Ernst Stavro Blofeld! Ny M! Rare klinikker på fjelltopper! Helikopterjakt i Mexico! Likevel er vi litt skuffet av SPECTRE.
I måneder har nasjonen dirret av spenning, og småhvisking i krokene har blitt til en kakafoni av forhåndshype. James Bond er ikke bare tilbake med Daniel Craig i sin fjerde runde, han har med seg favorittskurkene i SPECTRE, den onde organisasjonen som jobber hardt og trutt for totalt verdensherredømme. Og Blofeld, da! Den katteklappende, knisende terroristen som har dannet skurkeskole for alle fra Austin Powers til Philip Seymour Hoffman i Mission:Impossible.
SPECTRE er tilbake – fansen jubler
Ble forventninger for voldsomme? Etter første møte med SPECTRE, tror jeg nesten det. Etter å ha sett filmen sitter jeg igjen med flere negative tanker enn de hyllende resonnementene jeg håpet å få skrive.
Les også: Feirer James Bond med coffee table-bok
Så mens andre kan snakke om den overveldende helikopterjakten over Mexico City, Léa Seydoux som beste Bond-doktor på lenge, de lekre bildene fra Østerrike og den ville biljakten gjennom Romas gater, tar vi for oss de skuffende elementene ved SPECTRE. NB: Vi må advare mot spoilers, men kan friste med en artikkel helt fri for analyser av James Bond i et kjønnsrolleperspektiv.
1. Allerede i åpningslåten skurrer det. Etter den nevnte Mexico City-sekvensen, som er et levende bevis på de vakre og ville bildene en ny kan få når de casher ut for å få Bond-innspilling til byen, faller Sam Smiths ballade flatt jorden som en zeppeliner laget av bly. Jeg var i utgangspunktet positiv til “Writing’s On The Wall” fordi jeg trodde den skulle løftes til en høyere audiovisuell enhet sammen med lekker åpningssekvens, men i stedet ble låtens Eurovision-balladeri understreket av en cheesy intro. Svakhetene ble ufrivillig understreket av Adeles ville comebacklåt “Hello” tidligere i uken.
Les også: Mer snadder fra SPECTRE
2. Presentasjonen av Max Denbigh – den nye sjefen for Center for National Security – var platt. Allerede fra kameraet fanger ham første gang, skjønner vi at han skal sette pinner i hjulene for Bond. Hvorfor ikke bygge ham litt opp før han blir avslørt som feig skurk? Utover i filmen irriterer Max- aka C – meg med dølle slagord om hvor viktig det er med overvåking, og rollen hans byr på null overraskelser. Tenk at dette er Andrew Scott, som stjal scene etter scene som Kim Moriarty i Sherlock? Scott burde fått fetere linjer, slik Mr. White har med den episke “you’re a kite dancing in a hurricane”.
3. Jeg skjønner at togscenen med Mr. Hinx – spilt av WWE-bryteren Dave Bautista – skal være en hyllest til Jaws-sekvensen i The Spy Who Loved Me, men jeg synes hele karakteren hans ble uinteressant. Boletryne, taus, voldelig…kjedelig. Et pluss i boken, dog. Hans inntreden i speilet på den matklokken var dødsrå, da skvatt jeg i kinosetet.
4. Når vi første snakker om Marokko-scenene, det er rimelig risky å dra Bond til Tangier etter Jason Bourne leverte 2000-tallets råeste kampscene på byens tak. Herre min hatt, så kule alle Jason Bourne-scenene fra Tangier var! Fra kaféeksplosjonen og hårfargingen via takjakt til eksplosiv nærkamp på et skittent bad. Daniel Craig og James Bond kom dessverre for sent til Marokko-festen, og det var ikke daddelkake igjen.
5. Flere av hyllestene til tidligere Bond-filmer opplevdes som litt tvungne. Krateret i ørkenen leker med You Only Live Twice-vulkanen, men sender litt for mange tanker til avslutningen på Quantum of Solace. Bilen som kom fra Skyfall-godset ble klumsete introdusert. Klinikken på toppen av fjellet – ikke ulikt On her Majestys Secret Service-reiret – blir ikke godt nok utnyttet etter en nydelig introduksjon. Og så videre. Ben Whishaw er kul, da! Digger ham, og alle må huske å se BBC-serien The Hour.
6. Ralph Fiennes er en solid skuespiller, men serien mistet en viktig dimensjon når han erstattet Judi Dench. Der Dench kom inn som et friskt pust som overraskende ny sjef i Double O-branch i Goldeneye, oppleves Ralph Fiennes som en anonym fyr som James Bond har god kontroll på. james Bond fryktet og beundret forrige M, innerst inne tror jeg ikke han bryr seg veldig om arvtakeren.
7. Dette er kanskje en liten detalj, men akkurat dét er jo slikt vi lever for: Etter all klagingen fra Daniel Craig på hvor utdatert Bond er og hvor uaktuelt det er å gjøre en ny film (selv om han nå har ombestemt seg), hvorfor kunne han ikke få “besides, I got better things to do” som siste replikk i filmen? Hvorfor måtte filmen gå videre etter det? For en herlig, frekk og Bond-esque avslutning det hadde vært!
8. Til slutt må jeg stille meg ytterst på kanten av stupet, og hviske det forsiktig til alle Bond-fans: Var Christoph Waltz litt døll som Franz Oberhaus aka Ernst Stavro Blofeld? Han var mye kulere i Inglorious Basterds og Django Unchained enn i SPECTRE? Tenk bare kakescenen fra naxijaktfilmen, eller åpningsscenen i samme film da han intervjuer den nervøse familien som gjemmer en annen familie i kjelleren? Og ikke minst de storslagne og morsomme ridescenene fra Django Unchained, eller den siste shoutouten akkompagnert av James Brown og Tupac Shakur? Når han da holder denne lille monologen sin om at han skiftet navn og vokste opp med Bond som adoptivbror, blir han bare stakkarslig og litt, kremt, kjedelig? Det er dog positivt at han bare blir arrestert, slik at karakteren kan utvikles videre. Det trengs.
Folkens! hva synes dere om SPECTRE? Kjør på alt du kan i kommentarfeltet, hadde vært digg med en solid SPECTRE-diskusjon når folk har fått sett filmen.
