Et belgisk ransdrama er høstens store serieoverraskelse.
Utdelingen av prisen for årets kjedeligste serietittel er herved avlyst, men du må virkelig ikke hoppe over En dag av den grunn.
Heller tvert om, du må faktisk se denne skjulte skatten av et belgisk ransdrama så fort du har tid i tittekalenderen. Kort fortalt handler En dag om ranet av en bankfilial i en belgisk småby, hvor kunder på morgenen kommer til stengt dør og det mistenkelige synet av knuste blomsterpotter i resepsjonen. Alarmen går! Da politiet ankommer åstedet mens ranerne fortsatt henger ut, blir En dag til et gisseldrama av mest spennende sort.Eller forresten: er ranerne egentlig der? Hmmm.
Her er 5 grunner til å se En dag, under traileren uten norsk tekst:
https://youtu.be/4ieoXDL48U4
1. Det er mange flotte figurer å ta av i En dag, men jeg simpelthen elsker det sammensatte forhandlingstemaet. Trioen består av en smart, ettertenksom kvinne på vei oppover i politisystemet, en ung og ambisiøs forhandlerrookie som bare vil ut av sine kollegers skygge, og en veteranforhandler med masse vond bagasje. Scenene med dem inne i varebilen hvor de tar telefonene fra ranerne er så velskrevne som du får det.
2. Episodene er delt opp med forskjellig ståsted. Annenhvert avsnitt serves fra utenfor banken, og annenhvert fra ranerne og gislene på innsiden. Det kunne fremstått tvunget utover i episodene, men gir heller en nydelig følelse av puslespill som går opp foran øynene dine. Det er da også her En dag skiller seg mest fra det meste annet av moderne krim. Det er ikke upålitelige fortellere eller noe sånt, bare to tunnelsyn som slås sammen for at vi skal se begge veier. Forfriskende godt løst.
3. En dag er åpenbart inspirert av Spike Lees mesterverk Inside Man, men tar historien både lengre og lenger. Mens Inside Man brukte avhør i nåtid som utgangspunkt for å spole tilbake til ranet, går En dag nesten bare kronologisk til verks. Dermed følger de ranerne fra ran til gisseldrama til etterspill, og den uforutsigbare utviklingen gir maks drama.
4. En dag spiller alle mot hverandre. Politi mot ranere, pårørende mot politi, ranere mot hverandre, gisler mot pårørende, media mot politi, og klarer likevel å holde handlingen like lavmælt som intens. Imponerende.
5. Serien bruker også flere gammeldagse thrillertriks (bombe rundt halsen, gisle som tilsynelatende slippes fri, ranere som «glemmer» å beholde masken på), men jeg sitter likevel med følelsen av at jeg ser noe jeg overhodet ikke vet hvordan ender. Hvorfor er ranerne så pratsomme på telefonen? Hvem er egentlig gislene? Er politiet good guys eller ikke fullt så good guys? Til siste minutt av disse 12 episodene følte jeg at noe nytt kunne skje.