BBC-Sherlock briljerer i sesong 2


På søndag var det premiere på sesong 2 av BBC-serien Sherlock. OP-5 får nesten hjerteklapp av hvor bra serien er.

Første sesong av BBC-serien Sherlock var litt av en åpenbaring. Ikke bare kom BBC sin 2010-oppdatering av mesterdetektiven til våre dager som en overraskelse, i tillegg var manuset supertight og morsomt, og Benedict Cumberbatch (for et navn!) og Martin Freeman briljerte som den dynamiske duoen Sherlock Holmes og Dr. Watson.

På søndag hadde BBC premiere på sesong 2 av Sherlock, og i likhet med første sesong er episodene 90 minutter. Spillefilm, altså.

Første episode het A Scandal in Belgravia (basert på originalhistorien A Scandal In Bohemia), og her har du noen høylytte tanker om sesongstarten. Det vil si etter denne traileren for episoden:

— Handling? En dominatrix som leier seg selv ut til fintfolk har tatt bilder av seg selv med en kunde fra øverste sjiktet av Storbriannias royale sosietet. Eller sagt rett ut: noen fra kongefamilien. Sherlock Holmes får i oppdrag av storebror Mycroft Holmes – som jobber for regjeringen/etterretningen – å få fatt i bildene for å redde monarkiet.

— Manuset er om mulig enda bedre enn første sesong. Sherlock Holmes sine iskalde og tørre dekonstruksjoner av alt som skjer tar fullstendig pusten fra seeren, akkurat slik de gjør første gang man leser historiene til Sir Arthur Conan Doyle.

Her kan du lese hva jeg synes om Sherlock Holmes – Game Of Shadows

— London ser moderne ut på en tidløs måte, slik at både følelse av samtid og den viktorianske atmosfæren er ivaretatt. Perfekt.

— Dominatrixen er Irene Adler (spilt av Lara Pulver), akkurat som hovedpersonen i originalhistorien, og hun ser helt aldeles amazing smashing ut. Scenen da hun møter Holmes før første gang, kliss naken foruten blodrød leppestift, gir nesten hjerteklapp. Ikke bare fordi hun er, vel, kliss naken, men fordi hun smyger seg rundt hjernen til Sherlock og setter ham på plass som ingen noensinne har gjort eller kommer til å gjøre. I vill begeistring vil jeg si at dette er en av de beste TV-scenene siden “fuck/fuck/fuck/fuck”-scenen til McNulty og Buck i The Wire eller Journey-avslutningen på The Sopranos. Ja, såpass. PS: bilde av Irene Adler nederst i artikkelen.

Sherlock har jommen meg 9.0/10 på IMDB

— Plottet virker litt ullent  i starten, med noe CIA-lenker og vage terroristhint, men når det hele rulles opp på slutten, faller alle brikkene på plass. I motsetning til den surrete og umotiverte handlingen i Sherlock Holmes – Game Of Shadows. Handlingen oppleves også som flott timet til terrorklimaet i 2010/2011/2012.

— Om man skal sammenligne mer med Guy Ritchies kinoaktuelle film – og det skal man jo selvsagt – så knuser TV-versjonen av Sherlock til med en fantastisk slutt-etter-slutten, hvor detaljer fra episoden knyttes sammen til et riktig så sterkt gåsehudøyeblikk.

— Som i sesong 1 er det delikat og innovativ løsning på SMS-ene Sherlock Holmes sender og mottar. Skriften legges rundt i rommet, på veggen eller hvor det passer best, her håper jeg noen i BBC sin grafiske avdeling får mer enn klapp på skulderen i evalueringsmøtet.

— Den lille humanifiseringen av Sherlock er vellykket og regelrett rørende. Både sekvensen med julegaven fra Molly, og spillet mellom ham og Irene Adler. Benedict Cumberbatch gnistrer gjennom hele serien (han må da være Englands beste unge skuespiller nå om dagen?), men i denne episoden får han virkelig gitt forbløffende dybde til rollen.

— Men humanifiseringen til tross, det kanskje beste øyeblikket i hele episoden er da Sherlock ser en familie som gråter for sin døde datter, og sier kaldt, men nesten barnslig undrende til bror Mycroft “Look at how much they care”. Den ene setningen definerer Sherlock Holmes tydeligere enn hva Robert Downey Jr gjør i løpet av to hele filmer i hendene til bråkmakeren Guy Ritchie.

Her er Wiki-artikkel om A Scandal In Belgravia

— Jim Moriarty er en litt mer tilbaketrukken karakter enn hva man kan forvente, men hans kalde skygge hviler over Holmes gjennom hele episoden. Slik blir han den mesterskurken man aldri helt får taket på, og man aldri heller skal få taket på. Strålende.

Oppsummert er de første 90 minuttene av Sherlock sesong 2 noe av det friskeste, mest engasjerende og underholdende som har vært vist på TV de seneste årene. La oss håpe på killer fortsettelse i episode 2 og 3, samt flere sesonger av samme kaliber.