Sorcerer – det er en jungel der ute

Her om dagen var jeg innom Platekompaniet på Oslo City for å hente noen bestilte Blu-ray-er. Det høres ut som en fryktelig gammeldags setning, men nostalgikeren i meg liker disse ukentlige turene i butikk for å lete etter luksusutgaver av gode filmer.

Og titt og ofte må jeg ty til blåstråle for å dempe irritasjonen over HBOs dritt-bilde, manglende utvalg på Netflix eller problemet som gjør at jeg får lyst å kjøre en baufil gjennom Apple TV-en: fucked up lyd/bilde-synk på Airplay.

Da er Blu-ray-spilleren fra Cambridge Audio en god venn. Klassikerrefleksen i ryggmargen reagerte umiddelbart da Platekompaniet-ekspeditøren spurte om jeg hadde sjekket nyutgaven av William Friedkins Sorcerer. Jeg har vært storfan av Friedkin-godbiter som The Exorcist og The French Connection, men har av en eller annen grunn aldri sett Sorcerer. Nå var en restaurert utgave av filmen, med digipak-cover og en liten bok om innspillingen tilgjengelig i hendene mine? Kjøpt!

…fortsetter under traileren…

Sorcerer handler om om fire karer som har rotet det til på hjemmebane. Kvartetten har endt opp i en søramerikansk drittby hvor oljeboring er det eneste som teller. De slår seg sammen om å frakte en livsfarlig frakt med nitroglyserin fra en landsby til en annen. I starten av filmen møter vi de fire på hver sin front. Vi får se hvordan de har endt opp som oljearbeidere i den søramerikanske jungelen.

Victor Manzon har svindlet sin rike svigerfar i Paris. Jackie Scanlon har ranet og skutt broren til en av Brooklyns største mafiasjefer. Leiemorderen Nilo må ligge lavt etter et høyprofilert drap. Kassem er en arabisk bankraner skråstrek terrorist som nesten ble fakket av Mossad etter en jobb. Hard gjeng som når vi møter dem kaller seg for Serrano, Juan Domingez, Nilo og Martinez.


sorcerer-gjengen

De fire introhistoriene er dateline-film på sitt flotteste. Vi drar fra Paris via Jerusalem og Brooklyn til Sør-Amerika. Karakterene introduseres med all sin kulhet og svakheter på en måte jeg knapt har sett makan til. Friedkins hissige insistering på detaljerte tagninger gir valuta for studiopengene. Sjekk bare bilvelten i Brooklyn eller eksplosjonen i Jerusalem, magiske filmøyeblikk.

Portrettet av den søramerikanske
oljebyen – jeg antar det er Venezuela? – er tilsvarende virkningsfull der nakne barn vasser rundt i gjørmen, den lokale slakteren kjører rundt med grisekadaver på lasteplanet, og den lokale baren selger brennevin så langt unna fancy designervodka du kan komme.

Men dette er bare oppvarmingen til scenene der kvartetten – fordelt på to lastebiler med tre nitroglyserintanker hver – pløyer seg gjennom jungel, regntid, elver og veier så livsfarlige at Frp for evig tid hadde klappet igjen om kvalitene på norske veier. Høydepunktet er kryssingen av en elv, på en bro som er så falleferdig, morken og vindskeiv at til og med en full Indiana Jones hadde gått i fakkeltogprotest.

Filmingen, som du kan lese inngående om i det medfølgende heftet, foregikk i uke etter uke. Den ble flyttet fra land til land da Friedkins oppblåste filmkunstnersjel  forlangte frie budsjetter og total kontroll på innspillingen.

sorcerer-bridge

Resultatet floppet på kino, men i 2014 fremstår Sorcerer som en hardkokt klassiker av en eksistensialistisk thriller. Roy Scheider leverer like bra som i Haisommer, musikken fra Tangerine Dream er perfekt mystisk og minimalistisk. og jungelregnet burde fått Oscar for beste birolle. Det er elementer av Great Escape, Tarantinos gjengfilmer (han er uttalt fan) og jungelepos som Romancing the Stone og Apocalypse Now, men med et tydlig Friedkin-stempel. Selv om filmen faktisk er en slags nyinspilling av Wages of Fear fra 1953.

Highfive til Platekompaniet som minnet meg om denne godbiten (PS: ikke content marketing for verken blåstråle eller Platekompaniet, om noen skulle tro det) og et dypt nikk av respekt til William Friedkin som riv ruskende gal sto på sitt under innspillingen og laget Sorcerer.

Butikk: Platekompaniet tar 179 kroner for Sorcerer på blåstråle