«A person doesn’t change just because you find out more». Onsdag 23. september drar vi tilbake til Wien rett etter andre verdenskrig. Vi skal fylle Gimle Kino med de flotteste svart-hvitt bildene som er festet til film. Det blir vill spenning, mørk humor, skråblikk på ekte, legendariske monologer og hypnotisk musikk når Harry Lime inntar Hjemme på Gimle med «The Third Man». Datoen er 23. september, og vi begynner med en sceneprat kl 20 før filmen snurres i all sin prakt kl 20:30. Som vanlig har Johan laget flunkende nye filmplakater.

Forfatteren Holly Martins ankommer Wien i 1948. Han er blitt invitert av sin gamle venn Harry Lime til å gjøre en jobb. Ved ankomst blir han fortalt at Lime er død, drept i en bilulykke. Martins løper til begravelsen, hvor han kommer i kontakt med lokale politifolk og mystiske kvinner. Forklaringene om dødsfallet spriker. Hvem var den tredje, ukjente mannen som forsøkte å hjelpe Harry? Martins begynner sin egen etterforskning, for det viser seg fort at Harry Limes kriminelle skygge ruver over byens lurvete gater.

Kjøp billett til «The Third Man» her! 23. september, Hjemme på Gimle.

«The Third Man» har vært en viktig film for meg siden 1992. Da oppdaget jeg tilfeldigvis Orson Welles legendariske monolog om Italia, Sveits, blodbad og gjøkur på en CD-Rom om filmens historie. Jeg spilte snutten om igjen og om igjen: «in Italy, for thirty years under the Borgias, they had warfare, terror, murder and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci and the Renaissance. In Switzerland, they had brotherly love, they had five hundred years of democracy and peace – and what did that produce? The cuckoo clock».

Til slutt innså jeg at måtte se hele filmen også, selv om jeg på den tiden ikke helt var falt for svart-hvitt-filmer fra 1949.

Men jeg var allerede fan av Sherlock Holmes, James Bond og annen krim og spenning, så «The Third Man» traff bra på første titt. Med årene har den på gjensyn for gjensyn vokst til å bli en av mine absolutte favorittfilmer. Topp 3? Jeg tror det, selv om det er 10–12 filmer som lett presser seg sammen på pallen. «Anchorman». «Three Days of the Condor». «Tenet». «Sorcerer». «The Bourne Identity». «Goldfinger». Mange det skal være plass til! Uansett.

«The Third Man» treffer mange av mine myke punkter. Etterkrigstiden filmen leker seg i er viktig, vi ser allerede her konturene av Europas kalde krig, også kjent som tidenes beste krig. Frakkekledde menn som løper i skyggene treffer thrillerhjertet mitt. Kjappe replikker like nihilistiske som morsomme går også rett hjem. Skeive bilder av regnvåt brostein gjør meg febervarm av glede. Alle disse elementene gjør at jeg gleder meg like mye til å lage en Hjemme på Gimle-episode om «The Third Man» sammen med Johan som å se filmen sammen med masse folk på Gimle.

Så la meg få sortere litt før vi spiller inn episoden. Her er ti grunner til at du bør komme på Gimle Kino for å se «The Third Man» sammen med oss.

1 – Graham Greenes glimrende manus.

Manusforfatter Graham Greene var en av det forrige århundrets skarpeste forfattere. Snakk om flaks at han skrev om mine favorittemaer spionasje, spenning og hemmeligheter. Eksspionen bak «Vår mann i Havanna», «The Honorary Consul» og «The Quiet American» skrev en miniroman som litterært forelegg, men «The Third Man» er å regne som et originalmanus. Her briljerer han med intriger, karakterbygging, humor og dyp graving i moral. Når du var kompis med Kim Philby var det sikkert lett å skrive om slikt.

2 – Er Harry Lime noirfilmens hai?

Mesteparten av «The Third Man» går med til å ikke vise frem Harry Lime. Som haien i «Haisommer» omtales han med frykt og forakt, men også med en vill forelskelse og dyp lojalitet. Det tar en drøy time før han dukker opp, men da føles det som om vi kjenner ham allerede.

3 – For en ankomst!

Når Harry Lime først dukker opp, er det ren perfeksjon. Orson Welles mystiske og morsomme ansikt tar fullstendig over filmen de sekundene han lyses opp i portrommet i Wien. Denne scenen kan jeg ha på repeat som en kunstinstallasjon.

4 – Wien er like viktig som Harry Lime.

Lenge før Harry Limes ansikt erobrer lerretet, har byen Wien fått vist seg frem. Klassiske 1800-talls bygninger sammen med ruiner fra andre verdenskrig. Nattklubber og kafeer. Mest av alt er det likevel de regnglinsende brosteinene jeg forbinder med filmen, og den klakkende lyden av lakksko.

5 – Ekte skråblikk ga fortjent Oscar-statuett.

