Noah Emmerichs comeback, Peter Gabriels musikk, Keri Russells klesskifter og de vanskelige relasjonene. Forfatter Tore Renberg gjesteskriver om favorittserien The Americans.

Nylig skrev forfatteren Tore Renberg en minihyllest til The Americans, hvor to Sovjet-spioner er plantet som familie midt i det amerikanske samfunnet, på Facebook-profilen sin. Slikt går ikke en spionblogg hus forbi, så vi spurte siddisskribenten om han kunne utbrodere å gi oss 5 grunner til at alle må se The Americans. Det tok i underkant av en halv arbeidsdag før en punktvis liste dumpet ned i innboksen vår. Her er den: 

1. Multikompliserte relasjoner. Svært mange av relasjonene i The Americans er lagdelte og komplekse, her er det sannhet og oppriktighet midt i løgnen. Tenk på forholdet mellom Philip og Stan. De er per definisjon dødsfiender, som undercover-agenter for hver sin stormakt i den kalde krigen. De er naboer og Philip har utviklet en spilt kompisrelasjon til Stan for å tappe han for informasjon. Men etter hvert ser vi at dette ikke bare er falskt, det er også ekte vennskap. Denne typen komplekse relasjoner er det flust av i The Americans.

2. Musikkbruken. Sjekk siste episode av sesong 1. Paige, datteren i huset, er i ferd med å finne ut hvem foreldene hennes egentlig er. Hun lusker rundt i huset på egen hånd og nærmer seg gjemmestedene til Elizabeth og Philip. I denne sekvensen kommer det en låt. Et statisk, Devo-aktig rytmespor, en riffende sologitar, noe kårni plystring; et uimotståelig kontentum i en uimotståelig episode. Jeg kjente ikke denne låten og satte straks i gang etter endt sesong med å finne ut hva det var. Det viste seg å være Peter Gabriels «Games without frontiers». Og jeg som aldri har likt den pompøse fyren. The Americans bruker masse musikk, som oftest fra perioden, og med knallgod presisjon. Phil Collins, Fleetwood Mac, The Cure…

Les også: OP-5 oppsummerer The Americans sesong 3

3. Spionenes karneval. Et fint utslag av å være The Americans-fan er at du for hver episode blir sittende og glede deg til neste gang Elizabeth dukker opp i nytt antrekk. Det er helt vilt hvor mange undercover-outfits Keri Russell kan komme i og hvor realistisk hun kan se ut i dem. Det samme gjelder for Philip, spilt av Matthew Rhys, men han må finne seg i å bli utfinta av kona i spionenes karneval.

4. Noah Emmerich. Alltid veldig gøy når en skuespiller man har sett litt her og litt der plutselig faller helt på plass. Dette er den store rollen for New York-fødte Noah Emmerich. Han spiller delikat, med stor autoritet og sårbarhet. Etter denne karakteren, FBI-agent Stan Beeman, blir det vanskelig for en skuespiller å komme med et ansikts-tics uten at folk sier: Å, ja, du prøver å herme Noah Emmerich i The Americans.

5. Periodestykket. Jeg lar meg alltid imponere når filmskapere klarer å gjenskape en tid. Det er himla mange grøfter å falle i; karikering, slarv og feil. Starten av åttiåra var gold og dunkel, hard og paranoid. Jeg synes serieskaperne har gjort en sterk jobb med å frakte oss som ser på til 1981, 1982. Skal forøvrig bli spennende å se, når serien skrider framover, hva de gjør når åttiåra blir mer blomstrende og barokke.