Aslak og jeg har tatt en prat på kammerset om boken hans.
Mange av våre lesere har sikkert fått med seg at kollega Aslak Nore romandebuterte med En norsk spion for noen uker siden. Selv om vi blogger sammen og prater krim og sånt daglig, leste jeg aldri boken før den var kommet fiks ferdig fra trykkeriet noen dager før lansering.
Les også: utdrag fra En norsk spion
Så selv om vi er kolleger her på OP-5 og 100% inhabile til hverandre, er det en del ting jeg lurer på om Peter Wessel-universet og fremtiden hans. De av dere som har lest boken har kanskje også spørsmål, så kjør på i kommentarfeltet. Det som følger under er uansett Aslak og jeg som chatter om En norsk spion og spionhelten Peter Wessel en lat søndags formiddag.
Du, jeg lurte først på en ting. Stort, åpent spørsmål. Hvorfor valgte du EGENTLIG Midt-Østen som bakteppe for boken din, hvor mye er det personlige preferanser for området og hvor mye av det er fordi området er perfekt dramatisk rent politisk?
Aslak: Jeg tror ikke det politiske og det personlige i Midtøsten kan skilles fra hverandre, de er uløselig innvevd. Men siden du spør: Jeg hadde reist masse i Midt-Østen og Sentral-Asia som dokumentarforfatter og reporter. Da hørte jeg masse rykter og slarv jeg ikke kunne gjengi. For eksempel satt jeg en dag i en norsk leir og snakket med en gammel bekjent. Han sa: “Ikke helt tilfeldig at Norge mister så få folk, vett, det er fordi vi betaler oss ut av faenskapet. Hvorfor tror du britene blir beskutt og nordmennene blir møtt av smilende småunger? Skittent spill, vøtt.” Så det var en blanding av personlige og opplevelser og det faktum at Norge har vært involvert der i mange år nå.
Har du fått noen reaksjoner/tilbakemeldinger fra politikere eller etterretningsfolk som jobber med Midt-Østen?
Aslak: Ja, ganske mye egentlig. Det som er kult med folk i e-tjenesten og spesialstyrkene er at de er veldig intelligente og tenksomme folk. Det er fra dem de mest positive tilbakemeldingene om kunst og kalligrafi etc har kommet. Det er moro.
Ja, for det virker først litt snobbete å ta det med, men etter hvert finner det sin plass i boken. Kunstpratet, altså.
Aslak: Ikke sant? En ting er soldater og diplomater, men det regnet jeg egentlig med. Det hyggeligste var fra en norskafghansk venninne av meg, som kjenner landet inngående og har jobbet både for UD og som uavhengig journalist. Ros fra henne betydde mer enn det andre, merket jeg. Hun mente jeg hadde vist en genuin interesse for landet som mange expats manglet. Det var sinnsykt hyggelig å høre. I tillegg til at hun syntes det var oppslukende, da.
Mine favorittsekvenser i boken er stormingen av FN-bygget, flashbackene til Beirut og fjellsekvensene fra Afghanistan. Hvilke sekvenser i hele boken var mest moro å skrive, og hvilke bød på mest utfordringer?
Aslak: Stormingen av FN-bygget i Herat, oppdraget i fjellene og Beirut var egentlig veldig lett å skrive. Det er typisk: Du bare skriver på uten å tenke deg om, og så er det de scenene folk husker. I motsetning til de scenene der du har skrevet og flikket i årevis. Det vanskelige er ikke enkeltscener, egentlig, det er å få sydd helheten sammen. Merket at jeg var amatør. Jeg disponerte ikke godt nok, derfor måtte jeg ofte gå tilbake og rette opp. Men det var en nyttig lærdom.
Hva er de viktigste trekkene til Peter Wessel som du skal utvikle videre?
Aslak: Jeg er fascinert av livsløgnen hans. Han har som jobb å bedra andre, for å få den informasjonen han trenger. Hva betyr egentlig det i privatlivet? Klarer han å være ærlig der? Og hva kjennetegner egentlig en spion? Er det noe man er født til, eller noe man først og fremst lærer? Neste bok har arbeidstittel Oslo Noir: En spion blir til. Da er det sånne spørsmål jeg skal granske. Peters oppvekst, og hvor tilfeldig det var at han ikke ble kriminell.
