True Detective s01e03: – And then like a lot of dreams…


Episode 3 av True Detective var så bra at vi knapt vet hvor vi skal begynne. Monolog-o-rama, familiedrama, bekmørk krim og det monsteret? NB! SPOILERS! ALARM!

Etter jeg hadde sett to episoder av True Detective, skrev jeg en entusiastisk post hvor jeg også uttrykte litt naturlig skepsis. Etter å ha sett episode 3 av denne serien om to detektiver og en seriemorder i Louisiana, tenkte jeg først at jeg må se episoden på nytt i morgen, og at True Detective er noe av det beste jeg har sett på lenge.

Her er noen grunner hvorfor jeg nå er hodestups forelsket i True Detective.

— Det er blitt gjentatt til det kjedsommelige på blogger og sosiale medier, men samspillet mellom Woody Harrelson og Matthew McConaughey er så sterkt at det knapt er til å tro. De snakker til hverandre, rundt hverandre og om hverandre som om de skulle være to fortapte brødre som har funnet sammen. Forståelsen og skepsisen dem mellom er helt unik. Enten det er når de forsvarer hverandre ovenfor politisjefen, eller det er når Rust Cohle (McConaughey) kommer hjem med plenklipperen og Marty Hart (Harrelson) klikker forsiktig. Det er bare å dele ut Golden Globes og Emmys med en gang, eller? Memo to self: husk å skrive Matthew McConaugheys 5 Beste Filmer-sak på bloggen en av dagene.

Les også: OP-5-guide til mer sørstatskrim

—- Og mens Woody Harrelson gjør karrierebeste (som er ganske sterkt til ham å være), stikker Matthew McConaughey av med gullbarrene. Scenene da han sitter på politikontoret med bayers, sigg og lommekniv, og snakker tilbake, filosoferer og mimrer og Gud vet hva det er han holder på med, det er helt der oppe med Dennis Hopper i True Romance og Christopher Walken i Pulp Fiction. Eller for den saks skyld seg selv i The Wolf Of Wall Street, hehe. Monolog-o-rama! Som noen sa på Twitter her om dagen: det finnes ikke en skuespillerspire i Hollywood som ikke prøver på en McConaughey-monolog på audition i 2014.

— Men om vi ser bort fra den latterlige kvaliteten på dialogene, monologene og skuespillet, synes jeg True Detective også fant sporet på handling og manus. Mens de første episodene var rik på karakterbygging og branding av skuespillerne, er episode 3 en blomsterbukett av plot, handling og spenning.

— For det første er denne deadlinen med taskforcen som skal ta over en viktig drivkraft. DET HASTER, liksom. Videre er sporet med kirken og denne menigheten mystisk og ikke helt avklart, mens turen ned til sumpene og praten med bestefaren til hun som hadde “dødd i stormen” var briljant skrevet og utført. I tillegg til at jeg fikk lyst til å se Beasts Of The Southern Wild om igjen. Ikke sett? Verdt å sjekke.

— Disse kjipe familiescenene – på låvedans, Marty som lyver og/eller bryter sammen og ikke kan holde øynene fra basketkamp når han skal ha alvorprat med datteren, de stadig mørkere detaljene fra Cohles privatliv, den begynnende tiltrekningen Maggie føler ovenfor Cohle – er alle med på å gi serien dybde og farge. Selv om det er et spekter av grå- og blåfarger, gjør det at True Detective blir mer enn bare krim.

— Men best av alt var selvsagt avslutningen, de siste sekundene. Hva i tjukkeste malariasumpen er det vi har med å gjøre? Snakker vi en methkoker som dingler rundt på denne bortgjemte gården? Eller er det en koko fyr som bare går rundt med gassmaske til vanlig, Kaizers-style? Noe uskyldig er det hvert fall ikke, siden Rust Cohle sin voiceover tydelig annonserte at vi skulle treffe et monster. “And then like a lot of dreams, there’s a monster at the end of it“, for en avslutning!

PS: det er for øvrig bare å smøre seg med tålmodighet for fortsettelsen, for HBO hopper over ny episode til helgen. Da er det nemlig Super Bowl, og da er det ikke vits å konkurrere.

  • Terje

    Fantastisk epsiode! Dette var som ønsket, en liten opptrapping både på jobb og privat. Gleder meg til fortsettelsen.

  • odd

    så den akkurat selv. Fyttegrisen dette likte jeg. Må vel ses to ganger for å få med all misantropien til Rust Chole. Nesten farlig å høre på.

  • CliveWarren

    Skal bli spennende å se hvor mange episoder det tar, og hvilket aspekt ved serien som får seriefansens favorittstempel, “tidenes”, på seg.

  • foca9

    Liker dette veldig godt. Wow, Harrelson og McConaughey? Wow.

    Cohle-monologene på starten? Wow. “If the only thing keeping a person decent is the expectation of divine reward, then that person is a piece of shit.”

    Eli Thompson (Shea Whigham) er en av favorittkarakterene mine i Boardwalk Empire (SPOILER SESONG 4: Gleder meg til å se han og Michael Shannon sammen i siste sesong SPOILER SLUTT). Flott å se han her også!

    Noen forslag/ønsker om hovedrolle(r) i sesong 2?
    Bryan Cranston, Idris Elba, Ray Stevenson, nevnte Michael Shannon er forslag jeg har sans for.

  • Lado

    Føler ikke at serien på noen måte er spesielt original, men herre så godt gjennomført det er. Sett de tre første episodene og det er kvalitet tvers igjennom. Personlig føler jeg kanskje at Woody Harrelson enn så lenge er den som stjeler showet, men hans karakter har fått et noe større register å spille på enn McConaughey.

    Samtalene de to har seg imellom er fabelaktive, og jeg sitter nesten bare å lurer på når det klikker for Marty Hart (om det ikke har gjort det allerede…).

    Og Alexandra Daddario har vel muligens lagt gullegget med sin rolle. Blir sikkert å se i noen ganske store filmer snart.

  • Pingback: True Detective s01e04: | OP-5()

  • Pingback: True Detective s01e05: – He was getting a read on you | OP-5()

  • Pingback: True Detective s01e06: – Fuck this and fuck this world! | OP-5()