Tilfellet Thomas Quick – Uskyldig dømt seriemorder?


En av Sveriges beste gravejournalister har skrevet bok om Thomas Quick aka Sture Bergwall. Alt tyder på at Skandinavias største seriemorder er en uskyldig dømt mytoman.

Denne anmeldelsen sto på trykk i Dagens Næringsliv torsdag 23. august.

Mellom 1992 og 2001 tilsto Thomas Quick 30 drap i Norge og Sverige, og i syv forskjellige rettssaker ble han dømt for 8 av dem. Her hjemme ble Quick notorisk kjent som ondskapen selv – mannen som i 1998 tilsto å ha drept, partert og dumpet 9 år gamle Therese, drammensjenten som forsvant i 1988 og aldri ble funnet. En rekke dramatiske tilståelser og rekonstruksjon av drap – mange av dem filmet og vist i utvalgte snutter på TV – gjorde at Skandinavia med Quick fikk sin egen Hannibal Lecter, en seriemorder som i nesten dyrisk psykose hadde drept, voldtatt og/eller spist sine ofre.

I Tilfellet Thomas Quick – En seriemorder blir skapt går den svenske gravejournalisten Hannes Råstam metodisk og grundig gjennom Thomas Quick, eller Sture Bergwall som han egentlig het, sine tilståelser og endeløse terapitimer, og resultatet er sjokkerende. For det første finnes det ingen tekniske bevis eller vitner som knytter Thomas Quick til noen av drapene, og for det andre har etterforskere, psykiatere og sakkyndige på subtilt vis bidratt til at Quick kunne tilstå drap etter drap etter drap, gjennom å lede tilståelsene hans i ønsket retning.

Det hele startet på tidlig 90-tall, da Quick – i følge egne utsagn til Råstad – fikk en voldsom oppmerksomhet og respons fra psykiateren på Sæter Psykiatriske – hvor han var innlagt etter bankran og drapsforsøk – på historier om overgrep i barndommen. Litt senere spurte Quick en sykepleier «vad ni skulle tycka om mig om ni fick veta att jag gjort någonting riktigt grovt», og derfra begynte ballen å rulle. Psykologene brukte regressiv terapi hvor Quick i tung medisinrus fant frem det ene mordet etter det andre fra minnet. Samtidig var han på en semiåpen soning. slik at han kunne dra til Stockholm på perm og lese seg opp på mordene han senere «oppdaget» i terapi. På et tidspunkt fikk Quick også tilsendt VG fra en norsk journalist, hvor han så plukket opp detaljer om Therese Johannesen, som så igjen dukket opp i minnet i tungt medisinerte terapisesjoner.

Hannes Råstam var en av Sveriges mest kjente gravejournalister (han døde av kreft i januar i år), og i Tilfellet Thomas Quick levner han liten tvil om hvor han vil. Boken oppleves likevel ikke som noe korstog uten sidesyn. Fra Råstam tidlig i boken forteller om sin skepsis til avhørene og psykiaterrapportene, river han sakte og sikkert alle drapstilståelsene og dommene fra hverandre. For Tilfellet Thomas Quick er ikke noen sensasjonalistisk bok, til tross for alle de sensasjonelle aspektene ved saken. Det finnes knapt et utropstegn eller en moralsk indignasjon, noe forfattere innen true crime-sjangeren ofte bruker for å vekke leseren når argumentasjonen blir for svak. Råstam nøster heller opp Quick-saken bit for bit, helt til etterforsker van der Kwast, forhørsleder Seppo Penttinen, psykolog Birgitta Ståhle og flere andre involverte blir stående igjen ribbet for faglig ære.

Råstam er grundig og metodisk, men gir ikke mer plass enn han må til de nevnte aktørene. Her ligger det som også er en av bokens få svakheter. Som den gravejournalisten med skapet fullt av priser Råstam er, har han full selvtillit på egne vegne, og det er ikke alltid plass til annet enn hans eget ego. Og jeg savner i det minste et retorisk svar på det ultimate spørsmålet: dersom Quick løy og overbeviste så mange om drapene, hvorfor kan det ikke være at han lyver andre veien også? Som det ble sagt i filmen De mistenkte: «Det største trikset til djevelen var å overbevise verden at han ikke finnes».

For de av oss som har fulgt Thomas Quick og hans ville ferd gjennom rettssvesenet og psykiatrien de siste tiårene, er Tilfellet Thomas Quick uansett det beste dokumentet som er skrevet så langt i denne tragedien som er blitt en farse. Råstams nitidige arbeid har allerede rystet svensk helse- og rettssvesen, og komemr til å gjøre det i årevis fremover. For den jevne leser er Tilfellet Thomas Quick en solid opplevelse: boken er velskrevet og etterrettelig, overraskende og sjokkerende, og du kommer til å tenke mye på den i dagene etter du har rundet siste side. For verden blir ikke ferdig med Thomas Quick. Eller Sture Bergwall.