Vi oppsummerer True Detective – Del II

Denne uken ble True Detective avsluttet. Er det lov å si at siste episode var litt … feil? SPOILERS!

Vi har skrytt True Detective opp i skyene siden det dukket opp på skjermen. Ingen grunn til å endre på det. Serien er state of the art-TV. Bare konseptet til manusforfatter og showrunner Nic Pizzolatto er nyskapende i seg selv. Han har skrevet hele greia selv, uten hjelp fra et writers room. Han tenker seg serien som en antologi. Neste år dukker nye folk, nye locations og nye historier opp. Det er slutt for Marty og Rust.

Les også Asbjørns tanker om siste episode, med lenke til alle saker om serien

Og da har jeg ikke engang sagt hvor magisk det hele ser ut. I mange av de store dramaseriene fungerer regissøren som en slags vannbærer (“hired gun”) til showrunneren (hvem husker hvem som regisserte episodene i The Wire eller The Sopranos, liksom?). Selv ikke David Lynch regisserte alle episodene i Twin Peaks, en åpenbar inspirasjonskilde for True Detective. De siste årene har ting begynt å skje. David Fincher regisserte piloten av House of Cards, og hans signatur finnes fortsatt i den mørke DC-koloritten.

Men Cary Fukunagas regi her er det fineste jeg har sett i TV-sammenheng. Egentlig burde vi sett serien på kino (idé for Oslo Kino? Vi stiller!). Man får full uttelling for valget med å la samme mann regissere hvert eneste bilde. Det er så ufattelig mange vakre bilder vi har blitt servert fra Louisiana: De spiralformete fugleformasjonene på himmelen. Biler som kjører gjennom sumplandskap. Den der ideen med å la en båt passere over Rust. Se bare her.

Men: Blant hardcore True Detective-fans på nettet – som altså digger det meste med serien – delte reaksjonene seg etter finalen. Mange digget den nedtonede og optimistiske slutten. Noen savnet en mer omveltende twist. En tanke om det, fra et bokperspektiv: Det virker som krimbøker gjennomgående har flere twister enn krimfilmer, fordi TV er et sterkere medium, kanskje? Hadde True Detective vært en Jo Nesbø-roman, kan vi bare gjette hvordan slutten ville vært. Da ville plottet beveget seg fra Carcosa til Tuttle-familien til ehm… Marty som gjorde det av kjærlighet… Sånn tenker Nesbø når det kommer til plott.

Ikke et vondt ord om Nesbø, men True Detective er og skal være noe annet. Men rent plotteknisk var gjennombruddet i saken – grønnmalingen – ganske svak. Jeg mener: grønne ører + grønnmalt hus = løsning? Den likningen får ikke jeg til å gå opp. Her ser man kanskje en svakhet med ikke å jobbe i et skrivefellesskap. Noen gode krimplottere ville pønsket ut et smartere gjennombrudd ganske lett. Kanskje Pizzolatto var lei og sliten?

Jeg har snakket med flere om disse tingene i dag, og folk har sagt: Det er småtterier. Dette er en fortelling om lys versus mørke, om Rust og Cohles reise, om bromance, at tid er en flat sirkel etc. Ikke om krimtwister. Ikke uenig i det. Men problemet når man lager krimserie uten å være spesielt interessert i forbrytelser, føler krimseeren i meg seg snytt.

Sagt litt enkelt: Rust og Cohle kunne gjort hva som helst. Alle de falske sporene Pizzaletto la ut, virker nå litt irriterende. Jeg kan godta at Tuttle-folka gikk fri. Sånt skjer i en urettferdig verden. Men var alle ledetrådene tilbake til Martys familie ikke noe annet enn dead ends? Var greia med Martys datter virkelig ikke noe annet enn et forsøk på å lure seerne?

Ok. Dårlig dag i dag, kanskje. Digger serien altså. Beste jeg har sett på lenge. Men er det noe av dere som har tenkt det samme?

  • Tolsen

    Føler rett og slett at det mangler en episode her. For en tvist det hadde vert det ville ha vært vist det kom en episode til=) Det ville ha vert ikonisk!

  • Pingback: TRUE DETECTIVE s01e08: Finale! | OP-5()

  • Magnhild K. B. Uglem

    Ja, enig, som nevnt i kommentar til oppsummeringen til Asbjørn, litt svakt plott og synes “cluet”og å finne spaghettimonsteret gikk litt for lett…. Savnet og en knallgod beveggrunn for uhyrlighetene, ut over tydelig psykotisk og hevnmotiv mot faren. (Var han forresten død, eller bare på vei til å dø? Fjeset så jo ut som et skjelett men kroppen virket levende….)
    Ellers enig i det du skriver om filming, her drømmer vi om en tur til Louisiana nå.

