True Detective har gått fra mystisk krimthriller til detektivdrama. Vi oppsummerer nestsiste episode i første sesong.
Sumpene i Louisiana blir bare mørkere og mørkere for hver mandag. MAKAN. Nå er vi kommet til syvende episode i første sesong av denne overraskende, superspennende, mystiske serien, og plottet begynner å gå opp i True Detective. Eller gjør det egentlig det? Her er Alle Mine Tankar denne uken:
— Som antatt forrige uke skulle episode syv begynne å snøre igjen sekken. Mens forrige episode var en slags transportetappe mot grandios avslutning, var denne episoden Rust og Martys vei mot lyset. Omtrent dette skjedde: Rust og Marty drakk øl i starten, småkjeklet litt, men ble etter hvert semivenner igjen og Rust fikk overtalt Marty til å sjekke bevisaterialet. Selvsagt etter han leverte den klassiske linjen “Functional, but hammered” om sitt eget alkoforbruk det siste tiåret. Bevismaterialet overbeviste Marty, som ble med på videre etterforskning. Den dynamiske duoen nøstet opp Ledoux-familien, som igjen førte til Childress-slekten, og mot slutten av episoden så vi to ting: 1. Rust og Marty semikidnappet den tidligere sheriffen som løy om sitt forhold til Tuttle-familien. 2. De to karene som har intervjuet Rust og Cohle, kjørte gjennom bondelandet og fikk vist veien av det mystiske spaghettimonsteret, som viste seg å være gressklippermannen som vi har møtt før. Boom!
— Den fineste scenen i ukens True Detective-episode var da Marty snakket med ekskonen Maggie. Han spør forsiktig om sine to døtre, og vi får vite at hun eldste sliter med mentalhelsen mens hun andre er fremgangsrik student. Kan hun eldts ha blitt misbrukt av det onde nettverket som brettes ut? Det var uansett rørende da Maggie spør Marty om han har kommet for å si adjø, og vi skjønner at det er akkurat det han har. Han er genuint åpen for ideen om at han skal dø som følge av det han og Rust nå skal avdekke. Woody Harrelson på sitt aller beste, selv om snusunderleppen og magen gjør at jeg plutselig innser hvem han minner om: han teite sørstatssheriffen fra Roger Moore-æra James Bond, Clifton James!
— Hihi! Uansett: Matthew McConnaughey rasket med seg en Oscar for Dallas Buyers Club i natt, og en forsiktig bodyslam til den tynne kroppen hans for god innsats på film og TV i det siste. Han var god i denne episoden også, men jeg synes kanskje han blir litt for barnslig og usikker når han skal overbevise Marty inne i lageret.
— Akkurat de scenene trakk faktisk True Detective bittelitt ned. Kanskje mine forventninger er så astronomiske at de ikke kan møtes, men midtveis i episoden ble det litt mye streit detektiv-show sammenlignet med den subtile, mørke briljansen som har ruvet i de seks første episodene. Se-alle-tegningene-jeg-har-på-veggen og følg-med-på-koblingene-jeg-ivrig-presenterer er ikke helt stilen jeg forventer fra True Detective, og på et tidspunkt trodde jeg de skulle bryte ut i en montage. “We gonna need a montage!”
— Men det gikk seg brukbart til, så snart jeg ble vant til den mer fremadlente detektivstilen, og fra og med Martys besøk på kontoret til eks-kollegaen og møtet med hun demente hushjelpen var jeg hooked.
— Men hva betyr alt dette, har vi fått løsningen? Videoen Marty måtte skru av er referanse til dokkene til Martys datter, men også til ølboksfigurene Rust laget på kontoret i de første episodene. Rust gjorde det muligens underbevisst da han satt der og ble grillet (briljant frempek, forresten!), men hva i huleste er lenken til Martys datter her? Kan vi få en Se7en-aktig slutt hvor Marty finner en video med sin egen datter? Hjemme hos svigerfar? Og hvem er egentlig pastatrynet, en nyttig idiot for de ekte skurkene eller lederen av hele banden?
— Jeg klarer ikke å fri meg for tanken om at vi får noe enormt ubehagelig og ulykkelig som slutt på True Detective, men ser ikke helt hvordan det skal gå. Tar gjerne mot bekmørke forslag i kommentarfeltet. Skriv dere tomme!