Stavanger Noir – stort intervju med Tore Renberg

Vi ba suksessforfatteren Tore Renberg svare på noen enkle enquete-spørsmål (eh, nesten). Tilbake fikk vi det kanskje lengste og beste intervjuet Renberg har gitt. Er det kult, eller?

Vi her i OP-5 skal tilstå at vi er ganske så overveldet over Tore Renbergs siste prosjekt – spenningsromanen Vi ses i morgen. I den endeløse strømmen av selvbiografiske mellomromaner er det så digg at en forfatter, attpåtil en dyktig og suksessfull type, skriver noe helt annet. Om kjeltringer! Dop! Nettgambling! Og masse andre tidløse temaer. Tidligere har vi skrytt av den i A-Magasinet (les mer her!)

Så vi måtte ta en prat med Renberg selv. Men det vi ikke så for oss, var at forfatteren selv ble så engasjert at han leverte et intervju av dette kaliberet. Fuck, har aldri lest noe så grundig om Renberg og forfatterskapet hans. Vagant, watch out! Ta dere tid til å lese dette, folkens.

Tore, grattis med kongebok, superprops fra OP-5-redaksjonen. Vi digger at en forfatter som deg skriver thrilleraktige bøker om kjeltringer og misfits. Men du: Jeg tenker at god litteratur, uansett hvilken type, allid må komme fra hjertet, fra det som betyr noe for forfatteren. Og da er det lett forstå hvor Kompani Orheim (og hele Jarle-figuren din) kom fra. Men hvor i hjertet har du hentet inspirasjon og empati til å skrive om folka i Vi ses i morgen?

– Tusen takk! Det er digg å høre. Jeg kan tenke at det finnes to avdelinger i hjertet, hvis vi skal jobbe innenfor metaforen. Den ene er avdelingen for det levde livet. Altså den selvbiografiske. Den som forteller, mer eller mindre fiksjonalisert, om det du har opplevd. Der har du Kompani Orheim. Den er helt i sjangeren. Alle som leser den boka kan kjenne at den er brennbar for forfatteren, enten de nå skulle like den eller ikke.

For meg føltes den som boka jeg hadde ventet på å bli i stand til å skrive siden 1986, da jeg bestemte meg for å bli forfatter. Det var i all hovedsak to motivasjoner for det valget. Den ene handlet om litteratur; jeg hadde oppdaget litteraturen og erfart hvilken spinnvill kraft den hadde. Jeg var blitt forelska i den og jeg hadde fått en ambisjon. Den andre handlet om livet mitt: Jeg levde i et ustabilt hus med en far som drakk for mye og på feil måte. Jeg hadde et kolossalt behov for å forstå dem rundt meg og skrive meg ut av det. Skape et rom som var mitt.

Uansett: Det var liksom ikke sjans i havet å komme videre i dette forfatterskapet før Kompani Orheim var ute av systemet. Dette høres kanskje sånn “stakkars dårlig-oppvekst-forfatter”-klisjé ut, og det er det sikkert også. Jeg kan ikke forsvare meg mot det. Sånn var det. Jeg tråkket rett inn i den stien.

Kompani Orheim er en god bok, etter mine begreper, men ut fra det vi snakker om her, går det an å peke på at det er en ufri bok, fordi den følger et livsløp – mitt – såpass tett som den gjør, selv om den tar seg betydelige friheter innenfor rammene av dette livsløpet. Yngveboka, som kom i 2003, er i dette perspektivet friere. Den forholder seg til mitt levde liv, men på langt nær så direkte som Kompani Orheim gjør. Vi kan si at Yngveboka leker innenfor rammene av det jeg har erfart. Derfor har den noe annet enn Kompani Orheim har; tøylesløs litterær energi.

