Onsdag 25. februar har Johan Harstad og jeg ny filmvisning i vår månedlige filmklubb, Hjemme på Gimle. Da skal vi hylle arven etter Rob Reiner, regissøren som sammen med sin kone så tragisk ble drept av deres sønn rett før jul.

Reiners filmarv er ellevill. «This is Spinal Tap» er en av tidenes komedier, og grunnla i praksis en ny sjanger, mockumentaren. «A Few Good Me» er en eneste lang dialogfest. «When Harry Met Sally» er en fjelltopp av en romantisk komedie. «The American President» er den egentlige starten på «West Wing». SLik kan man fortsette en stund gjennom filmografien hans.

Skaff deg billett til «Misery», Hjemme på Gimle. Få igjen!

Men vi stopper opp med den perfekte filmatiseringen av Stephen Kings «Misery». Der lagde Rob Reiner en film skreddersydd for å dra 80- og 90-tallet sammen. Johan har ikke sett filmen på kino. Jeg så «Misery» på Husnes Kino, sannsynligvis i 1991 en gang. Begge har sett den utallige ganger på VHS og DVD og strømming. Nå skal vi endelig få sett filmen i landets kuleste kinosal, Gimle Kino. Under traileren er 10 grunner til å bli med!

1 – Kathy Bates, rett til legendestatus

«Misery» er Kathy Bates sin film. Tenk at hun kom rett fra Broadway til rollen som Annie Wilkes. Finnes det en filmskurk med flere ikoniske ansikter enn Kathy Bates i «Misery»? Tenk bare på da Paul Sheldon våkner til kniven ved ansiktet hennes. Snøftetrynet da hun jager ut grisen. Det lykkelige småpikeansiktet da Annie danser rundt i piruetter og drømmer om Liberace. Det bestemte uttrykket da vår eks-sykepleier drar en bevisstløs Paul Sheldon ut av snøen. Og det fremdeles forelskede, men blodstenkte blikket da Paul Sheldon vipper henne død av seg i filmens siste minutter. Hver scene med Annie Wilkes er et nytt dykk ned i en av hennes mange diagnoser.

2 – Gryterett av psykiatri og diagnoser

Ansiktene kommer fra gryteretten av galskap Annie Wilkes åpenbart koker på. Hun er psykotisk. Nedoverleppen viser depresjonene. Opp- og nedturene kommer fra bipolariteten. Hennes grandiose selvbilde som Miserys redningskvinne er megalomani. Det skal ikke mye til for å finne personlighetsspalting i bildene, eller hva? Annie Wilkes er 100 vekttall i rablende psykiatri.

3 – Tette forhold

«Misery» har kvalitetene til et teaterstykke, forsterket av at nesten hele filmen skjer i et par rom. Tenk at man lage en så vill thriller av at én av de hardeste skuespillerne i bransjen – James Caan – ligger i en seng og en ung ukjent skuespiller – Kathy Bates – valser rundt ham. Det gir filmen et slags TV-filmuttrykk siden mye er filmet på sett i L.A. Det fjerner unødvendig snikksnakk og muligheten til å lene seg på hendelser eller locations utenfor selve handlingen. Regissør Rob Reiner og cinematograf Barry Sonnenfeld bruker da også de få utendørsscenene til maksimal effekt, spesielt bilscenen i starten setter tonen for filmen.

4 – USAs koseligste politi

Dermed blir også scenene med sheriffparet gull! Den kjærlige småkjeklingen mellom Sheriff Buster og Deputy Virginia er like vakker som den er morsom. Den illustrerer også hvilket småsted vi er i, hvor et ektepar kan være kommunenes politistyrke.

5 – Musikk fra jul

Har du lagt merke til at «Misery» ofte har musikk som i en julefilm? Det er spesielt et sted, hvor snøen laver ned, og musikksporet byr på tingeling-aktig lyd som om man var i en Disney-film laget av Chris Columbus. Shout-out også til montasjen da Paul Sheldon skriver for livet, koselig skrivestue!

6 – James Caans beste rolle mellom «Thief» og «Elf»

James Caan vil for alltid være Sonny Corleone i «Gudfaren»-filmene, men også fyren som sa nei til «The French Connection» og «Supermann» (fordi han ikke ville bli sett med kappe). For meg er dog innsatsen som innbruddsmester i Michael Manns «Thief» høydepunktet i Caans karriere. «Thief» skulle bli hans siste store film før han slo hardt tilbake som Paul Sheldon i «Misery» nesten ti år senere. Etter det tror jeg jobben som sur forlegger og kjip pappa i «Elf» er min favoritt. Vet du forresten hvem som sa nei før Caan tok rollen? Robert Redford. Richard Dreyfuss. William Hut. Robert De Niro. Michael Douglas. Dustin Hoffman. Kevin Kline. Gene Hackman. Al Pacino. Harrison Ford. Solid liste!

7 – Stor filmatisering av Stephen King

Jeg er ikke blant landets største Stephen King-nerder, men jeg hadde et tett forhold til hans forfatterskap på tidlig 90-tall. «Misery» var da blant nøkkelromanene. Noen av hans filmer fikk legendariske filmatiseringer som løftet boken til noe annet («The Shining»!), noen fikk gøyal b-film behandling («Pet Sematary»), «Misery» fikk den mest presise og skrekkinngytende filmatiseringen. Boken fremstår i 2026 like sterk, mens filmen står støtt på egne ben som en skrekklassiker.

8 – Av og til er ikke et benbrudd nok

Finnes det en verre scene enn da Annie finner frem trestokken og sleggen? Nei. Dette er for øvrig en av flere scener som tydelig avviker fra Stephen Kings bok, hvor sykepleier Annie amputerer føttene til Paul Sheldon. Kathy Bates fortalte i en sceneprat nylig at hun var uenig med manuset, hun foretrakk i utgangspunktet den mer poetiske fjerningen av føttene.

9 – Goldmans perfekte manus

Manusforfatter William Goldman bygger små filmer i filmen. Scene med føttene er én av dem, se bare hvordan den bygger spenningen frem mot det forløsende dramaet. Faktisk er hele «Misery» slik. Hver eneste scene starter kjapt med sitt eget oppspark, før den utfolder seg mot et avsluttende klimaks. Før vi vet ordet av det er neste scene i gang. Slik går det slag i slag. «God, I love you!»

10 – Historiens plass kultur og thrash metal!

Da jeg ble ivrig metalfan på midten av 80-tallet, ble fort Anthrax et av mine favorittband. Gitaristen Scott Ian var en dedikert Stephen King-fan, og det viste seg ofte i tekstene. «Amon the Living» refererte til romanen «The Stand». «Lone Justice» var en hyllest til boken «the Gunslinger». «A Skeleton in the Closet» tok for seg naziromanen «Apt Pupil». Høydepunktet var «Misery Loves Company», som ble gitt ut i 1988. Refrenget «Misery loves company, I’m your number one fan!» dundret i bakhodet mitt da jeg så Kathy Bates som Annie Wilkes på kino tidlig på 90-tallet. For meg var «Stephen King» et utvidet univers av bøker, filmer, karakterer, ville historier og musikk, og «Misery» var det største amalgamet som oppsto.