OP-5 på tur: Stasimuseet i Berlin

Dette er et hemmelig kamera med linse i jakkeknappen. Slike ting fant OP-5 på Stasimuseet i Berlin.
(NB: bildeserie nederst i bloggposten)

Grunnet sommeravvikling i krimbloggebransjen, har OP-5 vært litt av radaren den siste måneden. Men det betyr ikke at vi hviler på løsbarter og stumpe gjenstander. Kollega Aslak Nore er akkurat ferdig med sin første spionroman (highfive!), og jeg suller gjennom sommeren mens jeg leser bøker, ser TV-serier og skriver litt frilans. Skal oppdatere litt oftere fremover. Lover.

Anyways: her om dagen var jeg på besøk i nydelige Berlin, og ved siden av svineknok, gjøglermobbing og billig øl, sto Stasimuseet øverst på prioriteringslisten.

Men først: hva er egentlig dette Stasi? Joda, det er en av tidenes mest fryktede og innflytelsesrike sikkerhetsorganisjoner. Her er noen facts om Stasi, mesteparten hentet fra en finfin Wiki-artikkel:

— Stasi heter egentlig Ministerium für Staatssicherheit, MfS, og opererte fra 1950 til 1990. Mottoet var Schild und Schwert der Partei, altså Skjoldet og sverdet til partiet. Klar tale.

— På tidlig 50-tall hadde Stasi ca 2.000 heltidsansatte. Da organisasjone ble oppløst i 1990, var det rundt 90.000 som jobbet ni til fire med å spionere, avlytte og overvåke østtyske borgere.

— I tillegg kommer angivere og informanter og den slags, og noen oversikter regner Stasi som den hemmelige organisasjonen gjennom tidene som har infiltrert et folk på mest omfattende vis. Dersom man tar med rubbel og bit av deltidsinformanter og slikt, var 1 av 7 østtyskere tilknyttet Stasi. Til sammenligning hadde Gestapo på det meste 1 agent på 2000 tyskere.

— Kun 7.7 av informantene til Stasi ble tvunget til å jobbe for organisasjonen. De andre kom til på grunn av sosiale insentiver. Finere leilighet, litt cash, bedre skole for ungene og så videre.

— Blant Stasis favorittinformanter var leger, lærer og…trikkekonduktører! Altså folk som enten treffer andre i personlige situasjoner, eller folk som er naturlig tilstede der folk snakker sammen.

— Hva var egentlig jobben til Stasi? Samle informasjon om borgere som kunne være en trussel mot den perfekte sosialistiske østtyske staten. Så bruke den informasjonen mot borgerne i rettssaker og kampanjer.

— Stasi var glad i rettssaker hvor anklagede bare forsvant, fikk en kjapp dom på bakrommet, og ble så henrettet. Alt dette uten at familie eller andre pårørende fikk beskjed om noe som helst. I starten av Stasis tid foretrakk de underlig nok giljotinen som henrettelsesmetode, før de sent 60-tall (sies det) gikk over til den noe mer moderne metoden nakkeskudd.

— Etter muren falt, ble det oppdaget strålemaskiner i Stasi-fengsler. Dette var sannsynligvis for å gi plagsomme dissidenter kreft uten av de visste det. Stasi var tilhengere av diskrete metoder foran åpenbar vold. Heller kreft enn tortur, altså.

Litt av en gjeng, altså. Og vel verdt et skikkelig museum.

Museet ligger godt plassert i gamle Øst-Berlin, i det gamle hovedkvarteret til Stasi. Det kuleste er etasjen som i sin helhet er dedikert til Stasi-sjef Erich Mielke sine kontorer/leilighet/møterom etc. Enormt atmosfærisk, skummelt og interessant. Og trendstudenter kan sikkert finne mye kul 50-tallsinspirasjon til neste kolleksjon i de slicke stolene og bordene til Stasi-sjefen.

Av andre interessante ting fant vi James Bond-aktige klassikere som kamera-i-fuglekasse, knappehullskamera, infrarøde-linser-i-bildør, samt en artig fotoutstilling om punkere i DDR på 80-tallet, altså før muren falt i 1989.

