22. april er Johan Harstad og jeg tilbake med kino, Hjemme på Gimle. Da viser vi den moderne spionklassikeren «Tinker Tailor Soldier Spy». Aldri noensinne har mumlende menn i beige frakker blitt så stor filmkunst som da Tomas Alfredson gjorde sin briljante versjon av John le Carrés 1974-roman om den mutte, men briljante spionmesteren George Smiley. Kunne Tomas og Gary Oldman overgå BBCs tradisjonsrike TV-versjon fra 1979? Klart de kunne!

Året var 2011. Nå feirer vi filmens 15-årsjubileum på Gimle Kino. Det bli visning og selvsagt nydesignede plakater fra Johan, les videre under denne godbiten:

Billetter får du tak i her, de går unna!

Handlingen som gjør «Tinker Tailor Soldier Spy» til en klassiker? Komplisert, men her er lappeteppet skrevet om til en rød tråd:

Det begynner i 1972. Den aldrende Control er sjef for The Circus – den engelske utenlandsetterretningen vi ofte kjenner som MI6. En lett paranoid Control sender agenten Jim Prideaux til Budapest for å hente lovet informasjon om at The Circus er infiltrert av en sovjetisk muldvarp. Prideaux blir skutt, spionverden blir kastet ut i kaos.

18 måneder senere er Control først avskiltet, så førtidspensjonert og til slutt død. Dét er ikke historiene om en muldvarp «right at the top of British intelligence» De nye sjefene – Bill Hayden, Percy Allelain, Toby Esterhase og Roy Bland – er blitt stjerner i systemet på grunn av deres hemmelige russiske kilden Merlin. De kontrollerer informasjonen og i praksis hele etterretningstjenesten gjennom superhemmelige Operation Witchcraft, men i skyggene dukker frilanseren Ricki Tarr opp med samme tips som ble lovet i Budapest: navnet på dobbelagenten. Avskiltede George Smiley får den krevende jobben med å finne ut hvem muldvarpen på toppen av The Circus er.

På veien må Smiley avdekke hvor informasjonen til Witchcraft kommer fra. Kan det være plantet av Sovjets mystiske spiongeneral Karla? Sammen med den unge Peter Guillam nøster Smiley opp hendelsene som førte frem til skuddene i Budapest og Controls avgang. Har den kalde krigen ført Sovjets agenter hele veien inn til hjertet av britisk etterretning? De fire nye på toppen får kallenavnene tinker, tailor, soldier og spy, men hvem av dem er også muldvarp?

Da jeg så «Tinker Tailor Soldier Spy» på kino for snart femten år siden, ble enorme forventninger lett overgått. Filmen ble enda rikere av å lese boken samtidig. Etter den ble sluppet i en fin 4K-utgave til 10-årsjubileet i 2021 har mitt kjærlighetsforhold til filmen eskalert. Siden pandemien har jeg sett «Tinker Tailor Soldier Spy» flere ganger i året. Hver gang jeg ser den oppdager jeg nye detaljer og biter til puslespillet. Dersom du har tid anbefales det å lese boken samtidig som man ser filmen, for maiksimalt utbytte.

Under traileren er elleve personlige grunner til at du må vurdere å bli med oss på Gimle Kino 22. april. Da blir det bar i foajeen kl. 1930, Johan og jeg introduserer filmen kl. 2000, og så er det beige frakker og muldvarpjakt på lerretet kl. 2030.

1 – Ble du virkelig ikke forfulgt?

En god åpningssetning setter tonen for en film. Når en nervøs Control åpner døren for Jim Prideaux, og ikke en gang rekker å si hei eller velkommen før han hvisker hest «you weren’t followed?» og følger opp med «trust no one, Jim», kastes vi inn i et univers av behersket noia, dobbeltspill og ekstrem årvåkenhet. Se bare ansiktet til Control i det første bildet. Kjøret går med en gang!

2 – Gary Oldman gjør George Smiley til sin egen

Tenk å kaste seg over en klassisk romanrolle som først ble foreviggjort av Alec Guinness på BBC, og så gjøre spionmesteren George Smiley til sin egen? Hvem andre enn Gary Oldman kunne klart det. Er det Oldmans evige ydmykhet for faget som skinner gjennom? Oldman sier på kommentarsporet på Blu-ray-utgaven at han var både oppspilt og nervøs for første innspillingsdag, for han skulle jo møte og spille mot John Hurt for første gang! Dét er mentaliteten man trenger for å spille den anonyme, observante og briljante Smiley, tenker jeg. Oldman fikk for øvrig sin første Oscar-nominasjon for «Tinker Tailor Soldier Spy» (men tapte for Jean Dujardin i «The Artist»).

3 – Hvordan gjøre komplekst plott tilgjengelig, men fremdeles komplisert?

