Kreft, dop og FBI – fiksjon eller virkelighet?

lance_walter
Får kreft, blir frisk, driver med dop, flykter fra FBI. Snakker vi om Walter White eller Lance Armstrong? OP-5 har sett The Armstrong Lie.

Man kan si mye rart om Bergen, men BIFF er en bra ting. Altså Bergen Internasjonale Filmfestival. Det beste med BIFF i år er at de viser dokumentaren The Armstrong Lie, en film jeg har gledet meg ekstremt til å se.

Jeg har dekket Tour de France og sykkel i ganske mange år for TV 2, og har til tider vært oppslukt av Armstrong-saken. For her er det ikke bare snakk om en juksemaker som har dopet seg. Det er snakk om den aller største, hvis fall kanskje er det mest spektakulære vi har sett i idrettens historie. I tillegg er ikke dette bare svart/hvitt, uansett hvor stort rasshøl en ønsker å mene at Lance Armstrong er. Sjekk traileren her, så fortsetter vi under.

Det liker jeg veldig godt med The Armstrong Lie, er at den er nyansert. Sjeldne bilder fra Lance sin oppvekst, den unge cocky, kjepphøye bølla fra Texas. Vokst opp med mor og ingen far. Guttungen som ville hevne seg på verden ved å vinne alt han stilte opp i av konkurranser. Det eksepsjonelle triatlontalentet som ble verdensmester på sykkel i en alder av bare 21 år. Som fikk kreft. Som holdt på å dø. Som kicka kreftens ass, som ble frisk og kom tilbake og vant Tour de France. Sju ganger på rad.

Som brukte doping i samtlige triumfer. Som jugde og nektet for alt det ene øyeblikket, og samlet inn penger for Livestrong og reiste rundt på sykehus for å inspirere og motivere kreftsyke barn det neste.

Les også: Kriminelle lurendreiere – vi anbefaler bøker om sykling

Denne filmen viser alle sider av Lance. Fighteren, vinneren, den skruppelløse juksemakeren, imperiebyggeren, maktpersonen, kreftoverleveren. Og sslvsagtløgneren. For jeg greier ikke la være å tenke, der Lance sitter grå i håret og litt rundere i kjakene, fem måneder etter det famøse Oprah-intervjuet: snakker han sant denne gangen? Eller lyver han fremdeles?

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive en ganske straight anmeldelse av filmen for OP-5.no (jeg gir den for øvrig terningkast fem). Helt til dette bildet dukket opp ca midtveis i filmen: lance

Resten av filmen greide jeg ikke annet enn å tenke på likheten mellom Walter White og Lance Armstrong. Mellom Heisenberg og Big Tex. For det er jaggu ikke lite de har til felles.

NB: Herfra og ut kan det komme Breaking Bad-SPOILERS.

De blir rammet av kreft og stirrer døden i hvitøyet. Walter White har ikke råd til behandlingen som kan gjøre ham frisk, og begynner å koke meth. Lance Armstrong velger å se på kampen mot sykdommen som et sykkelritt. «Jeg elsker å vinne, men hater å tape enda mer. Å tape ville i dette tilfellet bety døden.»

Les også: Kjemper om Lance Armstrong-filmen

Sykdommen beseires. Og nå begynner Lance å se på sykling på samme måte som kreftsykdommen. Det handler om liv og død. Før sykdommen var han en god endagsrytter som gjorde det bra i klassikere og VM. Han hadde vært med i Tour de France fire ganger, men kun fullført én. Når han nå er frisk vil han gå all in. Han vil kicke ass. Han vil vinne Tour de France. Og for å gjøre det vet han at han er nødt til å dope seg – slik alle konkurrentene gjør.

«You don’t bring a knife to a gunfight», sier Lance. Og setter i gang med et dopingregime mer raffinert og sofistikert enn noen har sett. Han vinner sin første Tour, og pengene strømmer inn.

