Tenk House of Cards med en giljotin på plenen foran Det hvite hus. Da ligner det på Wolf Hall, et seigt og strålende politisk drama fra 1500-tallet.

Første gang jeg i forbifarten hørte om Wolf Hall, tenkte jeg at det var enda en varulv- eller vampyrserie i kjølvannet at True Blood og Twilight. Dampende kåte vampyrer, naive ungdommer, apokalypsen er nær osv. Men neida! Her var det bare meg som var naiv.

Wolf Hall er en seks episoders miniserie om dramaet rundt Henry VIII og Anne Boleyn (NB: spoilers kommer om du ikke kjenner historien), som utspant seg i England rundt 1530. Serien har navnet fra familieeiendommen til Jane Seymour, som var Henry VIIIs tredje kone, og er et politisk drama av seigeste og beste sort.

Utgangspunktet er Henry VIIIs dype begjær etter diplomatdatteren Anne Boleyn, som han er så sugen på at han ofrer ekteskapet til Katherine, kone numero uno. For å få til det nye giftemålet, må han erklære seg som øverste leder or The Church of England, som da i praksis betyr at han må bryte med Roma og paven.

I dag er det ikke noe pes å melde seg ut at Statskirken eller drive med litt blasfemi på si, men på 1500-tallet var det ikke innenfor å be paven og hele den katolske kirke ryke og reise. Derfor var det selvsagt også sterke krefter i England som prøvde å stoppe den kåte kongen fra å gifte seg med sin ambisiøse lidenskap, og det ble et maktdrama det fremdeles skrives bøker og lager serier om.

For serien er basert på Hilary Mantels prisbelønnede historiske roman Wolf Hall og oppfølgeren Bring Up The Bodies, og har samme grunnhistorie som suksessen The Tudors fra noen år tilbake. Men der The Tudors handler mest om Henry VIII spilt av Jonathan Rhys Meyers, gjør Damien Lewis (jepp, Brody fra Homeland!) Henry VIII mer som en viktig birolle i Wolf Hall. I de fleste episodene er Anne Boleyn, herlig hektisk og hysterisk spilt av Claire Fey, en viktigere karakter enn kongen selv.

Hovedpersonen er Thomas Cromwell, en av de mange fikserne og trikserne i sirkelen rundt kongen. Han orkestrerer det slik at ekteskapet med Anne Boleyn kan gjennomføres, og bruker sine kontakter og tjenester til å hjelpe/beskytte Henry VIII.
Man glemmer fort Henry VIII når Shakespeare-skuespiller Mark Rylance nøysomt bygger Thomas Cromwell som tankefull og konspirerende mann i de royale sirkler. Akkurat slik Frances McDormand brukte de mest subtile ansiktsbevegelser til å gjøre Olive Kitteridge til fjorårets kanskje beste karakter på TV, gjør Rylance det så elegant, enkelt og medrivende som advokaten Cromwell. I tillegg jobber han med pauser og stillhet på en måte jeg knapt har sett før, og måten han sier “hmm” til samtalepartnere er så manipulerende og patroniserende at man får dårlig samvittighet i sofaen.

Wolf Hall er nemlig en saktegående serie som ikke gir noe gratis, noe som ble tydelig da seertallene falt dramatisk etter første episode på BBC Two. Første episode går rett inn i Thomas Cromwells liv, og det forventes nesten at du a) kjenner historien, b) har sett The Tudors og husker handlingen eller c) leser kjapt gjennom Wiki-artikkelen om Henry VIII før vignetten starter. Om du er redd for knusende spoilers om hvem som dør eller blir konge, er Wolf Hall kanskje ikke serien for deg.

Men det betyr ingenting at man vet at Anne Boleyn mister hodet (bokstavelig talt, altså) eller at Henry VIII gifter seg med et halvt dusin damer, for det som gjør Wolf Hall så severdig er den seige utbrettingen av det politiske spillet. Thomas Cromwell blir som en Tudor-tidens Frank Underwood som smyger rundt i kulissene, forskjellen er jo at her har ingen råd til å falle utenfor, da er det frem med øksen – eller i beste fall låsen til det råtne fangehullet. Det er ikke noe primary å jobbe mot, man taper ikke bare en avstemming i Senatet, her ryket hodet om det går galt. Tenk deg et House of Cards med giljotin på plenen utenfor Det hvite hus.

Avslutningsvis må jeg nevne den lekre musikken, spesielt den atmosfæriske gitarklimpringen som smyger seg inn mellom scenene, og den nydelige produksjonen av pompøse klær, storslagne ballsaler og tette bakrom. Scenene med bare stearinlys er så intense og autentiske at man nesten er tilstede, det er rett og slett smektende vakkert. Wolf Hall oppfattes aldri som et overdødig kostymedrama, heller bidrar locations og kulisser til å understreke hvor høyt og drøyt spillet er. Vi snakker politikk med internasjonale og historiske konsekvenser.

Wolf Hall ligger på iTunes US (som vi alltid anbefaler at du skaffer deg, finn oppskrift nederst i denne saken), og så skal våre TV-søsken i SVT vise serien, med premiere søndag 21. juni.