Det er vanskelig å se «The Third Man» uten å bli bergtatt av Robert Kraskers briljante bilder. Den australske fotografen tiltet kamera, lyste opp nedfra, og lot skyggene spille like viktige roller som menneskene som kastet dem. Se bare den nydelige sekvensen rett etter Harry Lime har vist seg for første gang. Når han forsvinner er det bare skyggen av ham som danser over veggen bort fra Holly Martins sjokkerte blikk. Robert Krasker fikk fortjent Oscar-statuett for beste cinematografi. 

6 – Hypnotisk musikk.

Du trenger ikke orkester for å lage spennende filmmusikk. Alt du trenger er å ta din nystemte siter i hende og trylle ut en hypnotisk melodi! Det var hvert fall det Anton Karas gjorde da han motvillig fikk oppdraget med å tonelegge historien om Harry Limes bedrageri. Historien forteller at regissør Carol Reed besøkte en Heuriger, en østerriksk taverna hvor man serverer fersk vin i gemyttlig stemning. Der ble han så begeistret for musikken Karas spilte i bakgrunnen at han overtalte ham til å lage temaet til «The Third Man». Musikken ble så vellykket at den ikke bare fikk prege hele filmen, selve siteren – eller zither, som det kalles på engelsk – ble også til tittelsekvensen som åpner filmen. Etter å ha sett «The Third Man» et dusin ganger er jeg vant til det, men om jeg tar to steg tilbake og ser åpningen med ferskt blikk er det jo helt sinnssykt.

7 – Hvor mye er et menneskeliv verdt? Harry tar debatten.

Angående sinnssykt. Hvor ond er ikke Harry Lime egentlig, når han stiller sine dype, harselerende spørsmål om et menneskelivs verdi. Orson Welles er mest kjent for den klingende monologen om Italia vs. Sveits og kaos vs. orden. I diskusjoner om filmen overdøver den snutten ofte det brutale menneskesynet han forfekter da Harry Lime står øverst i pariserhjulet og peker ned på menneskene på bakken, små som prikker på asfalten. «Look down there. Tell me. Would you really feel any pity if one of those dots stopped moving forever? If I offered you twenty thousand pounds for every dot that stopped, would you really, old man, tell me to keep my money, or would you calculate how many dots you could afford to spare? Free of income tax, old man. Free of income tax – the only way you can save money nowadays». Denne ultrakynismen bidrar til å gjøre ham til tidenes ondeste skurk (se punkt 2).

8 – M før Bernard Lee ble M

Bernard Lee ble udødelig i filmhistorien da han fikk rollen som James Bonds utålmodige, oppgitte og kjærlige MI6-sjef M i 1962. Tidenes kuleste birolle? Mulig, men allerede i «The Third Man» i 1949 viste han hvordan han kunne ta perfekt med plass ved siden av storheter. Scenene hans som Sergeant Paine – jovial militærpolitimann, ivrig western-fan og flittig etterforsker – er strålende. 

9 – Enda mer James Bond-nerderi!

Akkurat som Harry Lime var Orson Welles litt av en flyktig fyr. Han dukket ofte ikke opp til filming. Da måtte assisterende regissør Guy Hamilton trå til som erstatter. Spesielt i avslutningsscenene i Wiens avløpssystem er det ofte konturene av Hamilton vi ser, ikke Welles. Hamilton regisserte senere «Goldfinger», «Diamonds are Forever», «Live and Let Die» og «The Man with the Golden Gun».

10 – En ubrukelig helt

«The Third Man» omtales som en perfekt noir, en morsom spenningsfilm eller medrivende etterkrigstidsdrama. Alle disse sjangrene trenger egentlig en slags helt, men Holly Martins er bemerkelsesverdig langt unna helterollen. At han drikker er ikke uvanlig for en slik karakter i en slik film, men i tillegg er han veik, usmart, upålitelig og ofte forbløffende naiv. Hvordan kan han drive en film som dette, kanskje nettopp på grunn av alle disse menneskelige feilene?

Det er så mye annet jeg kunne tatt med her. Annas replikk om at det er best at Harry er død, så han slipper å bli plaget av ACAB-politiet. Baron Kurtz sin hund. Den fulle ballongselgeren. Harry Limes desperate fingre som griper gjennom gitteret mot Wien-gaten. Det mislykkede møtet på propagandaforeningen. Hun kjeftete nabokjerringen. Holly Martins som skrur av og på lyset. Lime som skriver Anna hjertetegn i dugget på pariserhjulvinduet. Besøket på barnesykehuset. Klippingen i de siste minuttene i kloakken under Wien. Anna som iskaldt går forbi Holly Martins.

Alt betyr noe, alt er med på å svinge filmen mellom lettbent humor, vill spenning og bekmørk menneskeforakt. Er «The Third Man» en perfekt film for å diskutere og se på kino, Hjemme på Gimle? Jeg tror det.

Til slutt, her er Johans filmplakat for kvelden. Den selges på hjemme på Gimle for 250 kroner, og er kun trykket i ti kopier.