For en uke siden ble Politi av Jo Nesbø sluppet for salg. Det er på tide å diskutere innholdet, og vi gir deg en God Kveld Norge-anmeldelse! NB: Stappfullt av spoilers.
Det ble mildt sagt mye oppstuss da Jo Nesbø slapp Politi, den tiende boken om Harry hole, forrige uke. Bloggkollega Aslak Nore og jeg fikk kjenne bittelitt på trykket da vi intervjuet forfatteren foran en full Tanum-butikk på Karl Johan, etter at folk hadde stått i kø rundt hjørnet før arrangementet åpnet.
Kritikerne var også i godt humør, og VG markerte seg kjapt med en kraftig 6-er dagen før boken skulle ut i 270.000 (!) kopier til det norske markedet.
Nå som støvet har lagt seg er det på sin plass å titte litt på innholdet i boken. Dette er ikke en anmeldelse, men noen ting jeg tenkte på mens jeg leste Politi i forige uke. Og om du har lest boken, så hadde det vært kult med litt feedback eller noen innspill i kommentarfeltet under.
1. Oslo-beskrivelsene er bedre enn noensinne
— Noe av det fineste med Harry Hole-bøkene er måten Jo Nesbø beskriver Oslo på. Nostalgisk, romantisk og voldsomt treffende, som en slags krimens Lars Sabbye-Christensen, eller et 501-svar på øldrikking på Last Train. For meg som vestlending har Harry Hole og Jo Nesbø vært blant de som viste meg hvor digg denne byen er (takk for Schrøder-tipset, Nesbø!), og jeg kjenner meg veldig igjen i åpningsbeskrivelsen av Oslo: “Det hadde vært en varm, lang septemberdag med det lyset som forvandler Oslofjordentil smeltet sølv og får de lave åsene som alt hadde fått et første stenk av høst, til å gløde. En av de dagene som får Oslo-folk til å sverge at de aldri, aldri skal flytte derfra”. Nydelig greier, ser det for meg. PS: Jeg har samme Pioneer-TV som Truls Berntsen beskriver da han ligger og forlyster seg selv til Megan Fox-filmer, ikke fullt så vakkert bilde å få i hodet.
Les også: Vi gir terningkast til alle Harry Hole-bøkene
2. Volden blir grovere, mer brutal
— Mens Oslo-beskrivelsene er nydelige, er volden – om mulig – grovere og mer skjellsettende. Scenen for den gamle favoritten Beate Lønn blir funnet i en søppelbil, kuttet i biter (mens hun fremdeles var i live) og kroppsdelene blir skvist som kjøttfarse er bokens absolutt mørkeste punkt. Det minner meg om The Innocent av Ian McEwan, hvor en mann skjæres opp og det beskrives så fryktelig detaljert. Ian McEwan angret i sin tid på de grafiske beskrivelsene, men i Nesbø-universet hører vel slikt hjemme. For det bringer oss til neste punkt, nemlig at…
3. Boken er skrevet for et internasjonalt – og kanskje spesielt amerikansk – marked
— Den grove volden, det outrerte politiseriemordertemaet og bunnløs politikorrupsjon, dette er elementer som går rett hjem i det amerikanske markedet. Mens andre hjemlige forfattere (tenk Riverton-vinner Jørn Lier Horst) skriver seg stadig tettere ned mot bakken med jordnære, norske politiplott, er Politi som designet for et amerikansk thrillerpublikum, Hollywood-interesse, NY Times sin bestsellerliste og talkshow-opptredener. Det er ment som et kompliment ( i tilfelle noen skulle misforstå), for selv om Nesbø er stor i utlandet, har han et stykke igjen før det amerikanske markedet er fullstendig erobret. Med pageturner-teknikkene og plottet og den nesten burleske volden han presenterer i Politi, burde alle suksessbarometerne bli varme i kvikksølvet når boken slippes på engelsk.
4. Harry Hole minner meg om Robert Langdon
— Måten Harry Hole introduseres på i Politi, gjør ham til en slags Robert Langdon, symbol- og ikonprofessoren som er hovedkarakter i Dan Brown sin vilt suksessrike eventyrbøker. På en scene (på Politihøyskolen), foran et lydhørt publikum, beundringen er til å ta og føle på, han sier effektfulle punchlines om faget sitt, og det er åpenbart at han er nummer én på det han gjør. Faktisk ikke så ulikt åpningen på Tom Egelands seneste, Nostradamus testamente, den starter vel også i en forelesningssal slik Da Vinci-koden gjorde? Interessant hvordan man da understreker at karakterene kan noe, siden de tross alt har søkt seg mot et rom fullt av kunnskap
5. Noen av overraskelsene minner meg om Harlan Coben
— Som noen anmeldere har påpekt er Politi kanskje 50-70 sider for lang, og jeg syntes plottet fikk et ekstragir for mye på slutten. Men et element Jo Nesbø briljerer med i Politi, er Harlan Coben-effekten hvor alt snus på hodet med enkle setninger, og etter den over-the-top heseblesende slutten er det siste kapittelet komplett thrillermagi. Nesbø har alltid vært en tryllekunstner med plottene sine (lurer oss med den ene hånden til å se en vei, mens han gjør et triks med andre hånden), men her er han på sitt aller beste, Måten han lurer oss til å tro at det er Harry Holes begravelse i siste kapittelet er mestertakter som Harlan Coben hadde lagt seg flat for. Boken er full av slike små illusjoner so sprekker, og som thrillerleser er det ingenting man vil mer enn å bli fintet ut, sendt tilbake på banen, mens man får den “aaaaah, selvsagt, sånn var det!”-følelsen.
Sånn, det var noen tanker om det foreløpig siste kapittelet i Harry Hole-sagaen. Som sagt er ikke dette noen anmeldelse, men om jeg skulle anmeldt boken for God Kveld Norge ville jeg sagt (med sånn fancy TV 2-kjekkasstemme): Kjempespennende ny bok fra hele Norges Jo Nesbø! Velskrevet og overraskende, sterkt og brutalt plott som tar litt vel av på slutten, men alt i alt en bok du virkelig kan kose deg med på stranden i sommer. Harry Hole skuffer ikke. Terningkast 5!