Så er det hjertets 2ndre avdeling! Hva skal vi kalle den? Du har egentlig sagt det selv; “det som betyr noe for forfattetren”. Det er jo aldri bare ens eget liv som betyr noe, eller gir mening. Herren Forby! Er vi kun det vi har opplevd? Er vi ikke også bygget opp av det som ikke peker på oss selv? Jo, sånn må det være. Det er sånn jeg tenker om hvordan vi er dannet, i et samspill mellom din personlige integritet – genetikk, arv, den støpte personligheten din – og den verdenen du støter på, hvor alt kommer flytende til deg, smått som stort. Hvilke størrelser snakker vi om her, og hvilken tyngde har de? Pappa døde i 1998. Viktig. Fucking Åmål kom samme år. Viktig. Er det uskjønt å sette disse hendelsene sammen? Jo, det kan man kanskje si, ut fra et følsomt perspektiv. Men er det usant? Nei. Og er det ikke litt deilig? Jo! Jeg liker å tenke at et menneske er en svamp for den tiden det lever i.

Det jeg begynte å merke sånn cirka uti bok fire i Jarle Klepp-serien – Pixley Mapogo – var at det var en hel haug med ting den selvbiografisk motiverte litteraturen ikke lot meg skrive. For en maksimailistisk forfatter av min type, var dette en aldri så liten tragedie. Jeg satt altså med en romanserie som jeg måtte fullføre, fordi den opplevdes livsviktig for meg og fordi jeg hadde lovet meg selv å ta det så langt som jeg kunne, samtidig som jeg satt med en haug med fortellinger som ikke fant sin plass innenfor dette universet. Ja, ikke bare fortellinger, men også karakterer og typer, og kanskje enda viktigere: En annen måte å skrive på. En annen litteratur.

Jeg tok en avstikker inn i dette med kortromanene Farmor har kabel-tv og Videogutten i 2006; den siste er en slags forstudie til Vi ses i morgen, for der møter vi Jan Inge og Cecilie og Rudi og Tong som ungdomskriminelle. Men Klepp-romanene tok all tiden min, og uansett hvor stolt jeg er av dem, så er det fakta at de stengte for utviklingen, eller holdt den tilbake. Og kanskje var det bra? Kanskje vokste det til et hekkans trykk i meg, som gjorde det neste steget i forfatterskapet potent?

Ihvertfall: Der satt imaginasjonen min ved pulten sin og hadde lyst til å drømme fram både det ene og det ander og det tredje og det fjerde, men nei, da, jævla Jarle Klepps liv satte en stans for det. Jeg skviste dette ganske hardt da jeg klarte å klemme inn en fiktiv The Smiths-gig på Øyafestivalen i Klepp-universet i Pixley Mapogo. Men det ble den minst vellykkede Klepp-boka, og den mest omdiskuterte blant fansen; kanskje er den så ujevn fordi den forsøker å sprenge Klepp-universet fra innsiden?

Det er helt greit for meg at PM ble en bastard, jeg er ikke uenig i at den er ujevn. Det må en forfatter akspetere. Hvem er briljant på jobb hver dag? Lemmy, kanskje, og Shakespeare, så klart, og Steven Gerrard. Alle vi andre er arbeidsfolk; en dårlig dag, en god dag, det er bare å jobba på. Åkke som: Pixley Mapogo pekte ut problemet for meg: Den selvbiograisk motiverte litteraturen, enn så nærgående og nydelig den måtte være, er en trang og betinget litteratur fordi den ikke lar deg drive med klassisk diktning og forbannet løgn. Den tillater vertikalitet, kan vi si, men ikke horisontalitet. Hvis det gir mening å snakke sånn.

Så hvis du er en forfatter med sterk innlevelsesevne – skal vi kalle det emapti? – og like sterk sult på barokk rikdom, så bør du kanskje ikke oppholde deg der for lenge om gangen?

Kan du fortelle oss Oslo-folk litt om Hillevågsgjengen. De fantes i virkeligheten, gjorde de ikke? Kjente du noen sånne folk da du vokste opp?

– Hillevågsgjengen finnes ikke, og har aldri funnets, så vidt jeg vet. Bortsett fra i Vi ses i morgen, da. Men Tjensvollgjengen, som det refereres en del til i boka, den var veldig reell. Kort fortalt er det sånn at Rudi, den storkjefta ADHD-fyren som er kjæresten til Cecilie, vokste opp i bydelen Tjensvoll. Der var han med i Tjensvollgjengen. Så flytta han til Hillevåg tidlig i ungdomsårene, hvor han ble med i en ny gjeng. Som jeg skapte for dette universet. Hillevågsgjengen.