Hvem er de viktigste inspirasjonskildene til akkurat den biten, da tenker jeg både fiksjonskarakterer, forfattere, virkelige personer osv. Hvordan beskriver man en livsløgn?
Aslak: Hm. Når du leser om virkelige agenter som for eksempel Trond Bolle, merker man at han fint kunne havnet på feil side av loven. Men angående livsløgnen er jeg inspirert av le Carrés A Perfect Spy. Den er delvis selvbiografisk, for le Carré selv hadde en bedrager som far. Det samme har bokens hovedperson Magnus Pym, og le Carrés poeng er at løgnene han vokste opp med gjorde ham spesielt godt egnet til å gå inn i det yrket. Men her finnes jo et uttall inspirasjonskilder, så klart. Ondskan av Guillou. Den unge Stalin, hehe.
Hvorfor er det så viktig for deg å ta Wessel tilbake til Oslo?
Aslak: Jeg har et enkelt prinsipp når jeg skriver: Å skrive om det som betyr noe for meg, å skrive der hjertet banker. Husk at jeg var soldat en gang i tiden. Følelsen av å være fucked i et forlatt krigsområde har helt sikkert formet meg, derfor skrev jeg om den følelsen i denne boka. Å ligge på et avsideliggende hotellrom og lure på hva i alle dager du bruker livet til. Men på samme måte er oppveksten i Oslo noe som har formet meg. Har merket det hver gang jeg har skrevet om gjenger, slossing og alt det der i Oslo på 90-tallet: At hjertet banker i teksten, liksom, at det er min historie. Den følelsen vil jeg gjerne overføre til spenningslitteratur. Derfor må Peter tilbake til Oslo.
Ok, og da er neste spørsmål en naturlig oppfølger. For du skrev ganske kjapt etter 22/7 om ABB sin Oslo-oppvekst og sammenlignet den med din egen. Hvor mye av tankespinneriet fra den researchen tar du med deg i neste bok?
Aslak: Den artikkelen het Oslo Noir, ikke sant? Så det er klart det er mye. Byen på 90-tallet var et interessant sted, synes jeg. Det var da den flerkulturelle byen vokste fram, på godt og vondt. Oslo hadde voksesmerter, som Aage Borchgrevink skriver i sin bok En norsk tragedie. En bok jeg for øvrig er redaktør for og inhabil til, for ordens skyld. Uansett: Jeg synes det utgjør et veldig interessant bakteppe for å skrive krim. Men samtidig er det viktig å understreke at spenningselementet må være det viktigste i en sånn bok. Som dokumentarforfatter kan jeg research og samfunnsanalyse. Målet med den boka er å utvikle dramaet og spenningen videre. Men dude, kan jeg si noe om forholdet mellom dokumentar og spenning? Litt generelt?
Ja, men et siste spørsmål om Oslo. Er Oslo blitt et mer spennende/interessant/anvendelig bakteppe av ABB? Var det litt Olsenbanden over det hele før?
Aslak: Hehe, det vil jeg absolutt si. Byer i endring er alltid et godt utgangspunkt for krim. Tenk Los Angeles på 30-40-tallet. Når folk leser disse historiene om møtene mellom nordmenn og utenlandske gjenger på nittitallet sier de ofte: WOW! Sånn var det ikke i deres ungdom. Det henger jo sammen med mange ting – globalisering av ungdomskulturer, hiphop, tagging, æreskultur. Synes det er sykt spennende å utforske. ABBs kompendium inneholder jo masse om dette – sinnsykt som det er – men det er mulig og nødvendig å nærme seg også i krim- og spenningssjangeren.
Interessant. Hva var det skulle si om dokumentar og spenning? Jeg holder for øvrig på med No Easy Day nå, og det er litt nedtur å lese en biografi fra en som har hemmeligstemplet alt. Det må være fordelen med å komponere en karakter, slippe å forholde seg til no disclosure-avtaler.