  • MariusAsp

    Enig i det meste her. Savnet dog ikke krimelementer – snarere en finale (som kunne vært de to siste episodene) der de åpenbart litterære/mytologiske elementene fikk fornyet kraft. Det ble litt vel enkelt sett opp mot det enorme potensialet serien på sitt beste viste. Men hei. Jeg gråt på slutten og noterer den siste halvtimen som tidenes beste tv-minutter.

  • Ingunn Lindborg

    Jeg la igjen denne kommentaren på ditt forrige innlegg om serien nå, finalen, så ikke at du hadde et nyere innlegg. Jeg synes kanskje det er urimelig at man tolker serien utfra plot og løsninger, at alt skal gå opp, det ville gjort den platt og uinteressant etter min mening. I god litteratur eller fortellinger er det noe ubegripelig som man aner eller leter etter. Dette er en av de få TV-serier som har akkurat dette.
    Dette skrev jeg som kommentar til ditt forrige innlegg:
    Takk for interessante oppsummeringer og kommentarer, det har gitt serien en tilleggsverdi for meg. Mange her er skuffet over at serien etterlot løse tråder, men jeg tror at det er noe av det som gjør den så god, som i god litteratur, det som gjør at den ikke slipper. Overtydelige fortellinger gir ikke rom for mange tolkninger, vi klarer ikke å legge egne referanser inn i teksten eller fortellingen. Men det gjør denne. En av de tingene som slo meg i siste scene, var at den er full av bibelallusjoner, den første fortellingen, lyset og mørket, oppvåkningen, “And then I woke up”, som regissøren sier er en nøkkelsetning til hele serien. Hvordan man videre tolker det, er jo opp til den enkelte, men det slår meg at hvis man bruker mytegrunnlaget i Bibelen som tolkningsverktøy, kan Rust-skikkelsen muligens ses på som en Imitatio Christi-figur i fortellingen. Da vi ser ham første gang etter han ble knivstukket, ser vi et diffust bilde av ham på avstand, med året utslått, trekkene uklare. Det minner altså veldig om Likkledet i Torino. Jeg overtolker kanskje, men det er det som gjør denne serien så spennende. At man kan.

  • The Wolf of…

    Jeg er sjokkerende imponert over hva Nic Pizzolatto har klart å skrive, Cary Fukunaga har klart å lage og hva Woody Harrelson og Matthew McConaughey har klart å prestere! True Detective har vært den klart beste krimserien jeg har sett og, hvis det bare hadde vært en miniserie, den beste miniserien jeg har sett. Jeg håper egentlig at HBO lar det bli en miniserie, for jeg skjønner ikke hvordan de kan klare å lage noe bedre (med tanke på ny historie, ny(e) regissør(er) og nye skuespillere). Etter å ha sett siste episode gikk jeg ut av opplevelsen med en følelse av at det ble litt for realistisk for det jeg hadde håpet på. Jeg ønsket at Cohle og Hart fikk fersket alle som var involvert, ikke bare tre av de, men jeg lever i håpet om at neste sesong kanskje fortsetter saken der Cohle og Hart forlot den (dessverre uten Cohle og Hart). Men det er ikke nok til å ødelegge mitt inntrykk av ren serie-magi!
    Jeg gleder meg som en unge til å ha et True Detective Sesong 1-maraton til helgen!

  • Frank

    Eg sitter igjen med litt samme følelsen som Asbjørn her. Litt for mange spørsmål, og litt for få svar. Misforstå meg rett; eg syns fremdeles det er en fantastisk serie!! 🙂
    MM og WH er begge utrolig bra, men MM har utviklet seg til å bli en helt utrolig bra skuespiller!
    Nå håper eg at dere kan hjelpe meg med å få svar på eit par av mine spørsmål 😉
    Hvem er han gamle mannen som ligger i uthuset? Sønnen til sheriff Ted Childress? Broren? Virker litt rart hvis det skal være Ted Childress. Hvem er dama i huset? Søsteren til Errol? Mora? Han sier fortell meg om bestefar, og ho begynner på ein historie som virker som at ho blei misbrukt av bestefaren? Hvem er da bestefaren? Ted? Sam Tully?
    Håper på svar 🙂

  • Zenit99

    Den siste episoden skuffet meg. Kjipe seriemorderklisjeer var ikke det jeg forventet.

  • Pingback: Tips for deg som savner True Detective | OP-5()

  • Pingback: En skamkåt trutmunn og en mørk komiker | OP-5()