Noen av John le Carrés spionromaner er vanskelig å filme. De har komplekse plott og strenge krav til leserens konsentrasjon, hvert fall i 2026! «Tinker Tailor Soldier Spy» er den mest kompliserte av dem alle. Filmen tar utfordringen på dypeste alvor. Den behandler seeren som romanen snakker til leseren: med et inneforstått stammespråk og krav om at seeren fyller inn med egen forståelse.

For å kompensere jobber regi, casting og kostymeavdelingen overtid med å bygge et univers hvor vi informeres, selv om ikke ting blir sagt høyt. Resultatet blir en film fullastet av hendelser og detaljer du må analysere underveis.

Den smarteste endringen manusforfatterne Bridget O’Connor og Peter Straughan gjør fra boken er å flytte Ungarn-attentatet på Jim Prideaux til starten. I boken er «that whole bloody mess in Budapest» lenge bare en mystisk hendelse som gjorde at Control fikk sparken. Når filmen kaster den på oss tidlig, er det ikke bare en intens åpning. Det skrur nøkkelen rundt på en spenningsmotor som buldrer gjennom hele filmen. Dette enkle grepet viser hvor smart overgangen fra vanskelig roman til medrivende film er gjort.

Én interessant detalj om en vellykket produksjonen, er at den scenen hvor statssekretær Lacon tar imot Toby Allaline og Roy Bland, ble filmet lenge etter de andre. De trengte rett og slett en forklarende scene som bygget opp under plottet tidlig, for at det ikke skulle bli for avansert. Denne kontrollen på historie og produksjon var jo det Tomas Alfredson ikke hadde på The Snowman noen år senere, en film som i praksis stoppet karrieren hans selv om han hadde levert bangers som «Let The Right One In» og «The Snowman».

4 – Hoyte van Hoytema på kamera!

Hjemme på Gimle-favoritten Hoyte van Hoytema har filmet mange av våre største kinoopplevelser. Hør på dette: «Interstellar». «Spectre». «Dunkirk». «Ad Astra». «Tenet». «Oppenheimer», som han også vant Oscar-statuett for. Liste! Suksessen startet dog sammen med regissør Tomas Alfredson i «Let The Right One In» og så «TTSS».

Blant mine favorittscener er han instrumentell i mange:

Åpningskollasjen med kamera som følger én etter én av hovedpersonene, ofte med en 45 graders vinkel som gir en enorm følelse av å være tittende tilskuer.
Scenen da Smiley og Guillam konfronterer Toby Esterhase på en nedlagt flyplass, filmet med telelinse som gir vill effekt av ulovlig overvåking samtidig som man kommer nært på. Det er få enkeltøyeblikk jeg gleder meg mer til på Gimle enn å se flyet lande bak Smiley og Esterhase.
Budapest-åpningen, fra MIG-flyene over byen til det nervøse møtet på den forlatte innegaten, alt er gjort med en nærhet og kontroll på atmosfæren.

5 – Muldvarp, honningfelle og håndverk: legendeskapende bransjespråk!

John le Carrés litterære univers blir tillagt æren for å skape faste uttrykk i spionasjebransjen. «Mole» er det mest åpenbare, men det er flere. «Residents» om spioner i utlandet, inspirert av det russiske «rezidentura». «Lamp lighters» om de som driver med avlytting. «Tradecraft» om agenthåndverket. «Honey trap» er en annen klassiker fra le Carrés hånd. Mens James Bond og de romantiske, spektakulære agentene gjorde spionfaget sexy og flamboyant, gjorde John le Carré det byråkratisk og hverdagslig. Dette dyrker«Tinker Tailor Soldier Spy», den forsøker aldri å sexe seg opp med action, fargerikt språk eller karakterer som flotter seg.

6 – Fra Bane og Mad Max til Ricki Tarr

Tom Hardy har herjet som Max Rockatansky i «Mad Max: Fury Road» og Bane i Nolans «The Dark Knight Rises». I «Tinker Tailor Soldier Spy» gestalter han Ricki Tarr med gatesmarthet, nervøsitet og underliggende trusler om vold. Om du sklår opp i spionleksikonet på «løs kanon» er det nok bilde av HArdy som Ricki Tarr.

Tarr er en av etterretningstjenestens «scalphunters», løst tilknyttede gangsters som kan gjøre skitne oppdrag utplasserte spioner («residents») ikke skal smusse til hendene sine med. Dermed er hodejegerne også kassable. Ricki Tarr vet at han må levere for å overlevere.

Jeg er også fan av hvordan kostymeavdelingens gjør Ricki folkelig og rufsete på. Først får han en grov 70-talls saueskinnsjakke, før han dukker opp i Baracuta/Harrington-jakke. Dette engelske basisplagget utstråler ungt sinn med levd liv. Det var ikke uten grunn at plagget som ble først laget på 1930-tallet har vært en favoritt hos Clark Kent og Jason Statham så vel som Daniel Craig og Tom Hardy.

7 – Kostymeavdelingen jobber så vilt med overtid!