Aslak: Jo, boka mi er jo skrevet i jeg-form, ikke sant? Grunnen til det var at jeg var drittlei sånne kalde og tekniske og distanserte thrillere. Jeg ville at leseren skulle FØLE at de var i Afghanistan. At de skulle lukte brenselen i Kabul, smake maten der nede. Det var viktig for meg. Derfor er det veldig hyggelig at både anmeldere og lesere har likt det grepet. En dame som leste boka sa at hun fikk lyst på chicken tandoori, hehe. Det var et stort kompliment, for da har jeg oppnådd litt av det jeg ville. Jeg var mer inspirert av bøker som De velvillige av Jonathan Littell og Shantaram enn Tom Clancy da jeg skrev En norsk spion. Og Bourne-filmene til Greengrass. Husk at han slo seg opp som dokumentarfilmskaper først, med Bloody Sunday og andre ting. I Bourne bruker han triksene fra dokumentaren – med håndholdt kamera og annet – for å skape en virkelighetsnær effekt. Jeg forsøkte å gjøre noe tilsvarende i bokform. Derfor jeg-person. Skjønner du hva jeg mener?
Jepp. Kommer du til å holde på jeg-person, eller kanskje veksle litt, slik Lee Child gjør?
Aslak: Ja, har faktisk tenkt på Jack Reacher-serien. Neste bok er planlagt i tredjeperson. Ulempen med jeg-persongrepet er at det er vanskeligere å bygge spenning. Tenk at en morder sniker seg i skyggene rundt hushjørnet. I jeg-form kan du ikke beskrive det, men det kan du i tredjeperson. Men glad for at jeg brukte jeg-form her, det er lettere å etablere Peter Wessel da.
Når vi først snakker om Oslo, hva er de viktigste karaktertrekkene til Oslo, som du vil bygge på i bok nr to? For meg er Oslo kjedelige ting som nærheten til Marka, den økende tydelige forskjellen mellom øst og vest, Frognerparken, Akerselva og sånt. Men jeg er jo innflytter, og lar meg kanskje blende mer av ting som Vigelandsanlegget enn pakistansk mango på Grønland. Uten at jeg helt vet hvorfor.
Aslak: Jeg er veldig fascinert av sånne byromaner som tar oss med inn og ut av burleske leiligheter og undergrunnsklubber og sånne ting. Men det er klart at framveksten av den flerkulturelle byen er viktig for meg, for det så jeg på nært hold da jeg vokste opp. Gjengene, de prektige pakistanske jentene, sånne ting – men også lojaliteten til folkene du kjente og spilte fotball med, for eksempel. Men går rundt i byen for å finne gode locations til bok 2 nå. En byroman – spenning eller ikke – skal få byens puls fram. Gatene, smugene, følelsen av å gå forelsket og fucked oppover langs Akerselva mens du føler deg som verdens kuleste og samtidig mest usikre menneske.
Det høres ut som en ung Wessel, helt klart. Eller en ung Aslak. Avslutningsvis: Hva er forhåpningene fremover for En Norsk Spion, for du er jo kynisk forlagsmann til daglig, og har vel ambisjoner for salg og slikt?
Aslak: Jeg har reist og skal reise mye med boka fram til jul. Salget har jo vært veldig oppløftende til nå. Men skal man virkelig gjøre Peter Wessel kjent, må man treffe bokhandlere og lesere der de holder til. Noe av det aller mest spennende nå er at det virker som fortellingen fenger kvinnelige lesere mer enn jeg hadde håpet. Flere forteller at de var skeptiske på grunn av machoomslag og tittel, men at nærheten til stoffet og beskrivelsen av Afghanistan fenger. Så jeg kommer gjerne på besøk, så sant det lar jeg praktisk gjøre! Har for eksempel ikke vært i Tromsø siden jeg var liten og aldri vært i Møre og Romsdal! HINT HINT. Håper å se dere alle i løpet av høsten!