Har du lyst å se verden? Spise smørbasert bakverk, kle deg pent og bare leve deilig? Bli med når vi setter opp mesterverket «The Witch» i vår lille filmklubb Hjemme på Gimle! Det blir første horrorfilm i serien av filmer vi er så heldige å få sette opp på Norges fineste kino, men som alle fans av filmen vet: «The Witch» er så mye mer. Hver visning åpenbarer nye detaljer, fra grell familiedynamikk via rå okkultisme til fascinerende detaljer om 1600-tallets kalvinister.

Kjøp billett til «The Witch», Hjemme på Gimle 22. januar. Intro kl 20:00, visning kl 20:30.

I 2015 debuterte regissør Robert Eggers med «The Witch», eller «The VVITCH» som den heter på plakaten. Det startet en eventyrlig karriere for en av våre favorittregissører. Filmen står støtt som en av tidenes debutfilmer, en film som sparket i gang alt en bølge av indiehorror, elevert skrekk eller hva du vil kalle det. «Get Out». «Hereditary». «Babadook». «The Invisible Man». Alle kom dansende ut av mørket i kjølvannet av «The Witch».

«The Witch» er like fascinerende som den er skummel, like fengende som sjokkerende. I tillegg er den usedvanlig lekkert laget. Filmens higen etter historisk korrekt fremstilling av engelske nybyggere i New England på 1600-tallet er eksemplarisk. De skrekkelige historiene fra Salem Witch Trials har fått sitt kunstneriske hjem her. Vi gleder oss stort til å vise der den hører hjemme: i en av landets beste kinosaler. Husk at Johan Harstad som alltid lager en spesialplakat til visningen, denne selges i ti eksemplarer på Gimle:

Ekteparet William og Katherne forvises fra den puritanske kolonien de bor i. Det er spesielt William som er uenig med landsbyens ledere om religiøse tolkninger. Han synes de er for lite hengivne ovenfor Gud. Ekteparet setter ungene på kjerren, forlater kolonien og etablerer sin egen bondegård rett ved en mørk skog. Når babyen Sam forsvinner etter en episk runde peek-a-boo, lærer vi at det er en heks fra skogen som er ansvarlig. Mamma Katherine skylder derimot på familiens eldste datter Thomasin. Når ondskapen kommer nærmere, prøvelsene blir for tunge og sønnen Caleb blir forført av en sexy heks, snur familien seg mot hverandre i stedet for den egentlige fienden, Satan. Og før det er for sent tar ingen helt på alvor de minste tvillingenes påstand om at den svarte geiten Black Philip snakker mykt og insisterende til dem.

«The Witch» kan sees som en rett-frem spenningsfilm om en familie og deres kamp mot ondskap. Den kan også graves dypt i for å finne historier om religion, familieliv, amerikansk historie, psykologi og overnaturlige fenomener. Det skal vi gjøre i vår faste podkast om filmene vi viser på Hjemme på Gimle. Under traileren får du ti kjappe – og litt tilfeldige, det er jo så mange av dem – grunner til å bli med på kino og se «The Witch», enten du – som oss – har sett filmen et halvt dusin ganger eller du er førstereisgeit.

1 – Anya Taylor-Joys debut. Taylor-Joys nesten utenomjordlige utseende med bransjens vakreste øyne fikk sine første minutter på lerret og skjerm i «The Witch». Fem år før hun slo stort gjennom med gøyale «The Queen’s Gambit» på Netflix, gjorde hun Thomasin til en klassisk karakter i horrorsjangeren.

2 – Fra «The Office» til Satans landsbygd. De er rørende å se Ralph Ineson få boltre seg som fortjent. Etter små, men knallsterke roller i «The Office UK» og en håndfull «Harry Potter»-filmer stjeler han alt han er med på som familieoverhode i «The Witch». Som pappa William er han verdens beste vedhugger og klodens mest klumsete jeger, samtidig som han må bryne seg på sniksatanifisering i egen familie. Det klarer han med glans. Hvert fall som skuespiller, karakteren hans takler jo presset så som så.