Vi tok ikke guidet tur, vi kom rett og slett litt for sent til det. Men flere har anbefalt det, om enn ikke for annet enn at guidene skal være noen meget spesielle typer. Det kan vi hvert fall bekrefte at de fleste ansatte vi traff på var.

Anbefalt museum? Helt klart. Bare selve turen inn en allé gjennom Stasi-bygningene mot hovedbygningen er verdt turen ut dit. Og for meg som har vokst på 80-tallet er ikke Stasi og Øst-Tyskland gammel historie ala pyramidene eller andre verdenskrig, dette er historie jeg selv husker og som har vært viktig gjennom tenårene og senere. Så mens man dåner og uffer seg over hvor grusomme inkvisisjonsprestene i Europa og belgierne i Kongo var, må vi ikke glemme at terrorisering av hele nasjoner og land har skjedd i vår levetid og på vårt kontinent også.

I tillegg er den kalde krigen, øst-mot-vest, Stasi, KGb og hele det bakteppet også viktig for spionfilmene vi elsker fra de siste 40-50 årene. Kult å ha litt bakgrunn fra Stasimuseet neste gang man ser The Company.

For mer om livet på andre siden av Muren, sjekk dette intervjuet med Anna Funder, forfatteren av Stasiland: Stories From Behind The Berlin Wall.

Noen som har tips om annen litteratur eller artikler om Stasi? Kjør på i kommentarfeltet.

Til slutt noen bilder:

  • Stein Hernes

    Tipset om om denne boken av Timothy Garton Ash på twitter, men tar sjansen på en gjentakelse.

    The File: A Personal History
    1997

    In 1978 a romantic young Englishman took up residence in Berlin to see what that divided city could teach him about tyranny and freedom. Fifteen years later Timothy Garton Ash – who was by then famous for his reportage of the downfall of communism in Central Europe – returned. This time he had come to look at a file that bore the code-name “Romeo.” The file had been compiled by the Stasi, the East German secret police, with the assistance of dozens of informers. And it contained a meticulous record of Garton Ash’s earlier life in Berlin.

    In this memoir, Garton Ash describes what it was like to rediscover his younger self through the eyes of the Stasi, and then to go on to confront those who actually informed against him to the secret police. Moving from document to remembrance, from the offices of British intelligence to the living rooms of retired Stasi officers, The File is a personal narrative as gripping, as disquieting, and as morally provocative as any fiction by George Orwell or Graham Greene. And it is all true.

    • Stemmer! Letet etter tipset ditt, fant det ikke. Men nå har jeg det, takker og bukker.

      • Stein Hernes

        Tenkte slutthenvisningen ville falle i smak. For øvrig er De andres liv en av filmene som har gjort sterkest inntrykk på meg. Gir et godt innblikk i hvordan det var å bli overvåket, og å overvåke.

  • Stein Hernes

    Tipset om denne tidligere, men tar sjansen på gjentakelse:

    The File: A Personal History
    1997

    In 1978 a romantic young Englishman took up residence in Berlin to see what that divided city could teach him about tyranny and freedom. Fifteen years later Timothy Garton Ash – who was by then famous for his reportage of the downfall of communism in Central Europe – returned. This time he had come to look at a file that bore the code-name “Romeo.” The file had been compiled by the Stasi, the East German secret police, with the assistance of dozens of informers. And it contained a meticulous record of Garton Ash’s earlier life in Berlin.

    In this memoir, Garton Ash describes what it was like to rediscover his younger self through the eyes of the Stasi, and then to go on to confront those who actually informed against him to the secret police. Moving from document to remembrance, from the offices of British intelligence to the living rooms of retired Stasi officers, The File is a personal narrative as gripping, as disquieting, and as morally provocative as any fiction by George Orwell or Graham Greene. And it is all true.

  • Kenneth

    Er det en byste av Felix Dzerzhinsky vi ser i IMG_2735?

  • Pingback: Spennende påskeferie? OP-5 har reiseforslag | OP-5()

  • Besøk også Stasi-fengselet i Hohenschönhausen. Skumle, men interssante greier, med gamle innsatte som guider.

  • Pingback: På ferie? Vi gir deg en Stasi/nazi-guide til Berlin | OP-5()