Det same gjelder her som i forhold til den selvbiografisk motiverte litteraturen: Hvis jeg hadde skrevet inngående om Tjensvollgjengen, som herjet området hvor jeg vokste opp i åttiårene, ville jeg vært bundet på hender og føtter. Jeg kunne ikke skrevet fritt, for den reelle Tjensvollgjengen ville stått i veien. Hadde jeg gått langt inn i dette, ville litteraturen begynt å hevde en slags autoritet overfor dem, ikke sant, og da ville jeg hatt det gående. Da ville dokumentarromanen ligget snublende nær. Dette følte jeg på da jeg skrev, i og med at jeg vagte å la Rudi ha de tidligste læreårene sine i Tjensvollgjengen. Hvor dokumentarisk kunne jeg og skulle jeg være?

Jeg valgte å være inspirert av det som hendte den gang, men litterært fri. Tjensvollgjengens herjinger klinger med i romanen, Vi ses i morgen er en researchet roman i alle ledd, jeg har snakket med folk som var med i miljøet, men jeg har ikke gjort noe forsøk på å skrive dette miljøets historie. Jeg har snarere forsøkt å forstå hvordan folk som Rudi og Jan Inge og Tong og Cecilie blir dannet, altså få øye på en slags outsider-arketype, noe strukturelt, som jeg har kunnet arbeide maksimalt fritt ut fra. Disse gjengdannelsene hadde vi over alt i Norge, og store deler av den vestlige verden, fra seint syttitall og inn i åttiåra, og de oppstår stadig vekk. Komponentene den gang var de samme over alt: Nye boligfelt, billige boliger, store kull med unger samlet på ett sted, dårlige fritidstilbud, sosiale problemer … Ja, du ser tegningen. Ungdommene begynner å henge utenfor et senter. De kjeder seg. De vil sprenge verden i filler. Gjengen er oppstått uten at de selv en gang vet det, og før du vet ordet av det står du der med et rulleblad.

Og tyve år seinere, hva gjør du da? Selger du Asfalt, eller Er Lik Oslo, som det heter i hovedstaden? Ligger du på kirkegården? Eller har du blitt ingeniør? Dét var spørsmålet som trigget Vi ses i morgen. Hvor blei det av Jan Inge & Co, hva ble de til? Svaret ble Hillevågsgjengen. Et flyttebyrå. En småkriminell hverdag med heavyballader, lederfilosofi og myyyyye horrorfilmer.

Jaa, sånn var det. Men tilbake til boka. Pål tenker: ”Vi taper hele tiden, og vi taper hardt, men samtidig skinner hjelpeløsheten vår som små, rødmende soler.” Det slår meg som et slags motto for mange av folka i denne boka?

– Det var rart å se sitatet på den måten her. Det virker presist. Det er noe av det samme jeg strekker meg mot i sluttsetningen i boka, hvor det står om denne “skrekkelige og uimotståelige verdenen”.

Det er nok et livssyn jeg har. Brutalitet og skjønnhet. Jeg er en mann helt uten illusjoner med henhold til dette livets uendelige horror. For meg er livet en evig episode av The Walking Dead. Men parallelt med dette synet, så erkjenner jeg en like kolossal kraft, et skinn og en skjønnhet, som får meg til å være reservasjonsløst forelska i livet. Jeg kjenner det hver eneste dag. Den briljante gleden over å være i live. Okei! Vi klarte én dag til! Ungene dine når de står opp om morgenen. Sola som splintrer skyene over Hillevågsvannet her hvor jeg bor. Å lese en dirrende roman. Å høre en plate av Nick Cave.

