Peter Parkers riktige hjem er…på kino! Vi synser litt om Spiderman: No Way Home.
NB NB NB SPOILERS FRA FILMEN NB NB NB
Denne uken dro kompis Frode og jeg på IMAX Odeon for å se Spiderman: No Way Home. Stor stas! En god flaske Chablis på Oscar Bar (anbefales for pre-film hygge. Chilinøtter og Riesling er uslåelig kombo), og så rett ned i dype, digge kinoseter for et Marvel-spetakkel uten sidestykke!
Salen var så full som den kunne være. Det var overraskende gøy å få tilbake lyden av popcorn-knasing og Stratos-knekking, småpludring om forventninger, sjokk og latter, kollektiv jubel og sipping. Dette konseptet «kino» er nok kommet for å bli! Etter et 2021 med hardcore gjennomgang av Marvel Cinematic Universe på Disney+, er det overveldende å oppleve Peter Parker der han hører hjemme: på kino.
Kort fortalt handler filmen om følgende: Spidermans identitet er avslørt. Peter Parker synes det er stress. Han ber Doctor Strange gjøre om på det som har skjedd, slik at folk glemmer hvem han er. Det blir multiverse-kaos når gamle venner og fiender dukker opp, og flere univers møtes.
Her er noen ting jeg tenkte på mens hvitvinen duvet lett i bakhodet og Tom Holland og gjengen jobbet hardt for pengene på det gigantiske IMAX-lerretet.
NB NB NB SPOILERS FRA FILMEN NB NB NB
1— Det er egentlig koko at man må se to dusin andre filmer – Marvel Cinematic Universe – for å få fullt utbytte av åres største filmevent, men slik er det altså blitt med Marvel-dominansen. Spiderman: No Way Home står på skuldrene til giganter, med en fot plassert på MCU og en på sine egne syv tidligere filmer. Det utrolige er at filmen fungerer som en egen fortelling, uavhengig av ens kjennskap til villniset av karakterer og historielinjer. Det er rett og slett vilt fengende, og tidvis riktig så rørende!
Les også: Asbjørn ser Marvel-filmene kronologisk
2— Jeg synes multiverse, hvor flere universer smelter sammen, kan bli kjedelig. Det er hvert fall vanskelig å få til å gå noenlunde logisk samtidig som det er følelser i bildet. Her funker det dog sensasjonelt godt. Spesielt ble jeg satt ut av hvor bra det ble med tre Spiderman-figurer. Jeg forventet av Andrew Garfield og Tobey Maguire skulle dukke opp. At de skulle bære historien sammen med Tom Holland den siste tredjedelen av filmen så jeg ikke komme. Scenen da de småprater før det siste slaget er ubetalelig. Kampscenene de deler er knallgode.
3— Zendaya spiller kanskje Spidermans kjæreste MJ, men i No Way Home blir hun like mye sidekick. Nå som vi har sett henne i både Dune og Spiderman må hun vel få sin egen actionfilmserie? Siden Vin Diesel er en av verdens største stjerner, må det finnes tilsvarende muligheter for Zendaya? Jeg ser henne levende for meg som en miks av Lara Croft og Indiana Jones på IMAX i 2023.
4— Jeg var ikke umiddelbar fan av filmen Doctor Strange, men den skal sees på nytt igjen før neste kapittel om Stephen Strange kommer på kino. Benedict Cumberbatch er best når han får noen å være oppgitte over, og Peter Parker er hans beste av alle motspillere i Marvel Cinematic Universe.
5— Jeg har én ting å utsette på filmen. Peter Parkers motivasjon for å redde skurkene blir sterk nok. De som har sett filmene skjønner at han er knyttet til hver av dem på personlig nivå. Jeg synes likevel at det blir for drøyt at Peter Parker skal sette verdens fremtid på spill fordi han synes litt synd på noen superskurker. Dette må skje for at filmen skal bevege seg fremover, men det oppleves som en tvungen hendelse. Det opplevdes som en firkantet klosse som presses inn i en trekantet åpning. Samtidig var det en av scenene jeg reagerte sterkest på i hele filmen. Jeg bøyde meg over til Frode og freste at «ungen må jo bare drepe dem, slik doktoren sier, det skjønner jo alle», som er en setning jeg sannsynligvis aldri kommer til å si igjen i mitt liv. Så den skaper jo emosjonelle tumulter!
Denne lille innvendingen til tross, jeg synes Spiderman: No Way Home er en av de beste filmene i Marvels utvidede filmunivers. Manuset er imponerende korrekt stablet, actionscenene er ville, skuespillet er levende og gøyalt, og overraskelsene står i kø. På slutten blir det også skikkelig trist, men fint. Stor kinoopplevelse