Winona Ryder, Stand By Me-hyllest og en kommende stjerne som heter Finn Wolfhard. 80-tallsbonanza Stranger Things er sommerens mest underholdende serie.
Aiaiai, nå er det retrokos på gang. Mens 90-tallsfenomenet Pokémon får folk til å gå mil etter mil med mobilen, bør Netflix-serien Stranger Things sørge for at bruktprisene på gamle Dungeons & Dragons-taktikkbøker går i taket og Stephen King-filmene blir revet ut av hyllene på bruktsjapper som selger VHS.
Og hvem vet, kanskje det fører til at Den Neste Kygo spiller suggerende John Carpenter-aktige synthtema i stedet for panfløyte og knipsing? Eller kanskje Sovjet-panikken kommer tilbake og erstatter redselen for burkini og bønnepauser?
Det går kanskje ikke så langt, men Stranger Things er som å se en kavalkade av det beste og mest underholdende VHS-underholdningen fra 80-tallet hadde å by på. Referansene til The Dead Zone, Stand By Me, Goonies og Poltergeist ligger tett som øynene på en banjospiller i Piknik med døden, og hele historien tar utgangspunkt i en 11 timers runde Dungeons & Dragons. Det er nesten utrolig at serieskaperne The Duffer Brothers – tvillingene Matt og Ross fra North Carolina – er vokst opp på 90-tallet, men jeg vil tro de har hatt fri adgang til storesøskens videosamling og tegneseriearkiv.
Les også: Vultures A-Z-guide til referansene i Stranger Things
Hva det handler om bak alle referansene? Nå skal du høre: Året er 1983. I en kjellerstue i småbyen Hawkins, Indiana spiller Mike, Will, Dustin og Lucas en entusiastisk runde av Dungeons & Dragons. På vei hjem blir en syklende Will kastet over ende av en mystisk skapning, og forsvinner sporløst. Dette skjer rett ved siden av et nasjonalt energilaboratorium, og samtidig dukker en fåmælt jente med telepatiske evner opp på en kafé i nærheten. Stadig flere mystiske menn i hvite frakker, atomsikre drakter eller mørke dresser inntar småbyen, og mammaen til Will prøver desperat å få kontakt med ham gjennom strømnettet. Hun er nemlig overbevist om at sønnen snakker gjennom lampene i huset.
Stranger Things har så mange referanser til 80- og delvis 70-tallsfilm at det ville fylt en 180 minutters JVC-kassett om man skulle lest opp alt. De viktigste sjekkpunktene er uansett Stephen King i overnaturlig modus, Steven Spielberg-eventyr om unge detektiver, og John Carpenters begeistring for monstre, synthtema og onde vitenskapsmenn. Ved første øyekast ser Stranger Things kanskje ut som et science fiction-ball med uhyrer, men historien om guttene som leter etter kompisen er også et nydelig vennskapsdrama inspirert av Stand By Me, en av de mer sobre Stephen King-filmatiseringene.
Uansett, jeg skulle gi fem grunner til å se serien. Det kommer her:
1. Winona Ryder er meget god som den frynsete moren til Will, den forsvunne gutten. Spesielt i samspill med politimannen Hopper, som selv har mistet et barn og drukner sorgen i sarkasmer, drinker og late dager på politihuset.
2. Ryder og de andre blir uansett satt til side av de unge skuespillerne som spiller Mike, Lucas og Dustin på leting etter kompisen Will. Sammen med den mystiske, telekinetiske jenten som etter hvert blir en del av gjengen er de Hardy-guttene, Goonies-eventyrerne og Stand By Me-klikken samlet i en gjeng. Millie Bobby Brown er et funn som Eleven – navnet hun har fått fordi hun var forskningsprosjekt nummer 11 på laboratoriet– og stjeler alle scener hun er med i. Likevel er Finn Wolfhard (han heter det!) som Mike seriens store stjerne, og jeg skjønner hvorfor han også skal bære Cary Fukunaga filmatiseringen av Stephen King’s It senere i år.
3. Stranger Things er strengt tatt en science fiction-serie i overnaturlig innpakning, men underholdningen ligger i de unge guttenes detektivvirksomhet, politisjef Hoppers kamp mot autoritære, svartkledde myndighetsfolk og vennskapet mellom den The Clash-diggende nerden Jonathan Byers og flinkpiken Nancy Wheeler. Derfor blir det mer drama, eventyr og thriller enn science fiction og Åndenes Makt.
4. Men når det først er science fiction, er effektene enormt enkle og virkningsfulle. De blinkende lysene som gjør at mamma Byers tror sønnen kontakter henne og det mørke vannspeilet når Eleven er på den andre siden, The Upsidedown, funker mye bedre enn allslags spesialeffekter. Det kiler nedover nakken når julelyset begynner å flimre.
5. Avslutningen. Når Netflix først kjøper serien din, vil de sikre seg en fortsettelse om det skulle bli storsuksess. Jeg sier bare én ting: VAFLENE.
Om jeg skal utsette noe på serien, er det nettopp serieformatet. For Stranger Things er en historie som hadde passet fint i et 90 eller 120 minutters filmformat, men er da strukket ut til å runde 8 episoder. Heldigvis har ikke Netflix forlangt 13 episoder slik de gjør av altfor lange House og Cards-sesonger eller første runde Bloodline, men det var sekvenser i Stranger Things som gikk for sent. På den annen side beviser dette nok en gang at seriedistributørene tilbyr gode arbeidsvilkår for unge, talentfulle historiefortellere.