At livet rommer akkurat dette spekteret, grov og morderisk horror og det ytterste skjønne lyset, er vårt tragiske fundament. Det gjør alt så akutt, det gjør alt så grimt, og det gjør alt så interessant. Det er grunnlaget jeg skriver fra. At alt det vakre du eier skal tas fra deg. Det henger en øks over hodet ditt, den skal falle. Men du kan stige mens den er på vei mot skallen din, du kan stige og du kan skinne. Alle karakterene i Vi ses i morgen er vel på vei ned. Men de fighter, det skal de ha. De er vakre mens de drukner. Jeg kom plutselig på tittelen på den romanen av Leonard Cohen: Beautiful losers.

Når jeg tenker på en typisk moderne dude fra Stavanger-traktene, tenker jeg på en rik håndverkertype fra Sandnes, med en mill i inntekt, fett hus, ræva smak – som er mye ute på byen, kanskje noen litt halvshady opplegg på gang. Litt sånn Idol-Kjartan. Nyrike Nord-Jæren, liksom. Men det – og den vanvittige olje-rikdommen – er nesten helt fraværende i boka di. Hvorfor?

– Tja. Ikke så lett å si, kanskje. Jeg tror svaret må handle om at Vi ses i morgen ble et eget, selvgående romanunivers. Jeg satt jo ikke på forhånd og tenkte at nå skal jeg gi et skarpt eller kritisk bilde av type Stavangerregionens rikdom. Jeg jobber aldri sånn. Ofte får man jo som forfatter høre at nå burde noen skrive den eller den boka, ikke sant. Det er et naturlig ønske, spesielt journalister og kritikere tenker sånn, har jeg inntrykk av, som om man kunne bestille bøker av forfattere. Type nå burde noen skrive den store oljeromanen ogsåvidere.

Men sånn er det ikke, ihvertfall ikke for meg. Jeg får ikke noen som helst energi av å tenke at jeg skal skrive en roman om miljøvern eller globalisering eller hva det nå måtte være. Alt jeg gjør, kommer fra min egen fascinasjon for et eller annet, fra en dragning, fra et syn, fra mitt begjær etter noe. Og det er nok først og fremst karakterdrevet. Jeg skaper en karakter som jeg tror maks på, som jeg ser og som jeg etter hvert kjenner like godt som mine beste venner, ja, kanskje bedre, siden jeg tross alt har skapt karakteren. Og så skjer det som skjer.

Hvis karakteren skulle vise seg å være for eksempel det du skriver, en rik håndverkerdude fra Sandnes, ja, da kunne jeg jo snuble inn i det bildet av min region som du viser til, da måtte jeg sette meg inn i en sånn type. Men det må da komme innenfra materialet, ikke som noe utvendig.

Det valset ikke inn i Vi ses i morgen i noen påtrengende grad, du har rett i det. Jeg forholdt meg kun til det som oppsto fra karakterene og den historien jeg skapte. Det ble en fjorten år gammel emojente med kanon raseri. Det ble en sytten år gammel forsterhjemsgutt med enda verre raseri. Det ble en kommunalt ansatt førtiåring med et hjelpeløst problem. Det ble en gravid heavyballadefan som ønsket seg et annet liv. Det ble en limsniffende slacker som liker pornohiphop. Ogsåvidere. De begynte å danse foran meg, og jeg fulgte stegene deres.

Oljeeventyret klinger likevel i bunnen av romanen, men som noe annet enn det du refererer til. Det er der først og fremst ved at søskenparet Jan Inge og Cecilie ble forlatt som ganske små barn av en far som fikk jobb i Houston ved starten av åttiåra. Det er en reell oljeomstendighet som jeg har fortalt en litt ekstrem versjon av i romanen. Alle disse fedrene som plutselig fikk hotte jobber den gang, alle disse ungene som ble gående på selvstyr i den nye, skinnende tiden. Det repeteres forsåvidt i Påls omgivelser, men da som en normal situasjon vi alle kjenner og er vant med, i og med at kona hans var karrieredame i Statoil og dro fra ham så han ble sittende igjen med døtrene sine.

Du skriver alltid veldig fint om ungdommer og forelskelse og sånne ting. Hvordan gjør du det? Maner du fram din indre fjortis bevisst når du skriver? Eller har du – hehe – rett og slett følelseslivet til en femtenåring fremdeles?

