TRUE DETECTIVE s01e08: Finale!

True-Detective-Season-Finale
Vi oppsummerer True Detective-finalen.

Etter ni uker med True Detective (åtte episoder pluss en Super Bowl-pause) er det nå slutt på historien om Rust og Marty. Vi har oppsummert jevnt og trutt siden episode 3, og latt oss begeistre stort av denne mørke, mystiske og nesten magiske TV-serien fra HBO. Jeg har akkurat sett ferdig siste episode, her er et rykende ferskt førsteinntrykk:

Her kan du se alt vi har skrevet om True Detective

Les også Aslak sin oppsummering av hele sesongen

— Omtrent dette skjedde i løpet av den siste timen i Louisiana:
td-summaryDen artige oppsummeringen er hentet fra Wikipedia. men ble endret ganske kjapt. Den er likevel ganske nøyaktig, for som vi hadde en liten mistanke om etter forrige episode: True Detective rundet av som en lineær, tilsynelatende tradisjonell krimserie.

— Jeg er nok litt skuffet over at det dreide seg mot politibuddy-krim i de to siste episodene, men samtidig var det kanskje slik det måtte bli? For når alt kommer til alt, og sett med etterpåklokskapens briller, handlet vel True Detective mer om Rust og Marty enn det store krimplottet?

— For mens serien avsluttet som en semiokkult horrorfilm fra videooppveksten (tenk Deliverance, American Gothic), ble det gjort på lekkert og effektivt vis. Sekvensen ute i skogen – med et bisart skrekkkabinett under Louisianas grønne sumplandskap – var mesterlig filmet og laget, og de ekle incestscenene og den creepy spaghettimonstermorderen ble ikke forsøkt gjort smartere og mer avansert enn hva som kan virke noenlunde troverdig. Jeg vil dog påpeke at en 50 år gammel mann som plystrer mens han maler en barneskole, og tar pauser mens han stirrer på ungene, aldri er til å stole på. Husk det neste gang du slipper kids ut i skolegården, kjære barneskolelærer!

— Avslutningen med nok en briljant Rust/Marty-dialog utenfor sykehuset var vakker, og satte et fint punktum for det serien egentlig har handlet om: forholdet mellom to karer, deres vei fra tidlig partnerskap, gjennom private helveter og tilbake, og til slutt en form for avslutning på denne bisarre historien. True Detective handlet egentlig aldri om den onde konspirasjonen og de ødelagte samfunnsstrukturene som tillot at mennesker ble drept og mishandlet på groveste vis. Det handlet om Rust og Marty, og hvordan livene deres vevet seg inn i hverandre, før de gikk hver sin vei og til slutt fant hverandre i en bromane-aktig elendighet.

— Jeg har ikke latt alt synke inn, men jeg har følelsen av at de forskjellige hintene som ble lagt ut gjennom serien (dokkeleken til Martys datter, scenen da døtrene hans leker i hagen, hvem var på videoen?, hvor ble det av Tuttle og gjengen osv) har mer å by på enn bare å tease oss. Var planen hele veien å lage en moderne Wizard of Oz eller The Shining, verk som er analysert opp og ned i mente av dedikerte fans? Snakker vi en moderne Twin Peaks her, hvor fans samles for å diskutere The Yellow King og Carcosa til de blir grønne i ansiktet de også? Jeg er hvert fall sikker på at True Detective skal sees igjen med lupe om ikke veldig lenge.

— Jeg likte hvordan serien rundet av ute på gården, i den grelle og superlekre location med gangene og himmelåpningen, før kamera sveipet over Louisianas elver, åkrer og dystre landskap. Sykehussekvensene var akkurat passe avrundende og ikke-konkluderende, slik at den uroen og det mørket som har preget serien ble tatt vare på. Det er kanskje litt lys der ute, Rust, men det er faen ta en bekmørk verden også.

…nok for nå, må la dette synke litt. Skulle bare oppsummere mens den gule kongen fremdeles er brent fast på hjernebarken.

