Valkyrien: Nordin og Hagen konspirerer

En dommedagsprepper i Oslo Kommune og en rasende forbannet eks-lege slår seg sammen. Sven Nordin og Pål Sverre Hagen gnistrer i Valkyrien.

Jeg har skrevet om Valkyrien for Aftenposten, den anmeldelsen finner du her. Men siden det er voldsomt mye å si om NRKs nye serie, får du den uklippede utgaven under. These maks 3500 tegn chains can’t hold me down!

NB: Jeg har prøvd å holde det noenlunde spoilerfritt under her, men hundre prosent er jo umulig. Så om du tåler null spoil er det bare å google krokodilleunger i stedet.

Det er mye å ta tak i, så rett på sak: Valkyrien handler om to Oslo-karer som har blitt venner via noen underlige omveier. Ravn var legen som forlot Rikshospitalet i raseri da de nektet å hjelpe hans syke forsker- og legekone å bruke en kontroversiell kur hun hadde utviklet selv. Nå er han enkemann og pappa for Wilmas datter Siv Han er også fly forbannet.

Leif er internettkonspiratorikeren  som har tatt nettnotatene sine inn i virkeligheten. Han er blitt en vaskekte doomsday prepper. Leif jobber som teknisk sjef i Oslo Kommunes beredskapsetat, og bruker den nedlagte T-banestasjonen under Valkyrie plass som sitt hovedkvarter. Der har han gitt Ravn  sin tidligere fastlege, om jeg forstår det riktig  tumleplass for forskning og slikt, og dette har blitt til et slags vennskap. Leif sørger for at Ravn får det utstyret han trenger, Ravn hjelper Leif med å drive en profitabel klinikk for folk som ikke stoler på «systemet» og dets leger. Undergrunnsymbiose der, altså.

Høres det ut som Breaking Bad? Kjemilæreren Walter White og gategutten Jesse Pinkman i en uhellig union av krim og lysskye aktiviteter? Jepp, det er akkurat det det gjør, men det er mer av enn hyllest enn en ripoff. For Valkyrien hopper raskt ut av BB-rammene og forteller sin egen historie. Leif har nemlig gitt noen innsideopplysninger om politiovervåkning til en gjeng skurker, men da det NOKAS-aktige ran går skeis, ender Leif og Ravn opp med 62 millioner kroner i serienummererte sedler og en skutt, etterlyst raner på bakrommet.

Dette er omtrent det som skjer i starten av første episode, før Valkyrien ruller gjennom åtte episoder med kaos under Oslos gater, konspirasjonsinfusert paranoia, legekrangling og familietrøbbel. På veien er det også lik, likbrann og fengselsopphold, pluss kjærlighet, løgner og gode muligheter for pandemi.

Her er noen notater jeg tok meg etter å ha sett alle åtte episodene:

— Pål Sverre Hagen gnistrer som kommunalt ansatt på dagtid og konspiblogger på kveldstid. Karakteren hans er den mest outrerte i hele serien, men han fremstår mest troverdig av dem alle. Jeg lurer på om ikke Leif virkelig eksisterer et sted dypt inni det offentlige arbeidsliv.

— Det er mulig Per Sandberg og Hilde Sandvik og andre fakkelbærere for livet utenfor Oslo er mer irriterte enn imponerte, men Oslo er blitt en veldig kul tumleplass for en TV-serier. Vi så det i Mammon, hvor byen ble filmet dystert ovenfra, det funket også som futuristisk dystopi i Okkupert, og i Valkyrien spiller byen nok en gang på lag med fotograf, manusforfatter og serieskapere. Den nesten mytiske Valkyrien Stasjon (det sies at en norsk DJ pleide å løpe på skinnene fra Majorstuen stasjon og bort til Valkyrien stasjon mellom to baneavganger, og så rusle opp og ut via kjøkkenutgangen til gatekjøkkenet på Valkyrien Plass) blir det naturlige sentrum for handlingen, og det utnyttes ypperlig både visuelt og i handlingen. Men også Barcode-klossene begynner å gi valuta for pengene som visuell signatur for Oslo, og en viktig avsluttende sekvens på Oslo S er filmet og klippet så perfekt at det minner om de mesterlige Jason Bourne-sekvensene på Alexanderplatz og Waterloo stasjon.  På TV ser Oslo ut som den bittelille storbyen den er.

— Sven Nordin leverer. Akkurat slik han gjorde i Blå Ögon på SVT, og med et helt annet ansikt enn det vi fikk i Børning. Mest av alt kler han å spille lege, sikkert fordi han har den samme stillferdige autoriteten vi gjerne stoler på hos våre favoritt fastleger.

— Pia Halvorsen er god til å spille syk/døende Vilma, men hun får god legekonkurranse fra Ellen Birgitte Winther og Laila Goody, to biroller på hver sin side av den bitre diskusjonen om Vilmas kur.

— De store rollene gjør det bra, men de mindre rollene blir endimensjonale. Sekvensen da Leif drar med nettnoiavennene sine på overlevelses-camp i skogen er ment å være vond, men er skrevet så overtydelig og rett-frem at den kollapser. Det samme gjelder scenen da Leifs bror med familie har klart seg noen dager uten strøm og skal forklare Leif at folk flest bryr seg om hverandre. Her går Valkyrien inn i en rar overforklaringspsykose som er helt unødvendig.

— For den store styrken til Valkyrien er at den lever sitt eget liv, langt på siden av Nordic Noir og de andre formelbaserte thrillerseriene vi har fått servert de seneste årene. Karakterene er idealistiske og egoistiske på samme tid, og gjør at serien aldri blir forutsigbar. Altså seriøst: jeg satt i 8 x 45 minutter og ante stort sett aldri hva som skulle skje i neste scene. Dét i seg selv er et voldsomt pluss når vi gjennom hele 2016 har håpet at noen skulle finne på noe skikkelig originalt med norske thrillerpenger.

— Det irriterer meg også litt at Valkyrien aldri tør å slippe seg løs og dra noen riff på de største følelsesstrengene. Etter den gåsehudfremkallende Skam-sekvensen med «O Helga Natt» i kirken er nivået for hjertepumpende gjenforeningssekvenser hevet, men Valkyrien klarer ikke utnytte mulighetene historien legger opp til. Der Kringkastingsorkesteret eller noen andre tårefremkallingseksperter skulle brakt oss en elv av emosjoner, blir det hele heller tonet ned til verdig og intimt. Det fungerer greit nok, men ikke noe du snakker med naboen om over hekken neste gang den skal trimmes.

— Men fungerer det? Ja! Valkyrien er – sine mangler og snubletråder til tross – en liten fest av en TV-serie. Premisset er kult, historien fenger, det hele ser dyster og dødsfett ut, og karaktergalleriet er det beste siden Ran flimret over TV 2-skjermene. Valkyrien er akkurat det nordisk serieproduksjon trenger akkurat nå, en dramathriller som rister på hodet av ritualdrap og formulbaserte skurker/helter/heltinner. Om dette er toget inn i TV-seriens fremtid kaster jeg meg på fra Valkyrie plass stasjon.

Alle foto: Erik Aavatsmark/Tordenfilm

 

  • Linda Hansen

    Si noe om musikken’a?