Seig suksess fra Baltimore – The Wire og HBO


Kan suksessen til The Wire forklare suksessformelen til HBO? Selvsagt. OP-5 hyller Omar og gjengen.

Gjennom hele 2000-tallet har vi fått høre at de kreative kreftene i filmbransjen har meldt overgang fra Hollywood til TV, og dermed bidratt til å gi historiefortellingen blomstrende vilkår i seriebransjen.

Fremst i denne utviklingen står kanalselskapet Home Box Office, bedre kjent som HBO. En gang på 60-tallet het det Sterling Manhattan Cable, og la kabler i New Yorks gater fordi bygningene blokket TV-signalene. Sent i 1972 ble det til HBO, og i 2012 har kanalen 29 millioner abonnenter i USA og rundt 80 millioner på verdensbasis. I tillegg er selskapet en av DVD-bransjens sterkeste merkevarer. “It´s not TV, it´s HBO”, er slagordet som mange fans vil
underskrive på.

Nå som selskapet snart fyller 30 år og i følge kilder skal etablere seg med norsk tilbud (DN, 5. mai), er det interessant å se på hva som gang på gang skaper suksess for selskapet. På 90-tallet etablerte HBO seg tungt som premissleverandør for TV-serier med nyskapinger som mafiaserien The Sopranos (1999-2007, Shakespearsk historiefortelling over seks sesonger), begravelsesbyråhistorien Six Feet Under (2001-2005, moderne familiedrama) og ikke minst Sex & singleliv (1998-2004, smart TV om urbane kvinner for et globalt massemarked, inspirerte alt fra The L-Word til Gossip Girls, og banet veien for motstykket Entourage).

Men i skyggen av disse suksessene er det politiserien The Wire fra Baltimore som viser hvilke styrker og kvaliteter som ligger i HBO som dramaskaper.

The Wire hadde premiere for snart ti år siden, 2. juni 2002, etter at den tidligere journalisten David Simon og eks-politimannen Ed Burns fikk grønt lys for sin smale idé om et kompromissløst show om narkomafiaen i den belastede amerikanske byen Baltimore. The Wire fremsto nesten dogmeaktig: ingen stemningsmusikk, null modifisering av gateslang, ingen kjente skuespillere, timelange episoder, nytt tema og ny setting for hver sesong, og langstrakte plot som slanget seg inn og ut av episoder og sesonger uten nærmere introduksjon.

Hvem er den råeste karakteren i The Wire?

I starten var det ikke så mange som så på The Wire, og HBO gjorde strengt tatt ikke så mye for å skaffe nye seere. Sendetidspunktene endret seg vilkårlig, av og til gikk det to-tre uker mellom hver episode, og HBO brukte forbløffende to år og fire måneder på å få den første sesongen ut på DVD. Det var i USA, her i Norge tok det fem år bare å få serien på TV. Ikke veldig bruker- eller businessvennlig i en periode hvor ulovlige nedlastere sto på sidelinjen og hånflirte av TV-bransjen for å ikke følge med i timen.

Men likevel fortsatte The Wire å rulle og gå, og sesong etter sesong sørget for at nye fans kom til, kritikerne ble stadig mer euforiske, og seriens innflytelse utenfor TV-bransjen ble for alvor understreket da kurset Race and justice: The Wire ble introdusert på Harvard University i 2010. Her hjemme endte det hele med at Platekompaniet solgte titusener av The Wire-bokser, NRK viste hele serien, Jens Stoltenberg fortalte Dagbladet at The Wire var hans favorittserie ved siden av The Sopranos, og på min egen blogg www.op-5.no ser vi nå klikktallene koke med en gang vi nevner The Wire og hovedpersoner som den homofile drapsmannen Omar Little eller politihunken McNulty.

I HBO fikk The Wire leve sitt eget liv, fordi den grunnleggende historien bak showet var så sterk og tydelig. President of HBO International and Content Distribution Simon Sutton, som er på vei til Nordiske Mediedager for å snakke om HBOs globale suksess, fortalte meg nylig at “serien fikk grønt lys på grunn av interessante karakterer og steder. Serien hadde ikke mange seere, men de var lidenskapelige og serien var ikke gærnt dyr å lage. Og da ble det etter hvert en suksess, fordi vi virkelig, virkelig trodde på historien. Vi laget ikke The Wire fordi vi trodde det skulle bli en storsuksess, vi laget den fordi det var en god historie å fortelle der”.

Og der ligger ikke bare suksessfaktoren til The Wire, men også til HBO: et av verdens mest kjente TV-selskap lar en liten kultserie som The Wire få lov til å jobbe seg sakte, men sikkert gjennom systemet, ut til seere og ut på DVD-markeder, og bruke 5-10 år på å etablere seg som en hjørnesteinsreferanse i moderne TV. Slikt vitner om et selskap med både selvtillit og gatesmarthet. Så kan man si at selskapet gjorde en av tidenes TV-tabber da de takket nei til Mad Men, men samtidig har de brukt tiden på å utvikle Game Of Thrones (siste års største fantasysuksess, sesong 2 i gang nå), True Blood (cheesy ungdomsserie, jada, men popkulturelt i front for vampyrbølgen og en voldsom pengemaskin for HBO) og nå sist den gryende suksessen Girls, som tar amerikanske TV-seere og ulovlige nedlastere med storm om dagen.

Et bilde på HBOs selvtillit og sympatiske businessteft er deres villige innrømmelse om at de ikke hadde en stor, omfattende langtidsplan om at The Wire skulle bli pioneershowet det endte som. President of HBO Home Entertainment Henry McGee har vært i HBO siden 1979, og fortalte humrende til meg at de først skjønte serien var nådd ut til folk flest da Barack Obama erklærte The Wire som sin favorittserie, for så å bli etterfulgt av norske statstopper .
– For å si det slik: da vi sendte første episode av The Wire for ti år siden, var det nok ingen i HBO som så for seg at deres statsminister Mr. Stoltenberg, skulle skryte av serien. Men så ble det altså, og det sier vel det meste om hvor langt vi nådde, sier McGee.

Så mens Game Of Thrones og True Blood drar inn millioner av dollar for HBO med nye sesonger, er det bare å lene seg tilbake med fjernkontrollen og vente på at selskapet skal la nok en seig, overraskende, nyskapende og briljant serie som The Wire seile sin egen sjø gjennom systemet. For det kommer.