Hva synes dere der ute? Kjør på i kommentarfeltet!

  • Vegar K.

    Da er det vel bare å si “Kjør debatt!”. Samt å glede oss over alle de løse trådene. Kanskje noen av dem plukkes opp i neste sesong.

    Eller var det meningen at vi skulle ha noe å snakke om etterpå også. Jeg setter pris på slike serier.

  • Vegard Flemmen Vaagbø

    Jeg hadde ikke trodd jeg skulle være så ambivalent til serien som helhet etter å ha sett siste episode som jeg faktisk er, kanskje må det bearbeides litt mer, men jeg greier ikke fri meg fra å føle meg noe snytt.

    For all del: Serien er jo sett under ett rock solid: bromance’n mellom gutta er fin og jeg kjøper at serien _egentlig_ handler om forholdet mello de to, eller til og med kanskje bare om Rust og hans strevsomheter, men selv magien der bleknet den siste timen – eksemplifisert i den lange kjørescenen ut til Satan i Sumpen. Hva handlet den uendelig lange dialogen om slåsskampen mellom Rust og Marty egentlig om? Det må jo være et annet budskap enn “holdt Rust tilbake eller ikke”? Og det er jo virkelig bare tøys at Maggie ble “tvunget” av Marty til å pule Rust – det var jo sexual tension mellom de to herfra og til Club4 i flere episoder før de kjeppet på. Jeg skjønte ikke all verdens av den sekvensen – eller dens budskap – men kanskje mindfucker serien med meg, det er så mye i tidligere episoder som har åpnet for tolkninger at jeg søker en dypere mening i alt – selv om det kanskje ikke er grunn til det.

    En annen ting. For ok, så er ikke denne verden et sted hvor man får tak i alle bad guys. Greittom, de fikk tak i spaghettitrynet, men noen slipper alltids unna. Godt jobba. Men det er for mange løse tråder her til at jeg ikke greier å la være å føle meg snytt. Var dukkeleken til Martys døtre helt fullstendig tilfeldig? Hva skjedde med han som visste alt, men som dævva i cella før han fikk fortalt det til Rust? Det Svigerfar-“sporet” forsvant bare ut i sumpen? Alle disse bitene drev jo lokomotivet fremover, men ikke til en tilfredsstillende endestasjon. Det er for mye her som den lille hjernen min ikke får snørt sammen. Kanskje er det en Twin Peaks-variant, som du skriver Asbjørn, men det ble likevel litt for meget for mig.

    Kanskje er arven etter True Detective at dette først og fremst er en – iallfall i seks-sju episoder – fabelaktig skrevet, regissert og spilt sørstatskrim, at vi bør være mer enn godt fornøyde med det – sjølve hvem, hva, hvor betydde minimalt. Isåfall er jeg han utakknemlige duden som alltid kommer til å irritere meg over det. For så bortskjemte vi var før siste episode, så hadde jeg faktisk ventet meg ørlite mer. Dessverre.

    • En interessant detalj med de Five Horsemen, eller hva man velger å kalle dem, er at samme symbolikken dukker opp i Galveston, Pizzolattos første roman. Der sitter hovedpersonen og kutter opp ølbokser og lager figurer av dem. Så det er meget mulig at det ligger noe symbolikk/inspirasjon her som går utenpå serien.

    • Håvard Nyhus

      Du spør: «Hva handlet den uendelig lange dialogen om slåsskampen mellom Rust og Marty egentlig om?»

      Her tror jeg «I had a choice» er cluet. Rust gjentar dette flere ganger. Som et slags mantra. Han kunne valgt annerledes. Han hadde et valg, insisterer han. Han har – til syvende og sist – fri vilje. Jeg tolket dette som en gradvis oppvåkning mot det lyset han skimter avslutningsvis. Vi er ikke bare determinerte celleklumper i våre geners vold, slik Rust mer enn antydet tidlig i serien («bevisstheten er en ulykksalig bieffekt av evolusjonen»; «vi gjør den ontologiske
      feilen å tro at det er lys i enden av tunellen»), nei, vi er også vesener som
      kan håpe.

