The Confession Tapes: Tilståelser og andre usannheter

Dette er Sebastian Burns i prat med undercoverpoliti, som lurer ham til å tilstå et drap. Metoden – kjent som Mr. Big – er forbudt i USA, men står i sentrum når Netflix serverer The Confession Tapes.

Les også: OP-5 anbefaler de beste dokumentarene

De seneste årene har det vokst frem en ny nisje i true crime-markedet: historien om den falske tilståelsen. Det mest dramatiske øyeblikket i suksesserien Making a Murderer var da Brendan Dassey innrømte at han sammen med Steven Avery hadde drept Teresa Halbach, og tidligere i år i Shadow of Truth så vi Roman Zadorov meget motvillig innrømme at han hadde drept 14 år gamle Tair Rada.

Her hjemme leverte Bjørn Olav Jahr en grundig gjennomgang av den oppsiktsvekkende drapstilståelsen til Birgitte Tengs’ fetter i Hvem drepte Birgitte Tengs, og dokuserien Kevin-saken er det foreløpig mest groteske eksempelet på hvor galt politiet kan trå når de stormer inn i tilståelseståken.

Les også: du vil ikke tro hva som skjer når Steven Avery blir arrestert

Netflix har vært avsender for mange av disse kvalitetsdokumentarene, og tar sjangeren et par steg videre: The Confession Tapes er syv episoder true crime-doku som KUN handler om falske tilståelser. Fra den forfyllede moren som dømmes for å ha satt fyr på sin egen datters soverom (Trial By Fire) via  den lokale guttegjengen som settes inne på livstid for å ha mishandlet og drept en dame i et smug (8th and H) i Washington D.C. til den deprimerte faren som skal ha drept familien sin (A Public Apology).

Felles for dem alle er at ingen husker å ha gjort handlingene, eller til og med benekter å ha gjort det, før de via diverse insisterende avhørsmetoder og tysterprogram blir dømt av tilståelser. Noen ganger andres tilståelser, men oftest egne.

Som en ekspert sier midtveis i serien: for en utenforstående er det umulig å forstå at noen kan tilstå noe de ikke har gjort. På slutten av dobbelepisoden True East, som åpner serien, hører vi da også dommeren si irritert til en av de tiltalte at det er arrogant å hevde sin uskyld når det finnes et videoopptak av ham der han forklarer hvordan han drepte bestekameratens foreldre og søster.

Her ser du The Confession Tapes hos Netflix

I rettsvesenet – og forsåvidt ellers i offentligheten – har det lenge vært liten aksept for at tilståelser kan være falske, og det viktigste disse dokumentarene kan bidra med er å sette søkelys på at manipulasjon, stress, isolasjon og andre faktorer kan bidra til at uskyldige mennesker tilstår de drøyeste ting.

Det beste eksemplet her er den nevnte dobbeltepisoden, hvor kompisene Atif og Sebastian raskt kommer i politiets søkelys når Atifs foreldre og søster blir brutalt drept. De to kompisene har alibi, men politiet synes det er litt for perfekt. Blant annet har de sett The Lion King på kino, en film de så tre uker tidligere, og de to tenåringene bestilte salat og rødvin på en restaurant. SALAT OG RØDVIN!? Var dette for å bli lagt merke til og bygge under et planlagt alibi? Det mener hvert fall politiet, som setter i gang en operasjon som bruker teknikken Mr. Big.

Denne etterforskningsmetoden går ut på å bruke en undercoverpoliti til å agere som mafiaboss eller storspiller i krimundergrunnen. Vedkommende nærmer seg så den politiet vil ha tilståelse fra, og prøver over uker og måneder og få den mistenkte til å glippe ut med en tilståelse. I tilfellet Sebastian Burns fabrikerer papirer som har med Sebastians DNA-test å gjøre, og tilbyr seg å bruke nettverket sitt til å tukle med politiets «beviser». Men da må Sebastian først fortelle Mr. Big hva som egentlig skjedde da de drepte Atifs familie.

Metoden er forbudt i USA, men siden Atif og Sebastian var canadiske statsborgere synes den lokale dommeren det var helt greit metode å bruke mot de to unge, rotløse karene. Ikke bare var Atif og Sebastian de yngste som noensinne har blitt utsatt for Mr. Big-metoden, videoopptakene (som screenshotet i toppen er hentet fra) viser da også hvor utspekulert og tvilsomt opplegget er.

Disse to episoden er de mest rystende, men setter tonen for resten av sesongen. man får sjelden svar på om de tiltalte er skyldige eller ikke, for The Confession Tapes går ikke av veien for å krydre narrativet med noen gode dryss tvil. Det gjør dog at historiene får med dybde og nyanser, og understreker at fortellingen om et drap ofte er veldig vanskelig å fortelle rett-frem.

Serien mangler likevel et skarpere blikk på politiets metoder. Her handler det i alle tilfellene om den eller de dømte som offer, men jeg ville veldig gjerne hatt flere og lengre intervjuer med etterforskerne og fagfolkene som sto bak alle disse metodene. Hvem foreslo å belønne alle som pratet med politiet med 35 dollar i 8th and H-saken, som endte med at syv menn ble satt i fengsel på livstid? Hvordan utviklet canadisk politi Mr. Big-metoden, og hvorfor ble den forbudt i USA og ikke opprinnelseslandet? Og så videre. Forehåpentligvis blir nettopp dette utgangspunktet for sesong 2 av The Confession Tapes. Da unngår de også det som er det største ankepunktet mot denne serien: at episodene og historiene blir for like og repetitive. Om du har dårlig tid i true crime-livet ditt, kan du se de to første episodene og hoppe videre.