt, så bidro sluttscenene til å fremstille M som mer inkompetent enn hun har vært de siste filmene. Hvilken sjef for en agenttjeneste hadde rømt gjennom en mørk natt over en skotsk myr og latt kompanjongen veive med en lommelykt? Jeg har ikke spionutdannelse, men innbiller meg at en av de fire-fem første tingene man lærer på spionsjefskolen om arbeid i feltet er å være rimelig diskret på lyskilder. Sikkert ikke lov å røyke sigg en gang.

— Jeg synes også hele datagreiene ble litt for lettvint. Akkurat som regissørene av Mission:Impossible-serien i perioder brukte de der gummimaskene til å skape nye, dramatiske vendinger i filmene, blir skurken Raoul Silvas magiske IT-kunnskaper en motor for enhver fremdrift i Skyfall. Uansett hva Q aka Ben Whishaw eller Bond gjør, kan det bare skyves til side med at Silva “har planlagt alt”.

— …men jeg digger Bonds tvist med å ta kampen fra The Gathering-nerdingen til Silva og etablere hjemmebane ute i det skotske ødelandet.
(fortsetter under)

— Javier Bardem er gnistrende som skurk, et sted mellom Hannibal Lecter (digg med bur!), Philip Seymour Hoffman som Owen Davian i Mission:Impossible 3 og Neal McDonough som den superskumle voldspsykopaten Robert Quarles i tredje sesong av Justified. Scenen da Bardem aka Raoul Silva introduserer seg for Bond første gang er totalt fuckings briljant. Ned med heisen, lang monolog mens han går over gulvet, og så klein beføling av James Bond som reagerer med “do I look like I give a damn”-modus. Avslutningen da Silva vil ta livet av både seg og M med en kule er også enormt sterk. her er det mat for psykologer og analytikere i årevis.
(fortsetter under)

— Selv om jeg savnet klassiske datelines, gjør ikke det noe som helst når regissør Sam Mendes bruker locations på perfekt vis. Shanghai og London og Istanbul skinner som de stolte, særegne, visuelle og historiske storbyene de er. Scenen hvor kamera sveiper over Shanghai og ender på det luksuriøse svømmebassenget er noe av det mest episke jeg har sett på lenge. Og attentatscenen med Ola Rapace-snikmorderen? Woooow, snakk om spionballett!

— Og om du ikke har vært i Macau før, tipper jeg du kjenner suget etter å ha sett Skyfall. Det er over ti år siden jeg var der, og James Bond hadde nok adgang til litt fetere og mer eksklusive steder enn meg da han besøkte den tidliger portugisiske kolonien som nå er kinesisk, men jeg drømmer meg allerede tilbake.

— Nerdete innvending angående Macau: komodovaranene som angrep og stakk av med han hencmanen pleier la byttet sitt dø sakte av forgiftning, ikke spise den umiddelbart slik det virket som her. Når det er sagt, så er de faktisk kjent for å av og til angripe mennesker, og kalles Komodo Dragons på engelsk. Kult at hai og krokodille er byttet ut med en god damn DRAGE.

— Jeg har vært fan av Ben Whishaw siden Criminal Justice og The Hour, og jeg simpelthen elsker ham i rollen som Q. Det første møtet mellom Bond og Q i Skyfall? Klassisk Bond-humor, men oppdatert og herlig tørrvittig.
(fortsetter under)

— Det er mange lekre referanser til Bond-universet i Skyfall, men det tror jeg John Berge og de andre superekspertene på JamesBond.no skal få ta seg av. Selv la jeg merke til en rekke referanser til andre filmer, som Jason Bourne-skikkelsen som ligger i vannet og Hannibal lecter i buret. Funket bra.

— Om noen i Omega Watches leser dette: SAKLIG valuta dere fikk for pengene! Lurer på om dere betalte hele innspillingen, eller om Sony Vaio fikk lov å spytte i noen titalls millioner også?

— Jeg merker at det er vanvittig mange andre ting jeg mener noe om, for eksempel den gloomy åpningssekvensen, den latterlig fete slåssescenen på toget over den broen, gatejakten i Istanbul, sangen til Adele, de lekkert komponerte og maleriske bildene og så videre, men det får vi ta nedover i kommentarfeltet. Nå skal jeg først og fremst se Skyfall en gang til, kjenner jeg gleder meg allerede.

— Men la meg oppsummere: Skyfall er en velregissert film som tar Bond-universet på alvor samtidig som den skyver Daniel Craig inn i fremtiden. Grepet med å bytte Judi Dench ut med Ralph Fiennes er effektivt (selv om det var total overkill at Bond skulle SI navnet til M på slutten, man må være tilbakestående marsboer for å ikke skjønne det), og Whishaw og de andre bikarakterene gjør filmen fargerik og morsom og spennende. Plottet svikter litt midtveis med alt datamaset, men superfete locations og en ond, flamboyant og kompleks skurk veier opp for det.

—Har du sett Skyfall? Vil veldig gjerne høre fra deg i kommentarfeltet. Snakkes der.