Rørende, underholdende og enormt spennende. I helgen har Formel 1-filmen Rush premiere i Norge. Det er en av høstens kuleste kinoopplevelser, selv for oss som ikke har lappen.
For noen uker siden skrev vi entusiastisk om traileren til Rush, Ron Howards nye film om Formel 1-sirkusets galehustid på 70-tallet. Her om dagen så vi filmen, og kan lettet melde om at den leverer.
Kort fortalt handler Rush om rivaliseringen mellom østerrikske Niki Lauda (Daniel Brühl) og engelske James Hunt (Chris Hemsworth). Den ene en pragmatisk og ukarismatisk kar som selv innrømmer at han ligner på en rotte, og den andre en vaskekte storsjekker, partyløve og champagnedrikker som hadde passet inn i Led Zeppelin. Mellom dem står verdensmesterskapstittelen i Formel 1, og rivaliseringen går så langt at de nesten blir drept. Faktisk er det bare flaks at de ikke mister livet. Draaaaama!
Etter denne herlige traileren for Rush får du 5 grunner til å se filmen:
1. Viktig: Du trenger ikke digge bilkjøring for å se Rush. Jeg har ikke lappen, og ser knapt forskjell på Ford og Toyota. Formel 1 har for meg mest vært plagsom lyd på søndags-TV, selv om jeg har vært fascinert av larger than life-karakterene i sirkuset. Likevel ble jeg fanget fra første sekund av Rush, og ble umiddelbart mer interessert i Formel 1. Ron Howard gjør Formel 1 til gladiatorsport, og de nitty-gritty bildene fra 70-tallets baner er aldeles nydelige og medrivende. Dette er drama og spenning om mennesker, tilfeldigvis er det på en Formel 1-bane.
2. For samtidig som kjørebildene er fabelaktige, er forholdet mellom Niki Lauda og James Hunt filmens kjerne. Kaldt mot varmt, hardt mot mykt, vi snakker klassisk yin-yang her. Begge vet innerst inne at de ikke kunne eksistert uten hverandre, og det tilsynelatende bitre fiendskapet er bare en fasade for gjensidig respekt og beundring. I hvert fall respekt, da. Manusforfatter Peter Morgan har tidligere skrevet Frost/Nixon, og kan dette med motsteninger som tiltrekkes av hverandre. Her og der – spesielt i starten – overforklares motsetningene noe, men fra cirka halvveis og ut, det skjer noe da Lauda legger ut på landeveien med de italienerne i baksetet, er det kommers filmkunst. Kanongøy.
3. Gåsehudfaktoren er høy. De av dere som kjenner den dramatiske historien om Niki Laudas drøyeste sesong vet hva jeg snakker om, dere andre kan glede dere til å se virkeligheten overgå fantasien. At han kom tilbake slik han gjorde, hadde vært usannsynlig i en fiksjonsfilm.
4. Daniel Brühl (som også er aktuell i The Fifth Estate) er aldeles fantastisk som den kalde, men også menneskelige Niki Lauda, og Chris Hemsworth gir sjel og varme til den selvsentrerte gladgutten Hunt. Gjennom skuespill og et godt manus får man sympati med begge to, og filmen vinner faktisk på å ikke ha en skurk. Til og med de japanske arrangørene slipper lett unna på slutten, uten at det føles feil.
5. 70-tallskoloritten er gjort lekkert og underholdende. Akkurat som i filmer som Damned United og Frost/Nixon er 70-tallet fremstilt med varme og autensitet og bittelitt humor, og selv om det av og til føles som en musikkvideo, er det også meget sterkt å høre låter som “I’m A Rocker” av Thin Lizzy over racerbilbrøl og seiersscener. I en tid hvor dupstep regjerer actionscener og trailere, er Rush lyden av deilig rock.
Oppsummert: Rush er medrivende, lekkert laget, underholdende, rørende og morsom. Og så får jeg lyst å ta lappen.