Rydd plass i tittekalenderen! Neste helg kommer serien som kan bli årets mest medrivende, dyptpløyende og prisvinnende fortelling. Stikkord: Pulitzer, Oscar-regissør, magisk realisme og potensielt tidenes slavedrama.
I 2016 ga Colson Whitehead ut The Underground Railroad. Romanen følger Cora og Caesar, to slaver i de amerikanske sørstatene på 1800-tallet. De bruker et undergrunnsnettverk av togruter og hemmelige hus for å rømme fra plantasjen i Georgia.
The Underground Railroadble en umiddelbar braksuksess som bestselger, kritikerrost og prisvinnende roman. Boken vant Pulitzer for beste fiksjon.
Det er mye vi savner av opplevelser. Musikkfestivaler. Barbesøk. Reising. Fotballkamp. Men folkens, hvor fantastisk skal det ikke bli å synke ned i et mykt sete, stenge verden ute og la en stor kinoopplevelse få dominere livet i noen timer igjen?
Kevin Fiege og gjengen som styrer Marvels filmunivers er hvert fall klare. De har svidd av noen milliarder på dyre filmer i det som kalles fase fire av Marvel Cinematic Universe. Nylig samlet de litt stemning og datoer i denne herlige traileren for alt som skal skje på kinolerretet (og Disney+) i høst og neste år. Storslagent? Veldig!
Se og nyt denne reklametraileren, og noter deg datoene. Alt er amerikanske kinopremierer, som neppe blir veldig fjernt fra de norske:
Black Widow: 9. juli Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings: 3. september Eternals: 5. november Spider-Man: No Way Home: 17 desember Dr. Strange in the Multiverse of Madness: 25. mars, 2022 Thor: Love and Thunder: 6. mai, 2022 Black Panther: Wakanda Forever: 8. juli, 2022 The Marvels: 11. november, 2022 Ant-Man and the Wasp: Quantumania: 17. februar, 2023 Guardians of the Galaxy: Vol. 3: 5. mai, 2023
1— Det er interessant hvordan kirken presenteres. I den første episoden var den lokale presten introdusert som en jovial, nabotype som måtte ta litt dritt fra Mare (det må alle). Først nå rettes søkelyset på ordentlig mot den lokale diakonen, som ikke bare har et fromt smil rett fra Planet Nevemagnet, men som dumper sykkelen til Erin i elven på tampen. Det virker åpenbart at serien ikke skulle gå rett i strupen på kirken, men heller lulle de dem inn i tankene våre. Klassisk krimtriks, det funker som en kule i en Korn-video.
2— Middagsscenen med Richard og Mare var ukomfortabel stemning fra øverste hylle. Hans velmenende tone. Hennes åpenbare antipati mot å ta råd. Elefanten i rommet: Mare trenger noen å snakke med. Hun har ikke rett hele tiden. Familieproblemer er noe ordentlig dritt.
3— Mare hadde definitivt ikke rett når hun plantet heroin i bilen til svigerdatteren! Det må hun også betale for. Jeg skal innrømme at jeg ikke så verken handlingen hennes eller konsekvensene komme. Her snakker vi rusreform next level! Jeg skjønner heller ikke hvordan serien skal skrive/snakke seg ut av den floken. Spennende.
4— Siobhan seiler opp som favoritt. Spyscenen i college radio-studio etterfulgt av ung flørt mellom Siobhan og radioverten var romantisk gull . Samtidig var det et varsel om at Siobhan kommer til å få et helvete på privaten med sin spyende stonerkjæreste. Lykke til!
5— Det er lenge siden jeg har sett noen spille bardrita så sterkt som Evan Peters i rollen som Craig Zabel. Skål.
…og er det bare meg, eller er det fint å ha en serie som ligger og murrer i bakhodet hele uken? Det skjer så mye i hver episode, at det blir givende å la seriens røde tråder og hemmeligheter få spille fritt i en uke. Det er gøy å kaste seg over episode etter episode, men det er enda bedre å la en slik kvalitetsserie få puste ordentlig mellom slagene.
29. mai har Oslo premiere på HBO Nordic. Ruth Wilson spiller Mona Juul og Andrew Scott spiller Terje Rød-Larsen. Drivkraften i filmen er håpet om å increase the peace in the Middle East. Eller Oslo-avtalen, om du vil.
Den etter hvert kollapsede fredsavtalen mellom Palestina og Israel, hvor Juul, Rød-Larsen og norske myndigheter spilte en instrumentell rolle i å få partene til forhandlingsbordet, feirer snart 30 år. Da er det jommen på tide med en egen TV-serie, eller hva?
Filmen er basert på teaterstykket Oslo, og det viser også denne snutten tydelig. Traileren lover at det blir 1) pompøst, 2) en god dag på jobben for cello-spillende sessionmusikere og 3) masse stiv kjefting mellom israelere og palestinere.