      • Lado

        Uten at jeg skal gå i dybden på den lange dialogen i bil-scenen var vel det en slags “ringen er sluttet”. I første episode hadde de også en lang og dyp samtale i bilen. Den gang viste man hvor langt fra hverandre Marty og Rust sto, nå viste man at vennskapet deres hadde trosset en haug av utfordringer.

  • Rune Bjerke

    Det var for mange løse tråder som var virret opp uten mening, men det var vel litt av greia det og – en wild goose chase for å se hvor det ledet spekulasjonene. Således var det vel en god ting med meningsløsheten og nihilismen Rust hentydet til tidlig i serien, som kontrast til det religiøse landskapet i andre enden – forsøk på å forklare alt mellom himmel og jord. Det er vel kanskje bare det som er leksa – at mange ting ikke er så komplisert eller meningsfylt som det kan virke å være ved første øyekast, og at vi er verdensmestre i å lese mening, mønstre og agentur inn i ting. Noen ting skjer fordi folk av og til er gale og/eller rett og slett bare er drittsekker.

  • Hans Petter Sjøli

    Var temmelig skuffet etter episode sju, men denne finalen står som en påle. Fantastisk spennende, nydelig dialog, suveren filming og, mest av alt, en helt utrolig lydlegging. De siste ti minuttene var magiske. Beklager superlativorgien her, men jeg tror jeg nettopp har sett den beste TV-serien som noensinne er laget. Det er min tilstandsrapport, to minutter etter siste lyd, siste bilde. Og det er mer her. Flere episoder, flere situasjoner.

  • Eivind

    Historien som vi lager oss står sentralt.

    Hvis du er helt i surr etter siste epsiode og ikke skjønner helt, så kan dette intervjuet med Nic Pizzoletto.hjelpe: http://popwatch.ew.com/2014/03/10/true-detective-post-mortem-creator-nic-pizzoletto-on-happy-endings-season-2-and-the-future-of-cohle-and-hart/

    Og, selv om jeg er skuffet over at ikke alle trådene ble nøstet opp i, så liker jeg budskapet som serien delte. Dvs, om litt når jeg får landet. Den delen av meg som vil bli underholdt er skuffet, delen av meg som vil tenke -er fascinert.

  • Haakon Stensrud

    Er vel ikke særlig tvil lenger om at TV-serien virkelig er den nye storfilmen etter dette! Utrolig spennende og gjennomført fra start til slutt. Skal også være tøff nok til å innrømme at det dukket opp en aldri så liten tåre i øyekroken under sluttscenen – dyktig skrevet og ikke minst godt fremført av McConaughey!

  • Magnhild K. B. Uglem

    Jeg er litt skuffa over plottet. Synes det gikk litt for kjapt å gå fra 0 til gjerningsmann på en malejobb, de hadde jo ingen tydelige clues i starten av episoden. De kunne lett lengre etter huset, etc. Ikke “forstod” jeg spaghettimonsterets beveggrunn eller motiv heller. Var det en slags hevn, eller en perversjon? Inne i “Carcosa” (som for øvrig var dritskummel!) antyder jo spaghettimonsteret at han har blitt utsatt for noe grusomt. Siden jeg ellers er svært positiv til serien velger jeg å se på det som et frampek for neste sesong, om det kommer noen. Noen som vet om serien er fornyet for ny sesong? På plussiden: fantastisk filming, skumle omgivelser og bra skuespill, (selv om bromance-øyeblikket på slutten ble litt for tamt for min smak) og huset til spaghettimonsteret og søstra hans kommer til å sørge for nattas mareritt!

    • Superstefan

      Jeg var inne på IMDB i går å da så jeg det sto sesong 2 med 1×9 som episode nummer oppført. Men det er nå borte. Sikkert bare en glipp men.

