Vi triller terning på Harry Hole-bøkene

Jo Nesbø er Norges store litterære eksportvare og selger visstnok en bok hvert tjuesjuende sekund i den store verden. Men hvilket terningkast får bøkene om Harry Hole?

Ja, så var det Nesbø da. Tusenkunstneren, fotballspilleren, popsangeren, den internasjonale stjerneforfatteren. Det meste er allerede skrevet om ham, så OP-5 skal ikke gjenta for mye.

Men: Vi har selvsagt enorm respekt for forfatterskapet. Og vi har lest det nøye i mange år. For hvilken av krimromanene hans er egentlig best? Vi går kronologisk til verks.

Les mitt intervju med Nesbø ved å følge denne linken

Flaggermusmannen (1997)
Nesbøs kritikerroste debut handler om en seriemorder i Australia. Allerede her ser vi tilløp til krimkongen som skal innta tronen senere. Plottet er tett og spennende, men Harry Hole er ennå ikke ferdigskapt. God backpackerkrim, men langt fra noe mesterverk.
Terningkast 4

Kakerlakkene (1998)
I likhet med debuten utspiller denne seg også langt unna Norge, i Thailand, der Hole må etterforske mordet på den norske ambassadøren. Selv om den har en ganske kul expat-koloritt av horehus, opiumsbuler og templer, er dette den eneste boka i serien som kjedet meg. Plottet virker ganske rotete, personene er intetsigende, med et par unntak: Det er her Tom Waaler dukker opp for første gang.
Terningkast 3

Rødstrupe (2000)
Nesbøs gjennombrudd er boka der Harry vender hjem til Oslo, og den første av bøkene som slo an i utlandet. Som så ofte i kriminallitteraturen er det hendelser fra krigen som kaster skygger inn i nåtiden, i dette tilfellet en gruppe frontkjempere ved Leningrad. Men Nesbø har en unik nærhet til krigsskildringene, og syr det sømløst inn i en Sjakalen-inspirert fortelling om et attentat som Hole må stoppe. Veldig, veldig bra.
Terningkast 5++

Sorgenfri (2002)
Den andre boka i den uoffisielle Oslo-trilogien til Nesbø, om Harrys kamp for å avsløre den korrupte kollegaen Waaler og hans våpensmuglerliga. Samtidig har kjærlighetshistorien med Rakel blitt viktigere. På overflaten handler det om noe så gammeldags som bankran. Nesbøs urtypiske plottriks, identitetsforvirring, er selvsagt med. Pluss også for Ola Bauer-referansen i tittelen, minus for at boka ikke virker helt gjennomarbeidet.
Terningkast 4

Marekors (2003)
Grunnen til at jeg synes Marekors er den beste boka i serien er at gjerningsmannens motiv er aller best turnert her. Det er rett og slett ganske briljant, troverdig og rørende. Men før vi kommer så langt har Harry vært på jakt etter en seriemorder, samtidig som det endelige oppgjøret med Waaler nærmer seg. Oslo-beskrivelsene har Nesbø aldri gjort bedre, boka har en herlig sommerfeeling vi kjenner fra Ulf Lundells Jack eller Saabye Christensen.
Terningkast 6

Frelseren (2005)
Mens forrige fant sted på sommeren, er Frelseren førjulskrim. Det er vinter og iskaldt. Harry må etterforske mordet på en Frelsesarmeen-soldat, en jakt som fører ham til Balkan. Denne boka har en herlig klipping mellom Harry og gjerningsmannen. Men jeg synes fortellingen har for mange perspektiver, noe som kan virke rotete. Men løsningen på plottet er strålende, nesten genialt.
Terningkast 5

Snømannen (2007)
Her dukker en seriemorder opp igjen, for første gang siden debuten (jepp, Marekors er ikke seriemorderkrim). Nesbø tar en annen velkjent variant i moderne krim: Et plott som kretser rundt arvelige sykdommer. Dette er vel den av bøkene der man ganske lett kan gjette morderen om man følger med. Likevel synes jeg dette var veldig spennende og intenst. Minus for dreiningen mot horror og det groteske.
Terningkast 5-

Panserhjerte (2009)
Om forrige bok var drøy, blir det ikke bedre her. Her er torturen så stygg og drapene så bestialske at de fylte meg med likegyldighet. Dessuten er Hole stort sett ute av byen. I ødemarka tok jeg meg i å savne Oslo. En overfylt og kaotisk fortelling. Den boka jeg liker minst i serien.
Terningkast 3-

Gjenferd (2011)
Harry vender tilbake til Oslo for å bistå Rakels sønn, som er siktet for drap. Liker veldig godt at dette er en urban fortelling, åpenbart inspirert av The Wire mer enn skrekkfilmer. Jeg-fortellingen fra Oslos narkomiljø er velskrevet, sterk og faktisk ganske gripende. Plottet er også smart. Om jeg har noe å utsette er det at fortellingen tar av for mye på slutten. Men den gåtefulle Sopranos-slutten er kul da. Mangler bare Journeys Don´t Stop Believin i bakgrunnen. Er Harry død? Neppe.
Terningkast 5

Hvilken Harry Hole-bok liker dere best? Legg igjen kommentarer under!