Tom Egeland har funnet Gud!


OP-5 har lest Tom Egeland-eposet Nostradamus Testamente. Hva synes vi? PS: Spoilers.

Her i redaksjonen er vi store fans av Tom Egelands storslåtte, fantasirike og tilsynelatende grenseløse skriverier. Det finnes ikke et mysterium, en fabel eller ruvende historiske personer han ikke er i stand til å gjøre til sin romankulisse.

Så da jeg tok med meg Nostradamus testamente som ferielesning, var forventningene store. Boken handler i korte trekk – dersom man kan snakke om korte trekk når man beskriver en Egeland-bok – om den italienske professoren Lorenzo, som oppdager et ukjent og mystisk manuskript av den selvutnevnte spåmannen Nostradamus. Den norske arkeologen Bjørn Beltø er tilstede i en italiensk konferansesal da Lorenzo blir kidnappet, og sammen med Lorenzos smellvakre kone leter de etter Lorenzo, samtidig som munkene i ordenen Vicarus Filii Dei leter etter dem…
(…trekker pusten…)
…og etter hvert dukker paven, CIA og menn som stirrer på geiter opp. Enden på visen, uten at jeg egentlig avslører alt, er at man finner gjemte skriftlige kilder fra biblioteket i Alexandria, lokaliserer Paktens Ark og helt til slutt får vi forklart den fysiske/kjemiske opprinnelsen til Gud.

Etter å ha lest og fordøyd Nostradamus testamente, har jeg gjort meg opp noen tanker:

— Rett på sak: Tom Egeland er jommen ikke snau! I løpet av de 5-600 sidene av Nostradamus testamente, klarer han jommen meg å nøste opp et plott som ender med at han…avslører sjølveste Gud! Da Vinci-koden blir en uambisiøs skolestil i forhold. Om jeg liker det? Selvsagt! Egeland er av og til veldig detaljert i presentasjonen av researchen sin, men når han nøster alt sammen og finner Gud, viser det en fritenkende/fantasirik forfatter av de sjeldne.

— Bjørn Beltø er en mangefasettert karakter, og Egeland er fast bestemt på å dyrke albinoarkeologen som nevrotisk outsider. Sannsynligvis er Bjørn Beltø både nevrotisk og outsider, ikke bare i egne øyne, og i hans natur ligger det alltid å fremstille seg slik selv også. Dermed blir hele bildet forsterket, og vi som lesere får ta del i all rarheten og tvilen til Beltø. Jommen flaks at han også er en briljant analytiker og overraskende handlekraftig når det trengs, ellers hadde det blitt komplett Woody Allen.

– Den dagen jeg forventer suksess, kan jeg pakke sammen

— Vi blir sendt rundt i verden med den største selvfølgelighet, enten det er Afrikas ørken, Vatikanet eller en bygd i Frankrike. Dette gir Egelands bøker om Bjørn Beltø et voldsomt og heseblesende eventyrpreg. Tenk kartet med stiplet flylinje i Indiana Jones-filmene eller James Bonds naturlige omgang med eksotiske locations.

— Det ligger et snev av moderne samfunnskritikk i Nostradamus testamente, spesielt måten Egeland behandler Nostradamus sin arv på. Jeg innbiller meg at vi mennesker tror på stadig mer av konspirasjoner, myter, ubekreftede vandrehistorier og haugevis med rare new age-ting, da er det greit at noen i hvert fall river Nostradamus fra hverandre og gir ham en slags avskjed i nåde som forvalter av viktig informasjon for menneskehetens beste (les: biblioteket i Alexandria).

KRIMPRATEN med Tom Egeland

— Om jeg skal være kritisk, så blir det overveldende mye detaljinformasjon i noen passasjer. Jeg ble helt svimmel av alle kardinalene, familiefeidene og lurendreierne som dukker opp når Egeland og hans rollekarakterer oppsummerer hundrevis av år med historie over en side eller to. Slektsforskning er ofte morsomt for de som holder på med det selv, som lytter/leser er det greit å få sorterte høydepunkter.

— Strålende appendix med karakteroversikt, kildeinfo, spennende bøker om temaet osv. Jeg blir hvert fall veldig revet med og inspirert til mer historielesning når jeg leser bøker som dette, så det sender leseren inn i nye verdener av fakta/historie/underholdning/forskning.

— Oppsummert? Tom Egeland er sannsynligvis landets – og en av verdens – beste på lettfattelig eventyrlitteratur, med tunge røtter i research, historie og mytologi. Måten han blander alt sammen til effektive plot på gjør Nostradamus testamente lesverdig. Men mitt tips er å lese boken i større jafs enn jeg gjorde (50-100 sider nå og da), da nøster man nok enklere opp de røde trådene i kaoset av info.

Tom Egeland prater litt om Nostradamus testamente: