Finnes det egentlig noen bedre kriminalhistorie enn Norman Mailers mesterverk The Executioner’s Song?

Norman Mailer. Navnet begynner kanskje å visne litt, men fulgte man med i perioden 1945-2007 var han overalt. Mailer var den jødiske fattiggutten fra Brooklyn som kjempet i Stillehavet og slo seg opp med den eminente krigsromanen The Naked and the Dead.

Mailer var fyren som giftet seg seks ganger og stakk en av konene sine i øyet med en kulepenn. Fyren stilte til valg som borgermester i New York. Skrev et uforskammet antall bøker og artikler i alle mulige sjangere over 7 tiår. Kontroversiell, macho, ujevn, drikkfeldig, tidvis genial. Tenk Philip Roth og Christopher Hitchens i en og samme person.

Mailer er mannen bak et uendelig antall halsbrekkende sitater. Noen ganger fullstendig spot-on: “Writing books is the closest men ever come to childbearing.” Andre ganger på kanten, som i en anmeldelse av Tom Wolfes roman A Man in Full: “resemble the act of making love to a three-hundred-pound woman.” (DEN varianten har jeg ikke sett norske anmeldere bruke så ofte, gitt!)

Og noen ganger, i et representativt utdrag fra The Armies of the Night, fullstendig over the top: “With the possible exception of John F. Kennedy, there had not been a President of the United States nor even a candidate since the Second World War whom Mailer secretly considered more suitable than himself.” Dette skriver Norman Mailer, om Norman Mailer, i tredje person. Ikke uten grunn kødda Woody Allen en gang med at Mailers ego burde doneres til Harvard Medical School.

Større var derfor sjokket da Mailer publiserte The Excecutioner’s Song i 1979. Han var allerede i midten av femtiårene. All machismo og narssisisme var med ett blåst vekk. Mailer selv og hans støyende politiske oppfatninger var borte. Igjen stod en murstein av en true crime – om en forbrytelse, om dødsstraff, om en dødsdømt mann – skrevet i et korthugd, minimalistisk og poetisk språk.

For spenningens del skal jeg ikke spoile for mye av handlingen her. Men boka kretser rundt Gary Mark Gilmore, en fengselsfugl som løslates etter halve livet bak murene og begynner et nytt liv i Utah. Han blir tatt vel i mot av slektningen Brenda og hennes foreldre Ida&Vern. Dette er solide, vanlige amerikanere som tilbyr Gary jobb og et sted å bo. Så dukker den promiskuøse 19 år gamle tobarnsmoren Nicole opp. Og Gary er solgt.

Det kommer neppe som noen overraskelse at det forholdet ikke går helt smertefritt. Men i løpet av de første par hundre sidene skaper Mailer unik leserempati med Gary Gilmore. Vi ønsker virkelig at det skal gå ham godt, at han skal behandle dama si bra, ikke drikke, gå på jobb og betale avdragene på mustangen sin. Og vi konstaterer, med stadig større uro, at det går utforbakke. Er han født sånn eller blitt sånn? Det svarer ikke boken på. Den bare ruller opp Gary Gilmores historie, så leseren kan konkludere selv.

Samtidig kan jeg knapt huske å lest en sterkere og drøyere kjærlighetshistorie enn forholdet Nicole-Gary. Den minner meg faktisk en god del om klassiske love stories i amerikansk populærkultur – Bonnie and Clyde, Lula and Sailor, Mickey and Mallory. Besettende, romantisk, rusa, voldelig, fucked up, dødsdømt.

Ja, nettopp dødsdømt. For dette er også en bok om en mann på death row, med et sykt dødsønske. Mens bokens første halvdel beskriver small-town America på en bedre måte enn noe annet jeg har lest, flytter fokuset seg oppover ettersom fortellingen skrider fram. Nå handler det om advokater og dommere, politiske aktivister, filmprodusenter og forfattere – ikke minst Lawrence Schiller, som i stor grad gjorde researchen Mailer baserte boken på. Samtidig blir kjærlighetshistorien enda sykere, om mulig. Og slutten? Dere kan gjette.

Til sammen gir alle disse stemmene et helt unikt bilde av USA. Jakten på den store amerikanske romanen var noe ikke minst Norman Mailer var besatt av. Ikke bare er dette hans beste forsøk; jeg har ikke lest noen fortelling som fanger det moderne Amerika på samme måte (nærmest kommer etter min mening American Pastoral og The Amazing Adventure of Kavalier and Clay) Og det er ikke en gang noen roman – det er et journalistisk verk.

I konkuransen om tidenes beste true crime er det nok bare Truman Capote med In Cold Blood som i det hele tatt spiller i samme divisjon som Mailer gjør her. Selv om Capotes bok er kortere og mer formfullendt, setter jeg faktisk The Executioner’s Song enda høyere. De deler skrivekunsten og empatien med sine gjerningsmenn, men Mailer har i tillegg kjærlighetshistorien som Capote ikke har.

Mailer skal visstnok ha sagt at boken var en gave, gitt fra gud. Damn, han kunne få sagt det. Selv slutter jeg meg til forfatteren Dave Eggers´ oppfordring: “In the event that you’ve just picked up this book, and know little or nothing about it, and are unsure whether you should read it, I want to urge you with all my being that you must read The Executioner’s Song. I want to further guarantee that you will finish it. It’s the fastest 1,000 pages you will ever know.”

PS: Det viser seg at Font forlag utgir boken på norsk til våren, under tittelen Bøddelens sang. Highfive til våre venner i Font for det! I mens kan man kanskje se tv-versjonen av fortellingen, med en ung Tommy Lee Jones i hovedrollen. Verken Asbjørn (som også er stor fan av boka) eller jeg har sett den. Obs for spoilers i traileren, dog.