Jeg skriver ikke så mye om formater her på bloggen, og har egentlig ikke planer om å begynne med det heller. Men etter jeg omsider fikk oppdatert den trofaste Pioneer TV-en til en Samsung QLED 4K, har jeg dyppet tærne i Ultra HD 4K-vannet.
Man må jo teste kompetansen til denne flunkende nye TV-en! Jeg innrømmer at jeg ble litt mer revet med enn jeg forventet. IMAX-scenene på The Dark Knight ser jo voldsomt mye fetere ut nå enn forrige gang jeg så dem på hjemmekinoen.
Så det har gått med noen laken på å kjøpe filmer jeg har handlet før (gjerne på VHS, DVD og Blu-ray, som tilfellet var med Terminator 2: Judgment Day). En av filmene jeg har kjøpt og sett flerfoldige ganger før dukker nå opp i mai, så da blir det enda en runde bestilling fra Platekompaniets finfine nettside.
For 27. mai slippes nemlig Heat på Ultra HD 4K Blu-ray Yes! finnes det noen filmer som mer fortjener glassklart bilde og sylskarp lyd enn fargenerden Michael Mann’s episke treff mellom Robert de Niro og Al Pacino? Neppe.
Riktignok er det foreløpigbare i Tyskland Michael Mann’s definitive ransklassiker har fått dato, men jeg regner med at den skal gis ut her oppe i nord også. Enten som import eller egne utgivelser. Warner Bros lover en «Director’s Definitive Edition», men fra hva jeg kan lese meg til er det samme versjon som allerede finnes på Blu-ray.
Det blir uansett stort å se De Niro, Pacino og Val Kilmer gå amok i ultra HD, sannsynligvis akkompagnert av kommentarspor fra Michael Mann selv. Jeg så nettopp Thief og Collateral om igjen for nte gang, kanskje jeg må ha en liten Michael Mann-festival på OP-5 til sommeren?
Tenk å få sett og hørt dette oppgradert til det flotteste av teknologi 2021 har å by på:
PS: Speed slippes omtrent samtidig, så det er bare å sette tidsmaskinen tilbake til det sterkeste av kultur 1990-tallet hadde å by på.
Netflix fortsetter å stille de viktige spørsmålene. Spol tilbake til 1976. Hadde seriedrapsmannen David Berkowitz aka Son of Sam en gjeng med «sønner» som skulle fortsette hans dødelig arbeid? Ga politiet seg for lett, lykkelig over å ha fakket skurken de trengte?
The Sons of Sam: A Descent Into Darknessslippes 5. mai, fire episoder true crime slik vi er vant til at det skal se ut: Skeptisk, konspiratorisk, velprodusert og underholdende.
Denne uken var det premiere på Mare of Easttownpå HBO Nordic. Siden kollega May Synnøve anmeldte for Aftenposten, rakk jeg ikke å se serien på forhånd. Da ble det til at jeg se første episode på HBO Nordic da den ble sluppet denne uken. Jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på hvor vilt bra serien skulle være.
Kate Winslet spiller Mare Sheehan. Hun er politidetektiv i en småby i Pennsylvania. Koloritten minner om Ben Afflecks sterke filmatisering av Dennis Lehane-romanen Gone Baby Gone. Klassemessig er vi et sted mellom fattigdom og arbeiderklasse, slik vi så i Boston-baserte Gone Baby Gone.
Mare Sheehan er sur og mutt, men virker som en drivende god politikvinne. På hjemmefronten skal eksmannen – som også er naboen hennes – gifte seg på nytt. Mare har ansvar for et barnebarn, uten at vi umiddelbart får forklart hvorfor. Et annet sted i byen er en veldig ung alenemor i bitter strid med eksen, hans nye drittkjæreste og sin egen pappa.
Det legges ut mange kjipe stemningstråder.Mare of Easttown har likevel en åre av varmt blod som pumper gjennom hver eneste scene. Krimplottet som forsiktig brettes ut (skal ikke spoile) sender tankene i retning Twin Peaks og Mystic River, men veies opp av nydelige familiescener, en sjarmerende barsekvens (Guy Pearce hjertetegn) og Mare som er oppgitt, men aldri gir opp. Mare virker som hun har valset rett inn i en oppgradert amerikansk utgave av Happy Valley, større kompliment er det knapt mulig å servere.
Det er også imponerende hvor mye informasjon serieskaper Brad Ingelsby (han skal vi komme tilbake til!) pakker inn i episoden uten at det føles tvunget. Alle de involverte karakterene tegnes raskt opp med dybde og skarpe konturer. Samtidig etablerer han en tindrende spenning jeg ikke kan huske siden første episode av True Detective.
Mandagene fremover er herved booket til fast avtale med Mare Sheehan.