    • Torstein

      Det kommer en ny sesong, men med andre skuespillere.

      http://www.thewrap.com/true-detective-know-season-2/

    • Sokken_yrhvhhk

      Serien er fornyet for en sesong to, men med helt andre rollepersoner og et helt annent plot. Hva gjelder spaghettimonsteret synes jeg vi fikk akkurat de svarene vi trengte. Han hadde åpenbart blitt mishandlet av faren (som han så til de grader tok igjen på) og var åpenbart en veldig syk, ond person. Slutten ertet oss seerne som har analysert alt dette opp og i mente underveis. Sånn jeg ser dette overananalyserte vi det som i utgangspunktet bare et relativt enkelt budskap. Folk ventet på en mørk twist på slutten, men sånn ble det aldri. Mørket mot lyset.

  • Marie Aubert

    Ser i det intervjuet at Nic Pizzolatto har en mer optimistisk visjon for slutten enn jeg synes den endte med. Jeg var overbevist om at Rust skulle sette seg bak rattet i sykehusskjorte for å kjøre seg ihjel, han har vært altfor full av dødsdrift gjennom hele serien at jeg kjøpte den koselige sluttreplikken hans. Uansett en av de beste sesongfinalene jeg har sett. Bekmørkt, dritskummelt, storslagent og forferdelig, parallelt med den ganske vakre bromancen og forsoningen. Glitrende oppbygning av episoden, å begynne med å dra sløret til side og vise oss The yellow king, og så den langsomme innsirklingen, nærmere og nærmere målet til det ender midt under kuppelen innerst i labyrinten. Døden er vel det sentrale temaet i hele serien. For Rust ser det ut til å handle om å velge å leve eller å velge å dø, mens morderen står i spissen for en dødskult med Carcosa som et slags dødsrike. Herregud, så skummelt det var.

    • MrD

      Blir enkelt å kjøpe sluttreplikken når man vet at han er realist, og at han plutselig opplevde “nær døden opplevelsen”, og derav for første gang i serien ikke klarte å holde tårene tilbake etter at han hadde møtt sine nærmeste “på den andre siden”. Pessimisten blir kanskje optimist om håpet for å møte datter og far etter døden er en mulighet.

  • Vegard Sørholt

    Når Rust ligger i sykehussengen, stirrer ut vinduet og – som vi får vite av den avsluttende dialogen med Marty – tenker på nær-døden-opplevelsen, kan jeg ikke fri meg fra tenken på at han likner en Jesus-skikkelse. At jeg er alene om å bemerke dette så langt kan tyde på at jeg bare ønsker noe dypere, at jeg er helt på viddene.. eller, kan det være noe i det @slettemark:disqus?

  • Eilif Bremer Landsend

    Først, denne serien syns jeg er så utrolig godt gjennomført – det var virkelig sterkt å se Rust på slutten av episode 8.
    For min del gjør det ingenting at ikke alle tråder eller spørsmål ble løst. Det at noe ligger åpent er kanskje bare et pluss?
    Det jeg også likte var at det til slutt viste seg at denne serien i bunn og grunn handler om et slags merkelig vennskap mellom to menn og hvordan de gjennom flere ekstreme situasjoner både glir fra hverandre, men også finner hverandre.
    Tipper jeg ser True detective igjen flere ganger. Gleder meg allerede til sesong 2!

  • MrD

    Ja, det blir spennende å se sesong 2!

  • sapride

    Syntes at serien ble rullet opp på ypperlig vis. Tenk så forferdelig det hadde vært med en smått overnaturlig Poirot-avslutning.

    Dette er en serie som låner seg godt til konspiratorisk tenkning. Og selv om det helt klart er spørsmål som ikke er blitt besvart, tror jeg (som jeg leste et annet sted) at det kan være hensiktsmessig å skille mellom ledetråder og røde tråder.

    Denne type sak fører kanskje til at man ser spøkelser på høylys dag. Kombinasjonen Martys datter og svigerfar, det skal godt gjøres å ikke lure, men jeg har vanskelig for å se for meg en avslutning hvor dette, Tuttle-klanen, plenklippermonsteret og alt annet, blir tatt stiling til.

