Noir, post-apokalypse eller narkokrim?

Yuri Herrera har skrevet den korteste og kuleste boken siden Don Winslows The Cartel.
 
Raymond Chandler-hyllende noir
, dommedagsroman, post-apokalyptisk fortelling eller narkokrim på sitt beste? Det er jommen ikke lett å sette merkelapp på Yuri Herreras The Transmigration of Bodies. Det er uansett den kuleste leseopplevelsen siden Don Winslow slo oss i bakken med The Cartel for halvannet år siden.

«The Redeemer observed her profile, so luscious and tuned-in to the sounds on the street. Talk and cock is all I got, he thought. And sometimes fear.»

The Redeemer er en tilbakelent fikser i en navnløs meksikansk by. Gatene er spøkelsesaktig tomme fordi en epidemi herjer byen, men selv om myndighetene over radio advarer innbyggerne mot å gå ut må The Redeemer på jobb.

To gangstersjefer har nemlig endt opp med hverandres døde barn i deres varetekt, og The Redeemer får i oppdrag å stå for utvekslingen av likene.  Samtidig er han desperat etter kondomer for å fullføre sjekkingen av den dampende hete naboen i leiligheten over gangen, men apotekene er stengt bak lapper om at de uansett er utsolgt for ansiktsmasker mot smitte. Nedsig.

«I got to buy condoms, the Redeemer remembered aloud. Vicky eyed him mockingly. What, your hands are too calloused? No. From time to time there occurs a miracle.»

Mens The Redeemer går fra mafiasjef til mafiasjef via apotek og andre fikservenner, beskriver Herrera et meksikansk bylandskap som en tegneserieaktig zombieverden. Språket og interaksjonen med de andre innbyggerne – som også stort sett har kallenavn – er så noir som det kan bli, mens plottet – i den grad man kan kalle det et plot – med utvekslingen minner oss om at vi befinner oss i narkobusinessens helvete på jord.

«One thing at a time, he said to himself. First water. Then we’ll figure out what the fuck.»

Herreras presise, harde og morsomme gatespråk (kreativt og tilsynelatende mesterlig oversatt av språkekspert Lisa Dillman) fester seg i hjernen din slik Vincent Vegas fengende filosofske utbroderingeri gjorde i Pulp Fiction. Det er så slepent og fandenivoldsk at man må sammenligne med de store for å yte Herrera rettferdighet. Vi snakker Boyd Crowder i Justified, Carl Hiaasens Skink-karakter eller Jack Reacher på sitt mest kompromissløse.

«Eyeing the third of mezcal on the table with venom, he got the feeling it was going to be an awful day.»

The Transmigration of Bodies tikker inn på rundt 100 sider, og er selve motpolen til klassiske mursteinsthrillere som The Company, I Am Pilgrim eller nevnte The Cartel. Historien er enkel, geografien er minimal, og karaktergalleriet er lett å holde oppsyn med. Likevel dundrer de ufortalte historiene mellom linjene, slik de skal gjøre i gode  noir-romaner. Karakterenes fargelegges slik at man automatisk spekulerer i bakgrunnen deres, denne navnløse byen trer ut av sidene med sine tomme gater, myggfreste vannpøler og stengte apotek, og når The Redeemer går ut av døren på siste side klør det i fingrene etter å sende melding til Yuri Herrera om at vi må, må, må få en oppfølger.

Her får du The Transmigration of Bodies til Kindle

«He knew he wasn’t dreaming because his dreams were so unremarkable.»