VM-SPESIAL: Fortjent seier til Tyskland – Brasil og Argentina må tenke nytt

Tre trender fra et feiende flott VM.

Den ene halvdelen av OP-5 har tilbrakt den siste måneden i Brasil som fotballreporter for Klassekampen. Til fotballhatere: Dette er siste off-topic post fra min side, nå er det hjem! Til fans: enige eller uenige i oppsummeringen?

1-0 er fotballresultatenes adelsmerke, og Argentina – Tyskland var den beste finalen siden lagene møttes i VM 1986. At Tyskland spilte offensivt overrasket ingen, men for Argentinas del var statisk tiki-taka byttet ut med kontringsfotball som laget spilte i kvalifiseringen.

Raskt falt kampen inn i en rytme av elegant tysk kortpasningsfotball på midtbanen, avbrutt av farlige crossballer mot høyresiden av Lahm og vandrende Müller – lagets gravitasjonsakse. Dette ble avbrutt av Argentinas presise kontringer ned Tysklands venstreside, regissert av Lavezzi. Det var en kamp der det kunne stått 2-2 til pause, der kontringsspillere som Reus og Di Maria var savnet.

Men mål ble det heller ikke i andre omgang. Med Aguero uforståelig inn for Lavezzi mistet Argentina noe av bredden i angrepet. Et offensivt lag, med en stasjonær Messi som kunne blitt udødelig da han skar inn fra kanten og avsluttet rett utenfor tidlig i andre omgang. For sånn var kampens rytme: En bølge, avløst av et parti hurtigsjakk midt på banen, etterfulgt av en hurtig stikker. Det var fotball på eksepsjonelt høyt nivå vi så fra begge lag, uten publikumsfrierier i form av en målfest, men med kraft, intelligens og finesser.

Fotballtaktikk, skriver forfatteren Jonathan Wilson, handler dypest sett om manipulasjon av rom. Men hvordan manipulerte lagene i dette VM rommet? Jeg ser tre hovedtendenser, som hver for seg viser turneringens vinnere og tapere.

Starten av mesterskapet tilhørte de mellomstore fotballnasjonene på amerikanske kontinentet – fra USA, Mexico og Costa Rica i nord til Colombia og Chile i sør. Felles for disse er ydmykhet og vilje til å bringe inn kunnskap utenfra. Mangelen på en ærerik fotballhistorie – ingen av dem har noensinne spilt semifinale i VM – ble deres styrke. Med Klinsmann hentet amerikanerne mannen som hadde revolusjonert tysk landslagsfotball på midten av 2000-tallet. USA anno 2014 spilte den fotballen England skulle spilt, dynamisk og uselvisk anglofotball med kontinentale impulser.

For latinamerikanernes del er ingen vei utenom Marcelo Bielsa. Da han trente Chile under forrige VM, fikk Bielsa mye av æren for å ha funnet en stil som passet aggressive og småvokste chilenere: med ekstrem løpskraft og høyt press dypt inne på motstanderens halvdel. Det var akkurat det vi så i Chiles seier over Spania. Og det var varianter av denne typen fotball som gledet oss med Mexico, Costa Rica og Colombia også. De mindre latinamerikanerne har lært totalfotball med høyt press. Det lover godt for nye mesterskap.

VM er vanligvis ikke stedet for velmenende små fotballnasjoner. Når cupspillet tar til, faller de fra. Da de fire beste stod igjen, var Latin-Amerika representert med supermaktene Brasil og Argentina. Ikke tilfeldig er dette de to eneste nasjonene på kontinentet som aldri har hatt en utenlandsk trener. Det er nærmest utenkelig. De to supermaktene har dype fotballtradisjoner – argentinsk la nuestra og brasiliansk jogo bonito. Dette er Pelé og Maradonas hjemland. Ingen skal fortelle dem hvordan fotball skal spilles.

For brasilianernes del ble hovmodigheten til skandale. I ekstrem etterpåklokskap ville Chile- eller Colombia-exit vært å foretrekke framfor Tysklands massakre. Brasil har fremdeles spillere til å mønstre 3-4 habile VM-lag. Men fotballen i Brasil er i krise etter 1-10 i 2 kamper på hjemmebane.
Verre er det at fotballen virker å ha en nostalgi aura av det gamle Brasil – av favela, samba og macumba – som gradvis eroderer dens relevans i den framvoksende stormakten. Brasilianere er fortsatt patrioter som liker å feste når landslaget spiller. Men interesse for innovasjon og fremmede impulser virker fraværede.

Selv før Brasil kollapset, var det noe gammeldags over landslaget, basert på destruktiv defensiv struktur og en frittgående Neymar som det var, helt uten de samtidige offensive bevegelsene som kjennetegner europeisk totalfotball. Argentina hadde samme problem, selv om de var velsignet med en mer begavet generasjon. Selv om Argentina spilte sin klart beste kamp i finalen, og godt kunne vunnet (som jeg håpet de ville), er det mye som tyder på at de største søramerikanske lagene spilte fortidens fotball.

Dermed var det duket for Tyskland. Suksessen de siste årene er både et resultat av nytenkning, systematisk satsning på unge spillere, og Bundestagens endring av statsborgerskapsbestemmelsene i landet fra 1999, der en utdatert jus sanguinis ide om ”tysk blod” ble forkastet, som banet vei for et etnisk mangfoldig landslag. En upopulær og taktisk utdatert fotballnasjon transformerte seg til den fremste eksponenten for frilynt og disiplinert sentraleuropeisk totalfotball.

Det er Tyskland som spiller den fotballen man vanligvis forbinder med Nederland. Politisk har Tyskland de siste årene vært et progressivt fortårn i et isolasjonistisk Europa. VM-triumfen var sånn det kom til uttrykk på fotballbanen. Europas første VM-seier på det amerikanske kontinentet var samtidig et varsko til Sør-Amerikas aldrende giganter, typisk nok representert ved unge Mario Götze, som scoret 1-0 med en vakker volley, i det 112.minutt.

  • Svein Larsen

    Bra og riktig kommentert . Legger til at det er vel der Messis problem ligger. I forskjellen mellom Barcelonas spillestil kontra Argentinas. Tross han ble kåret til VM s beste.