– Hehe. Jeg er fristet til å svare ja. Men det er vel ikke sant. Nei, hva skal jeg si? Det virker som om jeg alltid skriver om ungdommer. Det er en greie jeg har gående, ser jeg. Det er ikke noe jeg planlegger. De bare dukker opp hele tiden i bøkene mine, den ene etter den andre står de der med kvisene sine og følelsene sine. Jeg tror det har noe med at ungdomsårene er så vilt inntrykksvare, at alt bare ruser rett inn i hodet og kroppen på ungdommene, at førstegangserfaringene står i kø og at alle emosjoner blir så tydelige og ekstreme. Men jo. Ja. Jeg må vel innrømme det. Det er liten, nesten ingen, distanse mellom meg og disse folka. Det er mange som sier huff, faen, ungdomstiden, øøøeh, det var grusomt, verste tiden i livet. Jeg har det ikke sånn. Jeg har et superromantisk forhold til å være seksten. Det var helt jævlig og det var helt fantastisk.

Før har jeg kanskje følt at musikksmaken i bøkene dine var litt vel PK-versjonen av alternativ rock anno 1990. No offense! Men denne gangen er det jo alt mulig, virkelig alt mulig. Og hva angår musikk: Hva slags rolle for leseropplevelsen kan egentlig musikalske referanser i bøker ha?

– For meg handler musikk i litteratur om identitet. Når jeg bygger en karakter, klarer jeg ikke å se personen, eller forstå ham og dermed skrive om ham, uten å vite hva slags musikk han hører på. Vil du vite hvem jeg er, spør meg hva jeg hører på; det er litt sånn jeg tenker. Altså, møter jeg en fyr som liker Aerosmith, så tenker jeg a ha, så du er sånn du, ja. Møter jeg ei dame som bare eeeelsker Robbie Williams, så tenker jeg, right, så du er sånn du ja. Ogsåvidere. Dette er noe jeg har forsket i siden Mannen som elsket Yngve, hvor musikken – akkurat som du sier – var ganske classic alternativ smak anno 1990.
Med Vi ses i morgen ble det jo ganske tidlig klart for meg at her snakket vi om en helt annen type roman enn jeg hadde skrevet før. Jeg følte meg, som jeg har nevnt, fri, og det var triggende. Bare det at jeg satt og skreiv en roman jeg ikke klarte å sjangerfeste, var nærmest opphissende for meg. Jeg hadde rett og slett ikke sett det før. Var det drama, var det krim, var det thriller, var det komedie, var det tragedie, what? Jeg bestemte meg for å la det flyte og stole på at det ville lande som en egen form i seg selv, at miksen ville fungere siden jeg likte å jobbe med det og det føltes organisk for meg, selv om denne blandingen på papiret kanskje ikke burde fungere.

Følelsen av å holde på med noe ukjent og friskt overførte jeg til rammene rundt boken og arbeidsmetoden. Jeg tenkte at okei, men da er ingenting gitt. Du trenger ikke jobbe som du har jobbet før. Med henhold til karakterene og musikk, så gikk jeg til det steget at jeg noterte ned musikksmaken deres. Veeeeeeldig grundig. Jeg laget lange spillelister til hver og én av dem – korte versjoner av disse har jeg i ettertid publisert på Wimp. Det var et utrolig nyttig arbeid. Emo-listen til Tiril, pornohiphopplisten til Shaun, classic rock-listen til Rudi, heavyballadelisten til Cecilie, den spooky dystre listen til Tong osv. Det ble styrkende for karakterene da jeg arbeidet med dem, de ble liksom hyperreelle gjennom det, siden jeg satt der og hørte på noe så intimt som den personlige musikksmaken deres. Og så var det rett og slett god gammeldags gøy, og det er jo ikke å forakte. Herregud, jeg lærte også masse av dette, hvem skulle trodd at jeg skulle bli så glad i Europe?

Når jeg ser hvor mange figurer du håndterer, tenkte jeg faktisk mer på fantasy-universet til GRRM enn på norsk politikrim, for å si det sånn. Leser du mye spenningslitteratur forresten? I så fall hva?

