«Marty Supreme» er på kino! Endelig, kan man si. Etter en høst med tettpakket, gøyal markedsføring var det virkelig på tide å få sett hva Josh Safdie og Timothée Chalamet hadde kokt opp.

Filmen handler om Marty Mauser. Vi er i 1952. 23-åringen er USAs beste bordtennisspiller. Det sier ikke så mye i et land hvor ingen bryr seg om små racketer og celluloseballer. Derfor drar han til British Open for å bli mester. For å få det til må han rane sin egen jobb, stikke av fra hemmelig kjæreste og bli uvenn med sin egen mor. Dette er helt vanlig i Martys liv, han er villig til å ofre alt og alle for suksess i livet, fortrinnsvis som pingpong-spiller.

Jeg så «Marty Supreme» på forhåndsvisning – med drinker! – i november. Det ble en morsom og rørete affære, og det var knallgøy å se den på nytt med alle filmens elleville detaljer, anekdoter og eksentriske karakterer. Det er utrolig digg å se filmer som er helt løsrevet fra anstrengende aspirasjoner om franchise-suksess, oppfølgere og merch-mas. Akkurat som med 2025s «Sinners» og «One Batle After Another» er «Marty Supreme» kino på gamlemåten, i dette tilfellet 150 minutter kunst som står sprellende på egne ben.

Under traileren er noen tanker om «Marty Supreme» etter andre kinobesøk.

1 – Timothée Chalamet herjer. Den unge stjernen fra «Dune» og «Call Me By Your Name» har vært overalt på sosiale medier med sin nye film. 30-åringen har tatt markedsføringen til høyder vi ikke visste eksisterte. Det støttes uansett av en gnistrende innsats som Marty Mauser. Han er like sjarmerende som sleip. Mer narsissistisk enn empatisk. Mindre sympatisk enn ambisiøs. Timmy tar opp i seg alle disse egenskapene. Han lager en helstøpt figur av det. Med tanke på hvor ofte Chalamet må leve med nærbildene til filmskaper Josh Safdi, gjør det prestasjonen enda sterkere. Er dette en Oscar-søknad? Åpenbart. Det plager meg ikke. To og en halv time med Chalamet i høygir er høytid for meg.

2 – Fra gaten til lerretet. Angående vinnere. Noen må opprette en pris for Luke Manley, som spiller den nydelige rollen som Dion Galanis. 30-åringen som utvikler oransje pingpongballer for Marty er også en kompleks konstruksjon. Hans beundring for Marty Supreme skygger litt for hans åpenbare gründertalent, mens faren mistro og oppgitthet er en større hindring. Det er ikke poenget her, heller at Manley fikk rollen på et vakkert vis. Jeg så faktisk først som nok en crazy Knicks-fan i YouTube-dokuserien «Side Talk». Der erklærte han etter et playoff-tap mot Atlanta Hawks at Hawks-stjernen «Trae Young looks like my dad’s dick!» Sjekk videoen selv! Etter det ble han nettkjendis via Humans of NY og Insta-helten New York Nico. Dermed ga Josh Safdie – som også er die hard Knicks-fan – ham en audition. Den spikret han så hardt at rollen Dion ble spesialskrevet for ham. Rørende! Bonus for Knicks-fans: Twitter-nicket hans er Fatrick Ewing.

3 – Vi elsker Odessa. Det er stas å se en IT-girl bli til foran øynene våre! Odessa A’zion er morsom i «I Love LA» på Netflix. Hun er overalt på Youtube. Nå sikrer hun seg muligens en Oscar-nominasjon for birolle i «Marty Supreme»?

4 – Kraftkar, Kreator. Tyler the Kreator må få flere roller. Rapperen gjør en vill innsats for å bygge Marty-karakteren de scenene han er med i. Scenene rundt badekaret på hotellet og på pingpong-svindel på bygda får en spesiell kraft av Tylers energiske jobb.

5 – Briljante biroller. Jeg klarer ikke bestemme meg om legenden Abel Ferrara eller den høyrøstede Kevin O’Leary stjeler flest scener i sine pondustunge roller. Begge truer elegant Timothee Chalamets tilstedeværelse hver gang de er i samme rom som ham. Og Gwynet Paltrow?

6 – Beste sportsdrama siden 2011? Når så vi sist en like gøy sportsfilm som «Marty Supreme»? Må vi tilbake til «Moneyball» i 2011, om vi kan definerer den også som sportsdrama? «Creed»? Pingpong-scenene – spesielt fra British Open og i avslutningsscenen i Japan – er gåsehud på nivå med «The Natural» eller «Rush». Begge er sportsklassikere i divisjonen under uslåeligeter som «Rocky».

7 – Sterk musikkbruk. Jeg elsker hvor sømløst Josh Safdie slipper stiften på Peter Gabriel, Alphaville og selvsagt Tears for Fears. Det gjøres med en finesse få fikser, både smart låtvalg (Gabriels «I Have The Touch», wow!) og miksen av barneskrik og rulletekst med «Everybody Wants To Rule The World».

8 – Den amerikanske drømmen! Marty Supreme slo meg på andre gjennomgang som en enda mer amerikansk film enn første gang jeg så den. Slagordet «Dream Big» kunne vært «Hustle Hard». Måten vi forføres til å heie på Marty handler om å applaudere villigheten til å gå over lik for suksess. Filmen blir en bekreftelse av den amerikanske kapitalismens ufrivillige vesen. De få med midler har stengt ute massene, men de kan senke stigen ned for de som er kalkulerende og selvopptatt nok til å riste av seg alt av samvittighet og omtanke. Filmen er et lett sikte for kritikk mot feiring av hensynsløshet, men det er noe av det jeg liker med «Marty Supreme». Filmen klarer å bygge troverdige karakterer som vi til daglig ville kalt rasshøl. Hvor mange slike filmer står det ikke på din Topp 100-liste?