5 tanker om The Honorable Woman

THE HONOURABLE WOMAN
Stephen Rea regjerer i The Honorable Woman. Vi tenker høyt etter seriefinalen på HBO Nordic.

Puh! Der var The Honurable Woman ferdig på HBO Nordic. Ni episoder drama (BBC-episodene er lenger, derfor er de bare åtte) om spionasje, politikk og familie, og alt med Israel/Palestina ruvende så altfor aktuelt i bakgrunnen.

Les også: Du må få med deg The Honorable Woman

Vi har skrevet om The Honorable Woman før, men tar en kjapp oppsummering nå som alle brikkene er på bordet. Serieskaper Hugo Blick lovet nylig at denne førstesesongen også blir den eneste, her skal det ikke dras ut slik vi opplevde med Homeland.

Les også: Spionasje, business, drap – lovende serie fra BBC

Her er noen strøtanker om The Honorable Woman (OBS, SPOILERS):

1. Det politiske storspillet er på nivå med Tinker Tailor Soldier Spy, selv om jeg kunne tenkt meg enda flere slitne menn i grå frakker, kyniske kvinner som jogger i parker mens Mercedes-er kommer rullende opp på siden, og langdragne enstavelesesmonologer på mahognitunge kontorer. Scenen da Dame Julia Walsh (sjefen for MI6) sitter på kontoret til den israelske ambassadøren i siste episode er i så måte perfekt: lavmælt, intens og verbalt sjakkspill på sitt sakteste/vakreste.

2. Familiedramaet i Stein-familien er også dyptpløyende og sterkt. Serien starter jo med det skjellsettende drapet på Nessa og Ephras våpenselgende far, så det ligger naturlig som en klam klut rundt alle diskusjoner, krangler og avgjørelser de to tar. Jeg liker nok aller best Ephra-karakteren, hvordan han tror at han tar riktige avgjørelser, mens han egentlig vikler familien stadig dypere inn i et nett av løgner og elendighet.

3. Nessa Stein-karakteren er Maggie Gyllenhaals beste rolle på lenge, og hun veksler mellom vidunderlig visjonær og nesegrus naiv på imponerende og nyansert vis. Skinnhelligheten kommer også gjennom i nøkkelepisoder, når hun med sin rikmannsdatterretorikk overbeviser folk om at hennes måte å gjøre ting på er den beste måten for hele menneskeheten. Gjerne med et fromt smil og lange pauser før hun…sier…viktige…ting. Jeg synes scenene hennes i Gaza er litt tafatte, bortsett fra den megadramatiske avslutningen med bestefaren til sønnen hennes. Makan til storpolitikk, motstandskamp og familiedrama samlet i et skittent rom i Gaza kommer aldri til å bli laget. Det ble så perfekt bygget opp til scenen at resten av verden bare forsvant utenfor, der og da var det kun Zahid, Nessa og Attika som eksisterte på kloden. Først avsløre at han er bestefar, så fortelle at han bestilte drapet på faren og voldtekten av henne? Darth Vaders “I am your father” blekner.

4. Er vi fornøyd med avslutningen? Ble trådene nøstet opp? Jeg synes egentlig det. Konspirasjonen på amerikansk side fikk en grusom slutt med Chatwick som ble kreativt hengt på et hotellrom. Amerikanernes forsøk på å ta Nessa og sønnen uti ørkenen minnet meg – hvert fall regimessig – om Body of Lies-åpningen, og satte et episk rettferdighetspunktum da Nessa rømte til det israelske gjerdet og Attika beordret sin egen død for å redde Stein-familiens siste overlevende.

5. Til slutt må vi snakke om Stephen Rea, som bærer serien som både MI6-hoffnarr, mislykket kåtskalk og den smarteste, mest kompromissløse agenten av dem alle. Rea var også med i Hugo Blicks forrige serie, The Shadow Line, og her spiller han videre på den forsofne etterforskeren som har mye mer oversikt enn han ser ut som, sjakkspilleren som alltid ligger noen trekk foran, den ukorrumperte agenten som er både pragmatiker og idealist.

Hva synes du om The Honorable Woman? Fornøyd med slutten?