Tinker Tailor Soldier Spy – OP-5 med første anmeldelse på norsk

Nyinnspillingen av John le Carrés klassiske kaldkrigsthriller leverer. Og vel så det.

Under et foredrag på Forsvarets Stabsskole fortalte Sir David Omand, tidligere toppsjef i britisk etterretning, om hovedskillet blant folkene i MI6 – mellom “camel drivers” og “chess masters”. Kamelkjørerne er en lang tradisjon i britisk hemmelig tjeneste, fra Alexander “Bokhara” Burnes i Afghanistan og T.E. Lawrence i Midtøsten til Fitzroy MacLean i Øst-Europa. Det var eventyrere, womanizers og villmenn, omgitt av fiendtlige mennesker i det britiske imperiets ugjestmilde utkanter, og kom seg unna med sjarm, trickery og flaks. James Bond og de fleste moderne agenter stammer fra denne typen senvictorianske menn.

Sjakkspillerne var derimot en gruppe som kanskje har sitt opphav i Enigma-deschiffreringen i Bletchley Park under annen verdenskrig, men som for mange er identisk med “the spy game” under den kalde krigen. Det var et spill uten glamour, uten vakre damer, uten helter og klare fiendebilder.

Det var denne virkeligheten John le Carré skapte seg et navn på å skildre. Helt fra The Spy Who Came in From the Cold (finnes det en bedre tittel, dere?) – der hovedpersonen Leamas innleder et forhold til en grå bibliotekar – vil le Carré bryte med Ian Flemings action-helter. Le Carrés storhetstid kulminerer med den episke Karla-triologien, om kampen mot den russiske spionmesteren med samme navn. Og det er første bind i denne som nå er filmatisert.

Riktignok finnes en fabelaktig BBC-serieversjon av Tinker Tailor Soldier Spy, med Alec Guinness som hovedpersonen Smiley. Regissør Tomas Alfredson har brukt den samme gråbrune fargekoloritten som i serien, som maner fram en mørk og illevarslende følelse av Storbritannia mellom imperiets oppløsning og Thatcher. I begynnelsen av filmen bytter Gary Oldman til Smileys karakteristiske briller (tenk Herbjørn Sørebø fra 80-tallet). Da kan vi liksom begynne.

Det handler om å avsløre en muldvarp i toppen av britisk etterretning, derav den ganske flate norske tittelen. Muldvarp-plottet er såpass komplisert at det er vanskelig å gjengi, men kretser rundt to mislykkede britiske operasjoner i utlandet: Operatøren Jim Prideaux blir avslørt i Ungarn, og villmannen Ricki Tarr (det nærmeste vi kommer en camel driver her) havner i en masse trøbbel i Istanbul. Under ligger spørsmålet: Hvem er the mole? Er det tinker, tailor …?

Både le Carrés romaner og BBC-serien kan være utsøkt langsom og kjedelig. Filmen er faktisk ikke det, selv om det kan virke slik, på grunn av de fabelaktig introverte skuespillerprestasjonene. Det tar tjue minutter før Smiley sier et ord, før det går han taus og dyster rundt. De britiske og amerikanske anmelderne har vært over seg over hans prestasjon, men også biroller som Colin Firth og John Hurt samt unge hotshots som Benedict Cumberbatch og Tom Hardy overbeviser stort.

Jeg og et par andre le Carré-entusiaster irriterte oss dog noe over at Cumberbatchs rollefigur Peter Guillam er homo i filmen, til tross for at han er den omtrent eneste helt streite skikkelsen i boka. Men det understreker et kjent poeng fra britisk etterretning: Ingen er bedre rustet til å leve et spionliv basert på løgn og bedrag enn skaphomser.

Alfredsons regi er det også lite å utsette på. I en så lite actionspekket film blir de bærende symbolene ekstra viktige, og du verden så effektiv Alfredson er. Briller, sjakkbrikker, dokumentmapper, lightere: du har aldri viet dem mer oppmerksomhet som kinogjenger enn her.

Anyway: Jeg skal ikke røpe hvem muldvarpen er. Men jeg har lest at skuespilleren studerte intervjuene med dobbeltagenten og “the spy of the century” Kim Philby, hvis biografi le Carrés mole er løselig basert på. Og det er mange likhetstrekk mellom desillusjonen som Philby og de andre Cambridge-spionene følte, og den muldvarpen i Tinker Tailor… bærer på. En følelse av at Storbritannia er et fordums imperium, en følelse av moralsk likhet mellom det kapitalistiske vest og kommunistiske øst.

Men i alle fall var denne filmen virkelig bra. Jeg satt og humret første halvtimen av den nitidig tidskororitten. Så ble det bare veldig spennende, selv om jeg kjenner historien fra før. Det gleder meg stort at Hollywood fremdeles er i stand til å lage intelligente thrillere av denne typen. La oss håpe det innevarsler en trend? Ingenting ville gledet meg mer enn om remakes av le Carrés fortellinger blir fashionable nå. Neste bok i Karla-triologien, The Honourable Schoolboy, er faktisk aldri filmatisert. Og Smiley´s People er det endelige oppgjøret med Karla… The Little Drummer Girl hadde også fortjent en bedre filmversjon enn denne fra 1984.

Så det er bare å løpe til kinoene når denne har premiere 27. januar!