    Nei, en enormt creepy, spennende og tilfredstillende avslutning på en strålende miniserie, for min del. Rust/Marty – 10 av 10.

    Sidespor: Erkeengelsken til Childress som dukket opp hjemme? Et nikk tilbake til de rituelle overgrepene med fiffen fra 20-30 år tilbake? What does it all mean?

  • Jan Kåre Bechmann

    Deilig å være ferdig. Flott reise, og man gleder seg til neste tur. McConaughey har fått mye velfortjent skryt, Harrelson har også fått en del, og det er fortjent. Tror det er lettere å spille en slik sær karakter som Rust, enn Harts tidligere-normal-nedpå-fyr-med-moodswings-nå-normal-nedpå-trist-hasbeen. Fantastisk skuepill, historie, manus, filming, musikk og lyd.

    • Lado

      Å spille normale mennesker er langt vanskeligere enn å spille de sære folk sjelden klarer å identifisere seg med. Det er en grunn til Oscarstatuetter gjerne ender opp hos skuespillere som spiller sære, rare, gale eller handikappede.

      Harrelson leverer fremragende som mannen egentlig alle kan kjenne seg igjen i. Å skape en troverdig karakter av A4 mannen er nok langt vanskeligere enn folk tror, og prestasjonen hans er etter min mening undervurdert.

      Rust er en langt mer interessant karakter på grunn av hans kvasifilosofiske dialog, mens Marty skal være den ordinære mannen i gaten med sine litt tvilsomme sider.

  • Eivind

    Så blir jo spørsmålet: Hvem er (the) True Detective? Er det vi, som ser på?

    Er det vi, som ønsker å finne ut av hvorfor folk handler som de gjør? (Erroll, datteren som kommer på kanten, Rust som handler pga datterens tidlige død, Hart med utfordringer på jobb/familie) Er det vi som så gjerne ønsker å se en sammenheng og forklaring?

    Og er svaret at den historien vi selv forklarer oss selv, er den riktige? Hvilke begrensninger/muligheter vi gir oss selv, er gjerne preget av vår historie. Rust gav seg selv ikke et håp om liv etter døden, alt han hadde erfart gav ham denne historien -feks at datteren var revet bort fra ham tidlig. Så får han selv en opplevelse av noe større, og da er historien anderledes. Eller?

    Med andre ord, er de løse trådene vi ønsket svar på, fremdeles løse? Eller en del av en historie vi fremdeles tror på?

  • Pingback: Vi oppsummerer True Detective – Del II | OP-5()

  • Ingunn Lindborg

    Takk for interessante oppsummeringer og kommentarer, det har gitt serien en tilleggsverdi for meg. Mange her er skuffet over at serien etterlot løse tråder, men jeg tror at det er noe av det som gjør den så god, som i god litteratur, det som gjør at den ikke slipper. Overtydelige fortellinger gir ikke rom for mange tolkninger, vi klarer ikke å legge egne referanser inn i teksten eller fortellingen. Men det gjør denne. En av de tingene som slo meg i siste scene, var at den er full av bibelallusjoner, den første fortellingen, lyset og mørket, oppvåkningen, “And then I woke up”, som regissøren sier er en nøkkelsetning til hele serien. Hvordan man videre tolker det, er jo opp til den enkelte, men det slår meg at hvis man bruker mytegrunnlaget i Bibelen som tolkningsverktøy, kan Rust-skikkelsen muligens ses på som en Imitatio Christi-figur i fortellingen. Da vi ser ham første gang etter han ble knivstukket, ser vi et diffust bilde av ham på avstand, med året utslått, trekkene uklare. Det minner altså veldig om Likkledet i Torino. Jeg overtolker kanskje, men det er det som gjør denne serien så spennende. At man kan.

  • Pingback: SPENNING: Vi graver i True Detective | OP-5()

  • Pingback: Hva leste dere mest i mars? Topp 5! | OP-5()

  • Pingback: Tips for deg som savner True Detective | OP-5()

  • Pingback: En skamkåt trutmunn og en mørk komiker | OP-5()