– Det er en veldig kul sammenligning, som kommer litt brått på meg, men den virker riktig. Det jeg kan si, er at min lesning har endret seg ganske sterkt de siste femten årene. Grovt sagt kan vi si at jeg ved slutten av nittitallet gjenoppdaget den episke fortellingen etter å ha oppholdt meg i et trangere alternativt rom i en del år. Jeg var gått trøtt på en viss litterær optikk, en viss smak, og jeg fant en kolossal glede ved å lese episke klassikere. Balzac, Lagerlöf, Dickens, Kielland. You name it. De som skapte dette her vi holder på med.

Men det meste av dette var europeisk litteratur. Svært lite var amerikansk. Så kom totusentallet og sånn cirka etter 2005 skjedde det ting med lesningen min. Jeg begynte å lese krim – James Lee Burke, Michael Connelly, Jo Nesbø – og jeg begynte å lese en skitnere og mørkere litteratur, først og fremst amerikansk, med utspring i sørstatsgotikken. Flannery O´Connor har vært utrolig viktig for meg, det samme gjelder en enkeltstående roman som To Kill A Mockingbird, eller Nick Caves sinnssykt sterke The Death of Bunny Munro.

Så nå er jeg supereklektisk i lesningen min. Det går i hytt og pinevær og jeg synes det er deilig. Jeg leser Olaf Duun og jeg leser Patrick DeWittts The Sisters Brothers; så kårni og så bra. Eller hva med han der Daniel Woodrell som har seilt opp nylig, Winter’s Bone, wow! Og selvsagt leser jeg McCarthy, hvem gjør ikke det. Men nå har jeg rotet meg vekk fra spørsmålet, ser jeg. Spenningslitteratur? Jeg leser mer av det nå enn jeg gjorde før.

Det kan ha med Vi ses i morgen å gjøre, eller omvendt. Jeg visste jo ikke på forhånd hva dette ville bli, men én ting hadde jeg klart for meg: Jeg ville så langt vekk fra europeisk, eller norsk, romantempo som jeg kunne komme, siden det er en romantype så mange skriver og som jeg ikke passer til å skrive. Jeg ville se om jeg kunne ta farten og gassen fra thrilleren inn i dette hybride og barokke universet og kjøre flat pedal med det. Jeg husker jeg skrev, ganske tidlig – type i 2008 – at dette skulle være Fucking Åmål møter William Faulkner, Tarantino og Fargo.

Viktigste inspirasjonskilde: Wild at Heart eller Fucking Åmål?

– Herregud. Det er umulig å velge. Altså. Jeg elsker å skrive om superromantiske forhold. Da jeg fikk tak i det skakke paret Rudi og Cecilie ble jeg skikkelig skikkelig glad. Jeg så at det der, det blir et klassisk par. Med disse to kan jeg har det maks gøy. Rudi som bare er så glad og kåt og hysterisk og drøy hele tiden, og latterlig romantisk, og forelska i dama si på syvogtyvende året. Cecilie som vil spy av hele fyren men elsker ham likevel.
Jeg hadde Nicholas Cage og Laura Dern i hodet svært ofte mens jeg skrev, og jeg tenkte på Cecilie og Rudi som en slags norsk variant av Lula og Sailor når de var tyve år eldre enn i Wild At Heart.

Og så er det Barry Giffords helt vilt gode roman, da. Dialogene. Desperasjonen. Romantikken. Han er en alt for lite lest forfatter, det er digg hvordan han blander sjangrene, ja, i en sånn grad at jeg synes han nesten skapte en egen sjanger med Lula og Sailor-bøkene. Jeg oppdaget dem i 2011 mens jeg skreiv Vi ses i morgen. Det var Asbjørn Jensen, designeren min, som leste et tidlig utkast av romanen, og så sa han: “Du må ha lest Gifford.” Så sa jeg “hæ, nei, hvem er han”. “Jo,” sa Asbjørn, “Wild at Heart”. “Ja men den elsker jeg jo!” sa jeg, “er det en bok også?” “Yes,” sa Asbjørn, og vips så ble jeg Gifford-fan.

