Et engelsk militærskip blir angrepet i den persiske gulfen. Britene vil bombe Iran. Amerikanerne har reservasjoner. Stormaktene trenger en vaskekte diplomat i midten. Kate Wyler er på vei til ambassadørjobb i Kabuel, men omdirigeres motvillig til London. Med på lasset er hennes ektemann Hal Wyler, som selv har en karriere i diplomatiet. Kate er The Diplomat – eller er det Hal? Netflix-dramaet kan begynne.
Her er ti tanker jeg gjorde meg da jeg så de åtte episodene av The Diplomat. Det er ganske spoilerfritt, hvert fall for de store linjene.
1— Hvilken sjanger? Etter en episode av The Diplomat trodde jeg serien skulle være en beinhard politisk thriller. Kanskje noe lignende State of Play, den originale TV-serien Russell Crowe-filmen var basert på? Eller mørkt politisk drama slik House of Cards så briljant gjorde det i noen sesonger. Etter to-tre episoder var jeg forvirret. Folk begynte å skli på bananskall! Det føltes hvert fall slik. The Diplomat er noe annet enn den gir seg ut for på den blodseriøse introen og presentasjonen.
2— Hvor kommer sjangermiksen fra? Litt undersøkelse gjorde at brikkene falt på plass. Serien er skapt av Debora Cahn, som har både West Wing og Homeland under CV-beltet. Med seg på skrivesiden har hun Peter Noah. Han var også en av sjefene på de siste sesongene av West Wing. Noah har skrevet mye på Scandal, og da nærmer vi oss kjernen. The Diplomat er praten fra West Wing, spionasjen fra Homeland og det fargesprakende, oppblåste såpedramaet fra Scandal i herlig, vellykket kombinasjon. Det er fort gjort å ta The Diplomat på dypt alvor etter noen minutter for så å bli overrasket, men serien fungerte mye bedre når jeg senker skuldrene og lot karakterene kysse, slåss og snuble som om apokalypsen er nær.
3— Keri Russell er stjernen. Keri Russell får vist frem hvilken stor skuespiller hun er. Jeg husker henne best fra The Americans, men hun er også aktuell i narkohorrorkomedien Cocaine Bear. I rollen som Kate Wyler er hun innom et utvalg av sjangere. Politisk drama. Internasjonal thriller. Slapstick-komedie. Dampende sex-forvikling. Samlivstragedie. Hun scorer full pott i alle.
4— Svarte bukser og rufsete hår. Fremstillingen av Kate Wyler som en kvinne i en maskulin verden er både interessant og kul. Hun har et maskulint kroppsspråk. Hun misliker – som min 8 år gamle sønn – å gre håret. Svarte bukseuniformer er best, for da kan hun søle kaffe uten at det setter flekker. Tekoppen plasseres på avisen og ikke tefatet. Kate snakker ivrig samtidig som hun jafser i seg blåskjell på fransk restaurant. Hun har et oppgitt ansiktsuttrykk. Disse detaljene for å forme hennes personlighet er så gjennomførte at det er bare å applaudere. Likevel får hun mye albuerom til å spille på sex når det trengs. Hun blir en kvinne som lykkes på egne premisser, samtidig som serien viser hvordan hun både er avhengig av mannen sin og prøver å skyve ham fra seg. Det kombineres med Kates tydelige og utålmodige snakkestil. Hun vet at harde, komprimerte formuleringer får jobben gjort. Snikksnakk er døden. Til og med de diplomatiske høflighetsfrasene brukes med formål om å nå frem til et resultat.
5— Handling gjennom prat. Serien er nesten strippet for action. Bortsett fra en hendelse på tampen er The Diplomat godt forankret i walk-and-talk. Dette til tross for at serien faktisk handler om actionfylte hendelser. Skip som eksploderer. Terrorister som angripes. Krigsjord som blir gjødslet. Her ser vi så tydelig seriens arv fra West Wing, hvor hovedpersonene prater om ting og med hverandre. All fremdrift og spenning ligger i deres interaksjon. Ikke i hvordan en elitesoldat på andre siden av kloden på spektakulært vis bryter terroristenes sperringer.
6— Humoren er gøyal! Den lettbente komedien fungerer. Slåssingen i skogen med påfølgende kvister i håret. Hal som røyker weed og løser verdensproblemer. Kate med yoghurt-flekk. Nicol Trowbridge som kjører karslige vitser om å kjøre på barn og drikke gammel vin. Alt glir inn og gir farge til seriens politikk, krig og diplomati. The Diplomat er faktisk morsom like mye som den er spennende.
7— Diplomatiske snarveier. Plottet henger på greip og vel så det. Diplomater – som jeg treffer titt og ofte, faktisk hver eneste dag i form av min kone visekonsulen – kan lett peke på ting som er feil. en ambassadør hadde ikke sagt at hen vil stå bakerst i en begravelse. Hen hadde heller aldri blitt overrasket over de gammeldagse velkomstritualene engelskmennene (og alle andre) driver med. Dette er likevel bare realisme som er ofret på underholdningens alter som en selleri som må kuttes for god bolognese. Alle serier ofrer noe ekthet her og der, The Diplomat klarer å skape en illusjon av å være til stede der verdens avgjørelser blir tatt.
8— Hanekamp. Rufus Sewell som Hal Wyler og Rory Kinnear som Englands statsminister kjemper om tittelen beste sleipe fyr i serien. Jeg tror til slutt Sewell/Wyler vinner. Makan til smilende, maktkåt, selvopptatt og utspekulert type har vi ikke sett på TV siden Aidan Gillen var Littlefinger i Game of Thrones?
9— Flere av scenene er briljante spionasjesekvenser. Jeg likte aller best da den russiske diplomaten kom inn for å lekse opp Kate Wyler, men kjører monologtrikset for at hun skal få den ekte informasjonen annetsteds.
10— Når kommer sesong 2 av The Diplomat? Etter den ville, velregisserte avslutningen må det komme en oppfølger. Ifølge internett kan den være på plass først halvveis ute i 2024. Men den MÅ KOMME!
