Le Bureau des légendes – endelig kommer fransk etterretning på nett!

NRK tar ansvar! 20. desember slipper statskanalen alle sesongene av den etterlengtede franske serien Le Bureau des légendes for strømming.

Fransk etterretning går sine egne veier, enten det er i Syria eller på jakt etter Greenpeace-båter. Gjesteskrient Christoffer Naustdal Hjelm har sett den franske serien The Bureau og anbefaler den flammende varmt:

Norsk sommerferie betyr vekselvis panikkpakking for strandtur når sola titter frem og bingewatching av serier fra titte-lista når det skiftende skydekket drar med seg en regnskur. For min del besto årets sommer av Berlin Station, Bosch sesong 3 og Master of None sesong 2. For de av oss som foretrekker mer virkelighetsnære filmer og serier over alveører, vampyrer og trollmenn er det litt av en tid å være i live.

Det allerede legendariske bildet der Egypts statsledende general Abdel Fattah al-Sisi, Saudi-Arabias Kong Salman og Donald Trump rører ved en slags mystisk glødende krystallkule, til forveksling lik en palantír fra Ringenes Herre – under åpningen av et nytt «globalt senter for kampen mot ekstremistidelogier» – er iscenesatt med en belysning verdig den dystreste Game of Thrones-scene.

Da er det fint at TV-serier kan gi oss en flukt fra den absurde virkeligheten, fra storpolitikk og fra de Huntingtonesque Clash of Civilizations-dystopiene som presser seg på i kjølvannet av Steve Bannons dukketeater i en viss Washington-vestibyle.

Le Bureau des légendes er en slik serie. Nedslipt, tilbakelent fransk realisme med et til tider i overkant realistisk persongalleri som sitter ekstra godt om du har hatt litt å gjøre med fransk byråkrati eller om du har diskutert det nylig avholdte valget med franske venner.

The Bureau, som den heter internasjonalt, handler om en underavdeling innenfor de godt bevoktede veggene til DGSE, fransk eksternetterretning, og vi følger en gruppe operatører og støttepersonell i hverdagen både ute og hjemme. Hovedrolleinnehaveren Mathieu Kassovitz er kanskje mest kjent på hjemmebane i Frankrike, men du husker ham garantert fra Steven Spielbergs 2005-film Munich, hvor han spiller Mossad-agenten Robert –han har også skrevet og regissert det svarthvite banlieue-eposet La Haine som kom ut ganske nøyaktig ti år før Munich.

Apropos Munich, en annen ringrev som også spiller i The Bureau er Nasser Memarzia, en av Hollywoods go-to-guys når de trenger en mer eller mindre sympatisk, middelaldrende Midtøsten-mann – tidligere også sett i OP-5-favorittene The Honorable Woman og The Night Manager. Her møter vi ham Majid Zamani, iransk politiker og far til partyløven Shapur Zamani som blir et mål da en annen av seriens hovedpersoner, Marina, blir deployert til Teheran.

Sesong 1 starter i pre-2011 Syria, i Bashar al-Assads paranoide politistat, og skildrer blant annet protagonisten Guillaumes avskjed med Damaskus og sin elskerinne Nadia. En av The Bureaus mange fine kunsten-imiterer-livet-situasjonen når Nadia og Guillem snakker om Roberto Saviano og kriminelle konstellasjoner, mens et av de mindre realistiske momentene er at han hadde vært seks år sammenhengende i det sosial kontroll- og overvåkningsorienterte Syria og kommet unna med å ligge med kona til en mann i statsapparatet.

I et sidespor følger vi en operasjon i Frankrikes koloniale eks-bakgård Algerie, hvor en agent forsvinner og det oppstår klabb og babb mellom DGSE og andre deler av fransk etterretning samt amerikanske tjenester som også jobber i det gloheite jihadist-teatret som utspiller seg i Maghreb og Sahel-beltet.

At DGSE har hatt en historie med litt avslappet tilnærming til etikette i utenlandsoperasjoner er ikke fiksjon, som da de sprengte Greenpeace-båten Rainbow Warrior i New Zealand i 1985 – med franske sivile ombord – under det de kalte Opération Satanique, for å forhindre at organisasjonen kom til Moruroa-atollen i fransk Polynesia for å protestere mot en planlagt atomprøvesprengning.

Uten å røpe for mye av plottet i de to sesongene som ligger ute hos diverse strømmetjenester, så dreier det seg om de nevnte operasjonene i Syria og Algerie, unge Marinas første oppdrag i Iran som seismolog på jakt etter persiske atomvåpen, russisk-fasiliterte forhandlinger mellom Damaskus-regimet og syriske opprørsgrupper, jakten på en fransk ISIS-bøddel i det såkalte kalifatet, og en kontraspionasje-jakt internt i DGSE etter at Guillaume og CIA krysser stier i hans desperate forsøk på å redde sin syriske flamme.

Det meste funker fint, unntatt noen mindre detaljer de mest tekniske av oss biter seg merke i; som at teknologien med å følge agentenes GSM-telefoner i sanntid i Paris er plausibelt via såkalte IMSI-fangere, men at den samme plattformen ikke kunne ha blitt brukt i ISIS-kontrollerte områder i Irak og Syria eller langt ute i den nordafrikanske ørkenen uten muligheter for krysspeiling av enhetene fra bakken. Samt den litt i overkant hardhendte opplæringen av unge Marina – men litt action må jo også blaserte, franske TV-tittere få.

Serien tar opp mange aspekter ved det å være stasjonert rundt omkring som du vanligvis ikke ser så mye av: Som følelsen av å være ”inne” i prosjektet og organisasjonen, for så å være ute og ikke ha tilgang lenger. Samt hvordan man etterhvert flyter lengre ut i periferien i det sosiale livet til sin familie og venner, det er dog gjort på en sjarmerende og lite klisjéfylt måte, som skildringen av samspillet mellom hovedpersonen Guillem og hans tenåringsdatter.

Den intense mistenksomheten internt og eksternt når hemmeligheter lekkes, tidstemperaturen på skildringene av unge franske ekstremister og jevnaldrende iranske hedonister og den bra castingen av den ene eksentriske mellomlederen i ethvert kontorlandskap som forsøker å iscenesette seg selv via et «gøyalt» slips, er alle biter av puslespillet som til sammen gjør at The Bureau er vel verdt å bruke noen romjulsdager på.