Fucking Åmål så jeg på Colosseum i Oslo da den kom på kino. Jeg ble helt satt ut. Husker du når de guffer opp lyden på Foreigner når jentene begynner å kline i baksetet av den bilen? Satan. Jeg gikk rett ut av kinosalen og kjøpte billett til neste visning, så den to ganger på én dag. For Mannen som elsket Yngve var dette en utslagsgivende inspirasjonskilde, tror jeg. For resten av forfatterskapet mitt også. Den bare ligger der som en slags juvel og pumper ut energi.

Ah, den scenen er fucking fantastisk! Men hva slags tv-serier ser du?

– Jeg er en hund etter tv-serier. Det er den sjangeren som har betydd mest for meg de siste femten årene, og helt sikkert den som har vært mest utslagsgivende for Vi ses i morgen. Det er bare å innrømme det flatt. Det startet med Twin Peaks og Riget for lenge siden, så kom The Sopranos og åpnet feltet på ny, og etter det har jeg hatt kanon glede av mange serier, fremst disse: Breaking Bad, Sons of Anarchy, 24, The Americans, Boss, Mad Men, The Wire, The Walking Dead.

James Bond eller Jason Bourne?

– Bourne. Absolutt. Så ufattelig bra skrudd i hop. Det kan være gøy med James Bond. Men jeg har vel aldri tenkt at det skulle vært inspirerende for meg.

Breaking Bad eller The Sopranos?

– Et beint fram djevelsk spørsmål. Begge er så overthetop steinbra. Men skal vi peke direkte på Vi ses i morgen, så er det to karakterer som har vært med på å inspirere nettpokermannen Pål, som jo er han som igangsetter hele plotet i boka. Den ene er biskopsønnen Bjarte Baasland som spilte bort 60 mill. Den andre er kjemilæreren Walter White som begynte å koke meth for å styrke arven etter seg selv. Pål har noe med begge disse å gjøre.

Så jeg må si Breaking Bad, også fordi det har vært en så ufyselig god serie. Men dette er sagt under tvil. Det aner meg at hadde det ikke vært for The Sopranos, så ville både min roman, og hele feltet, sett annerledes ut. Det er antagelig ikke mulig å overvurdere den serien, verken hva kvalitet eller innflytelse angår.

Puh. Sterkt intervju, må jeg si. MEEGET solid levert.

  • SolfridSH

    Dette var godt brukte 10-15-minutter! Takk for et strålende intervju 🙂

  • Åsne Vidarsdotter

    Veldig ålreit bok!

    Tenkte å benytte anledningen til å skryte litt. Jeg har lest Gone Girl, Defending Jacob og Vi ses i morgen etter anbefalinger fra dere. (og det ligger et par bøker til i bokhylla og venter). Jeg kommer til å fortsette å plukke opp tips herfra, for dere har ikke skuffet meg enda. Jeg jobber i bokhandel så tipsene føres videre og jeg skal prøve å sørge for at Vi ses i morgen ligger under et par juletrær i år.

    Takk for veldig bra blogg!

    • Utrolig kult å høre! Det setter vi veldig pris på å høre, for hele poenget med bloggen er å fortelle alle som vil høre på om forfattere og filmer og TV-serier vi elsker.

      TAKK for at du leser og kommenterer.

  • Anonymous

    Hey.. siden Åsne starta så kommer jeg med samme type feedback…

    Jeg har kjøpt: The Lost , A tale of love and darkness, Guns,Germs & Steel, masse av James Ellroy og masse mer etter anbefaling på denne bloggen. Hadde jeg vært millionær og pensjonist hadde jeg lest alt. Ettersom jeg digger alle anbefalingene. Det kuleste er, at samtidig som jeg undeholdes i form av spenning og egentlig hele følelsesspekteret, så lærer jeg utrolig mye. Så tusen takk gutter!

    • TAKK til deg også, vi setter stor pris på tilbakemeldinger. Både ris og ros, men selvsagt mest når folk liker det vi holder på med.

  • Knutsvik

    ay, det er ei god bok og eit godt intervju, så rock, rock a-hula, gutar!

    Hepp!