Vi har sett Mammon og gjort oss noen tanker om serien. Og hvor mye lettere det å være sofakritiker på Twitter enn faktisk å skape noe selv.
Det måtte jo komme. Etter utenlandssalg, massiv forhåndshype og glimrende kritikker, var Twitter rene slakterhuset i går kveld. Da hadde som kjent Mammon premiere, fulgt av anslagsvis en million nordmenn. Twitteratets kritikk fordelte seg langs to hovedakser: Dårlig dialog og utroverdig skildring av en avisredaksjon.
Siden veldig mye er skrevet om serien allerede, skal vi ikke gjenta for mye. Men det viktigste først: Jeg bingewatcha fire episoder i går og gir tommelen opp. Tidligere har vi etterlyst de danske noir-kameralinsene i norske serier. Og her kom endelig Oslos kjølige skandinaviske design til sin rett. Barcode og gangbroen over sporene på Oslo S egner seg for eksempel veldig godt som filmlocation. I forhold til NRK Dramas vanlige statsbyggende nostalgi og akk så trygge utkantromantikk er dette et stort skritt framover, også visuelt.
Rent thrillerfaglig synes jeg også dette funker. Det er noen genuint spennende og skumle scener her: Salanderkopien Lena Kristin Ellingsens løpetur i skogen for eksempel. Eller den mystiske filmen som snart dukker opp. Det var faktisk litt creepy. Selv om det visuelle fort leder tankene mot dansk tv, tror jeg nok manusforfatterbrødrene Gjermund S. og Vegard Eriksen er mer inspirert av 70-tallsthrillere av typen All the President´s Men (om Watergate) og britiske miniserie-thrillere som State of Play.
State of Play er altså OP-5-favoritten om journalisten Cal McCaffrey (David Simm, han likner faktisk litt på Jon Øigarden også, eller omvendt) som sammen med et knippe journalistkollegaer i “The Herald” (og FOR et toppa lag forresten: Kelly MacDonald, James McAvoy og Bill Nighy i samme redaksjon) avdekker en korrupsjonsskandale med linker til topps i britisk politikk. Jeg fikk den seks timer lange serien til jul et år. Den var ferdig sett før morgenen opprant første juledag. Så spennende var den.
Inspirasjonen fra 70-tallsthrillere og State of Play viser både Mammons plottmessige styrker og svakheter. Styrke, fordi gode konspirasjonsthrillere fra norsk samfunnsliv er vi ikke bortskjemte med. I et så statstro land som Norge tror man jo stort sett godt om politikere og oljeledere. Svakheter, fordi State of Play-skaper Paul Abbott var smart nok til å fokusere på et realistisk plott fra politikkens verden.
I en serie som lener seg så tungt på bibelske referanser til Kain og Abel mm. gir det ikke høye odds at skurken kommer fra familiens rekker på en eller annen måte, og at storpolitikken bare utgjør en plottmessig dekkoperasjon. Jeg håper jeg tar feil og at Trond Brænne skjuler noen oljehemmeligheter, altså, men tviler. Det mytisk-religiøse (representert ved Terje Strømdahl som crazy prest) er ganske moro, og også i tråd med hvordan for eksempel Jo Nesbø tenker forbrytermotiv. Som han pleier å si: Du dreper ikke av hat, men av kjærlighet. Det er et utmerket utgangspunkt i den psykologiske krimsjangeren han selv opererer i, men her bidrar det til å gjøre plottet litt kaotisk og senke troverdigheten.
Ja, apropos det siste. Journalister har naturlig nok reagert på portrettet av “Aftenavisens” indre liv (PS: Til dags dato er det bare en forfatter som har funnet et kult fiktivt avisnavn – Torgrim Eggen kaller Aftenposten “Statsmanden” i Trynefaktoren). Og jada. At selvmord klines opp over forsiden eller Økokrim rusher inn i redaksjonen på kildejakt er nok et stykke unna sannheten. Men kom igjen. Er det noen som tror Broen er realistisk? Noen som synes Homeland gir et korrekt bilde av CIA? Er det noen som synes at Walter White gir et feilaktig bilde av kjemilærere i New Mexico? Norske seere lar alle autentisitetskrav fare i møte med utenlandske serier. Med norske serier er det motsatt.