Pengene strømmer også inn for Walt. Som selv om han er frisk fra kreften ikke klarer å slutte i meth-bransjen. De har begge «breaket bad», og det er ingen vei tilbake.

«I didn’t live a lot of lies» sier Armstrong. “I lived one big one”.

Lance er ustoppelig. Han vinner overlegent hvert eneste år. Og med seirene og suksessen, kommer makten. Jo mer makt, jo større blir ønsket og lysten til å bli enda større. Både for Lance og for Walt.

De blir mektigere og mektigere. De får mektigere venner. Og mektigere fiender. Armstrongs dopingdoktor, den beryktede og djevelsk dyktige Michele Ferrari, har tipsere som jobber i dopinglaboratoriene, og ligger hele tiden ett skritt foran de som tester. Når Lance havner i trøbbel, ringer presidenten i UCI, Hein Verbruggen og advarer «you’re flying too close to the sun». Penger skifter hender, positive dopingtester forsvinner.

Akkurat som Walter White får info fra Hank, får Lance info fra de øverste myndighetene, og kan slippe unna hver gang.

Når noen gjør motstand er han nådeløs. Når lagkamerat Frankie Andreu nekter å dope seg videre, sørger Lance for at han sparkes fra laget. Men ikke bare det. Han sørger for at Andreu ikke får kontrakt i noe annet lag heller. Frankie Andreu is out of business.

Lance utfører bragder ingen annen syklist tidligere har maktet. Han vinner sju Tour de France på rad. Hver gang noen stiller spørsmål eller anklager ham for doping, går Lance rett i angrep og saksøker alle som krysser ham.

Han legger opp og trekker seg tilbake. Han er rik, mektig og elsket. Alt er perfekt. Han samler inn millioner til kreftsaken, han dater popstjerner og henger med tidligere og nåværende presidenter. Walt tjener drøssevis av penger i kjelleren under vaskeriet til Gus. Kona er med på leken. Han kjøper dyre biler, og går med dyr klokke.

Men så blir de for grådige. De må ha enda mer. Og det blir deres bane.

«I had to keep the story going» sier Lance, mens vi ser bilder fra da han offentliggjorde sitt comeback. Ved siden av ham står Bill Clinton og klapper.

Forsmådd og hevnlysten sitter Floyd Landis og ser på. Armstrongs tidligere lagkamerat som vant Touren i 2006, men som ble tatt for doping og mistet alt. Landis ønsket desperat å komme tilbake. Landis ville ha det Lance hadde. Men ingen lag ville ta i ham med ildtang. «Du er radioaktiv for sykkelsporten, skjønner du ikke det?» sier en sportsdirektør.

Og mens Lance hylles tilbake i sykkelsirkuset sitter Landis uten troverdighet. Arbeidsledig, alkoholisert og blakk. Og bestemmer seg for å begynne å snakke. Han er Jesse Pinkman som ikke orker mer. Nok er nok. Han forteller alt. Lance svarer med at Landis har null troverdighet. Men snøballen har begynt å rulle. Gamle fiender Lance har truet til taushet følger spent med. Og til slutt går det ikke lenger.

For når FBI tar over etterforskningen fra antidopingmyndighetene, tør ikke Armstrongs tidligere lagkamerater lyve lenger. «It took someone with a badge and a gun», sier bestekamerat og følgesvenn i alle Armstrongs sju Tour de France-triumfer, George Hincapie. Det var ikke snakk om å juge når man plutselig risikerte å havne i fengsel.

Fedsa tok knekken på Lance. Og Fedsa tok knekken på Walt.

Når The Armstrong Lie ebber ut sitter man faktisk med litt av den samme følelsen som etter siste episode av Breaking Bad. Som med Walt er man ikke helt sikker på om man skal like eller mislike Lance Armstrong. Det eneste vi vet er at det ikke gikk bra til slutt, og at eventyret er over. For begge to.