Jeg har lav kjærlighetsterskel for spioner i beige frakker, men «Tinker Tailor Soldier Spy» gjør en spektakulær jobb. Gary Oldman/Smiley er London-anonym i en i regntung trenchcoat som er reversibel for praktiske årsaker. Hans tredelte dress er bevisst kjedelig og korrekt, men null trendy. Colin Firth/Bill Haydon kjører klassisk Savile Row-dresser, klar for damejakt og spionasje. Control kler selvsagt gamle og slitte, men ulastelige dresser inne i leserommet på The Circus. Frekkest kledd er selvsagt Benedict Cumberbatch som den yngre Peter Guillam. Der de andre kler seg i dressene de kjøpte da begynte å få sjefsstillinger i The Circus 15–20 år tidligere, er Guillam ung og åpenbart opptatt av mote. Det viser seg i de stilsikre, men mer moderne dressene han går i. Alle karakterer understrekes av klærne deres.

Menkan også legge merke til de avvikende detaljene Robbie Collin påpeker i denne finfine analysen fra tidligere i år. Hvorfor har Guillam sleng på dressen? Hva er greien med at Haydon har boots og ikke dressko? Hvorfor har Control dobbel søm – swelled edges – på dressjakken? Alle disse detaljene forteller oss noe om karakterene og deres plass i handlingen. Som sagt: det lønner seg å se «Tinker Tailor Soldier Spy» gang på gang på gang!

Legg for øvrig merke til at Smiley skifter briller når filmen hopper i tid! Oransje-aktig innramming betyr 1972, tykk svart innramming (mer like Alec Guinness i TV-serien) betyr 1973. om jeg ikke tar feil ser vi ham kjøpe de nye brillene tidlig i filmen når han forlater kontoret.

8 – Tidenes julefest på kontoret

Mange sier at «Die Hard» er en julefilm. Da er jommen meg også «Tinker Tailor Soldier Spy» det! Scenen fra The Circus-juleselskapet er kontorfesten fra helvete, samtidig som den gir oss nøkler til handlingen. Først får vi en godtpåseilet Control som klager på at «det vil ta fem timer å bli full» av julepunsjen pripne Percy Alleline har laget. «You Calvinistic, penny pinching Scot. Can you not learn to take a bloody order?» er noe jeg skal begynne å si oftere. Dette er likevel bare forspillet til det beste: allsangen. Først en jovial fylleversjon av «The Second Best Agent In The World», før kontorets julenisse med Lenin-maske setter i gang den sovjetiske nasjonalsangen i en ytterst patriotisk, men ironisk versjon. God jul, snøvlende spioner!

9 – «I’m feeling seriously under-fucked!»

Scenen da den tidligere kontordamen Connie tar imot en pensjonert Smiley på jakt etter info er også rent gull. Åpningen da hun sier at hun føler seg underpult, er akkurat det filmen trenger. Det brytes sjelden karakter i «Tinker Tailor Soldier Spy», hennes påbegynte – men aldri uttalte – alzheimer gir stemningen et godt spark. Videre er Connie nydelig nostalgisk da hun savner de gamle gode tidene, og Smiley sier akkurat passe opprørt: «it was the war». Så glir hun lett over i allvitende kontormodus da hun effektivt forklarer om jakten på Polyakov. Her viser også manusforfatterne sin effektivitet, hvor de sammenfatter en lengre sekvens kjapt ned til at Connie viser bildet av Polyakov med medaljene. Lekkert gjort, og essensielt for å forstå handlingen.

10 – En velfortjent hyllest til Julio Iglesias

Jeg reiser meg i ekstase for å synge både «the Second Best Secret Agent In The World» og den sovjetiske nasjonalsangen. Premien for beste bruk av sang i «TTSS» går likevel til Julio Iglesias «La Mer» som seiler inn på slutten. Sangen starter på julefesten mens de gamle bestevennene Jim Prideaux og Bill Haydon ser kjærlig på hverandre. Så henger låten med som overlapping til (MEGASPOILERALERT!) scenen der jeger-Jim skyter forræder-Bill i fangenskap.

11 – Oppgjørets time

(MEGASPOILERALERT) «Tinker Tailor Soldier Spy» gjør av og til avanserte ting enkelt. Oppgjøret mellom Bill Haydon og George Smiley – rett før jeger-Jim kommer med riflen – er kanskje det beste eksempelet. Først møtes de bare noen sekunder da Smiley avslører ham i det hemmelige huset for Witchcraft-møter. Bill Haydon får formidlet en Arne Treholt-aktig grandiositet («I was a man who made his mark»). Han får også inn et siste stikk på Smiley om forholdet til Ann («it wasn’t personal»). Smiley får på sin side gjort Haydon til en liten mann («So who where you then!?»). Dette er også første gang stemmer heves siden Control mistet besinnelsen på Percy, Roy og Toby i det lukkede leserommet. Og det store spørsmålet vi får med oss ut av kinosalen stilles også selv om det aldri sies: ser Bill at Jim står der med riflen? Går han ut foran gjerdet for å slippe å dra til Moskva?