La meg si litt om min egen erfaring av forholdet mellom virkelighet og fiksjon. Jeg husker for eksempel da jeg skrev En norsk spion og lot Peter Wessel møte noen afghanske gjetergutter i fjellene. Han vurderer om han skal skyte dem, men ender med å la dem gå. Jeg har snakket med mange spesialjegere og alle mente det var det mest realistiske utfallet. Likevel har jeg angret på at jeg valgte å følge realismen. Tenk hvilke muligheter for skyld, selvforakt og mørke et sånt barnedrap kunne skapt. Det er sånn en krimforfatter må tenke. Det er på denne måten Mammon-folkene har tenkt.
I spørsmålet om skuespillerprestasjoner og dialog har twitteratet et åpenbart poeng i Mammon-kritikken. Det er noen roller som ikke holder mål her: Ministeren og den bukseselekledde ansvarlige redaktøren driver teatralsk underspill av mest urnorske sort. Sønnen er fint typecastet, men makter ikke å målbære sorg og store følelser. I den hittil beste sure kritikken jeg har lest av serien formulerer Hans Petter Sjøli det sånn: “Når handlingen er på sitt aller skumleste, virker skuespillerne ganske i vater, mens når dramanivået er sånn passe, har de skrekk i blikket.”
Det er så jævla typisk norsk film. Fordi man er livredd for patosfylt overspill får folkene knapt lov å vise følelser når de forferdeligste ting skjer. Personlig savner jeg også mer nakenhet og puling. Det er paradoksalt at det puritanske USA er fullt av edgy sex på tv for tiden, mens det angivelig frigjorte Norden knapt åpner en bluseknapp. Her burde man tenkt kreativt: Hva med om Øigarden tente på bondage med forlatte rikmanns-milfs? Hva om dataspillaktige Lena Kristin Ellingsen bare hadde sybian-sex med maskiner? (sorry, men lesbetrikset har Stieg Larsson brukt opp) Eller kanskje litt gravid-puling med Anna Bache-Wiig? Da kunne norsk tv VIRKELIG satt dagsorden.
Hva er god dialog? Det er det evige spørsmålet i norsk tv og film. Tradisjonelt dårlig dialog er i alle fall enkel å få øye på: Det er faktatungt, hakkende og skrevet. Med unntak av det siste er dialogen her bedre enn det. Men da kommer neste utfordring. Alle drevne manusforfattere kjenner et uttall dialogtriks: Bryte opp med spørsmål, snakke om to forskjellige ting (en snakker om meningen med livet, den andre om oppvasken etc.) Alt dette er bra, men må brukes med omhu. Selv om det av og til hakker litt, synes jeg Mammon-dialogen er tidvis ok. Men den mangler snert, humor og elevert drittslenging, og når man prøver blir det ganske tåpelig: “Hvis du trodde at godsakene kommer på et sølvfat, skulle du ha blitt kelner!”
Jeg ser at dette ble langt, og ikke ukritisk. Derfor må jeg bare presisere hvor uendelig mye større respekt jeg har for folk som faktisk legger ned de vanvittig mange timene som skal til for å skape en fortelling, enn for dem som trives best med litt trygg, ironisk Twitter-drittslenging. Faktisk tror jeg dette er litt typisk for de snakkende klasser i landet vårt. I USA er det kultur for å gjøre noe selv. Alle (i betydningen “alle” som utgjør befolkningen tilsvarende twitteratet) skriver roman, dokumentar, filmmanus, tv-serie. I Norge sitter skusler gode hoder vekk kreativiteten i endeløse og ørkesløse Facebook-tråder eller døll kronikksynsing.
For Mammon er spennende. Jeg tok meg faktisk i å irritere meg over at jeg må vente flere uker med å se de siste to episodene. Den gode nyheten for brødrene Eriksen, regissør Mosli og de andre er at den som skaper noe alltid har the upper hand. På tide å vende tilbake til mitt eget bokmanus, kjenner jeg. Og si som den svenske skilegenden Arthur Häggblad svarte da han ble spurt hvorfor han ikke hadde gått fortere. Åk själv, gubbjävel!