3 – Gode heksetriks. Ikke visste jeg at en heks trenger blodet fra barn for å få sopelimen til å fly! Eller at hen bruker det som fuktighetskrem for maks oppdrift mot månen. Praktisk info å ha med seg videre i livet. Jeg tror dog ikke jeg kommer til å få behov for å knuse spedbarn i morter, men på et eller annet nivå setter jeg pris på den nyervervede kunnskapen om heksens foretrukne kjøkkenredskap.

4 – Unger er de skumleste, selv om de ikke vet det selv. Det er mye guffent i «The Witch», men det er ikke jumpscares eller grafisk vold som er det verste. Den kaldeste frysningen jeg fikk nedover ryggen var da Mercy danset i gresset og sang så lystig «Clickety, clackety! Clickety, clackety!». Herre, beskytt meg fra disse dansende barna!

5 – Sang og dans. Angående sang, alle disse barnerimene om Black Philip burde vært sendt ut på turné på festivaler. Snakk om fengende og fengslende musikk, vurderte gammeldags satanisme der og da.

6 – Lyssetting med stearinlys. «The Witch er filmet med naturlig lys og lite sminke (bortsett fra jord, dritt og blod). Flere scener er lyssatt med stearinlys, effekten er enorm. Visningen vår på Gimle Kino er dermed også en hyllest til filmens cinematograf, Jarin Blaschke. Han er regissør Robert Eggers faste kameramann. I «The Witch» sitter samarbeidet fra første scene. Tenk å få en fuktig gård, vedstabel, litt råtten mais og en kjip skog til å se så mektig ut.

7 – Kalvinistenes 90 minutter i det dunkle rampelyset (fra stearinlys). I filmer hvor Satan er en naturlig fiende, må ofte den katolske kirken eller protestanter danne frontlinje mot ondskapen. Da pappaen skal drepe Damien i «The Omen» drar de til en anglikansk, protestantisk kirke i Surrey. I «The Exorcist» må to katolske prester prestere på jobben for å kaste Satan ut av ristende Regan. «The Witch» scorer poeng på å bruke de nyankomne kalvinistene i New England på 1600-tallet. Ikke bare kjemper de mot en Satan som tørster etter sjeler og hekser som lukter mose og spedbarnsblod, kalvinistene går også rundt og er livredde for at de ikke er utvalgte folk av Abrahams ætt. Det kan altså gå til helvete uansett hvor bra de gjør det. Hvert sekund er en kamp for maksimalt med nåde og miskunn. Det reflekteres på lerretet i dirrende desperasjon.

8 – Leve deilig? «The Witch» byr på noen utsøkte sitater. Det mest kjente er åpenbart «Wouldst thou like to live deliciously?». Selv liker jeg også andre deler av den samme monologen fra Black Philip. Jeg er spesielt svak for «Wouldst thou like the taste of butter?», en hyllest til alt som er syndig og – i tunge tider – ettertraktet vare. Smørkrise? Ikke i Satans bakgård!

9 – Familiedrama. «The Witch» er en skrekkfilm. Det er også en historie om det okkulte og overnaturlige. Samtidig er det en rablende god film om en familie under et helvetes press. Ungene maser. Pappa stresser. Mor sørger og kaver seg enda mer opp. Guttungen er pre-teen. Eldstedatter vil ha frihet under ansvar. Det hele får familieknutene «Affeksjonsverdi» til å fremstå trivielle og lett løsbare.

10 – Barn og dyr, alle leverer! Ifølge intervjuer med regissør Robert Eggers var ikke barneskuespillerne vanskelige å jobbe med, men geiten som spilte Black Philip var et sant helvete på settet. Det ser vi ikke noe til i filmen, for både haren, geitene og ungene er med å løfte filmen. Har du sett en hare stirre ondere enn i «The Witch»? Er ikke Calebs dødsscene en av tidenes råeste farvel-til-jorden-hallo-helvete scener? Og de tvillingene kunne irritert bukkeskjegget av den staeste geit, enorm innsats.