Gjesteskribent Lars Frøsland spådde at Star Wars: The Force Awakens skulle bli en klassiker. Nå har han sett filmen, og vi lurer selvsagt: fikk han rett?
For noen uker siden skrev Lars Frøsland en sak om Star Wars: The Force Awakens for oss. Den klikket som en kulepenn på eksamen, så vi ba ham skrive en anmeldelse av filmen. Det gjorde han på strak arm. Enjoy! Asbjørn
OBS OBS Denne anmeldelsen inneholder få viktige spoilere, men noen er det umulig å unngå.
Skuffelsen etter Star Wars: The Phantom Menace sitter nok friskt i minnet til mange som dyrker den originale Star Wars-trilogien. George Lucas’ prequel-filmer var underholdende, men det manglet noe – det var ikke det samme. Den følelsen var ikke å spore etter å ha sett Star Wars:The Force Awakens, dette var på nivå med den første trilogien. Dette var magisk.
Plottet dreier seg om å finne et kart som detaljert beskriver hvor galaksens siste jediridder Luke Skywalker befinner seg. Dét er informasjon som er svært verdifull både for Star Wars-universets gode og onde krefter. Handlingen utspinner seg naturligvis mange år etter vi forlot jubelscenene i Episode 6. Kraftens mørke side har igjen fått en stor plass i galaksen, og kampen mellom opprørerne og den nye mørke siden First Order (som minner om det gamle imperiet) pågår fremdeles.
Samtidig som vi følger jakten på kartet til Luke Skywalkers lokasjon, møter vi flere helt nye karakterer, maskiner og et helt nytt supervåpen.
De unge, og egentlig ukjente skuespillerne Daisy Ridley (Rey), Adam Driver, (Kylo Ren) og John Boyega (Finn) leverer alle sterke prestasjoner. Castingen til filmen har vært ekstremt bra, og i god Star Wars-tradisjon unngikk de med bravur Hollywoods største stjerner.
Det er særlig kult med Daisy Ridley, som for alvor viser at kvinner har vel så mye å gjøre i actionfilmer som menn. Hun blir viktigere og viktigere for hver eneste scene, og hun leverer noen actionscener så heftige at gutta blir kjedelige til sammenligning. Ridley spiller rollen som Rey. En enkel ung kvinne, som bruker mesteparten av tiden på skraphandelen. Ved det som fremstår som rene tilfeldigheter kastes hun inn i kampen om å bekjempe de aller mørkeste krefter. Ellers må man nevne at filmens skurk Kylo Ren er både skummel og komplisert. Han minner om legendariske Darth Vader, en sith Kylo Ren for øvrig ser opp til.
Actionscenene er som nevnt førsteklasses. Men Star Wars er mye mer enn det, og det er nettopp dette JJ Abrams har mestret til perfeksjon. Dialogene, humoren, karakterene – alt er som gode, gamle Star Wars. Og jeg må si det gledet mitt hjerte å se måten Abrams droppet «green screen» og CGI-effekter til fordel for ekte kulisser, rare skapninger (skuespillere med masker og sminke) og utendørsscener faktisk spilt inn utendørs.
De scenene der datateknologi har vært nødvendig er en svært imponerende. Når det først er data og green screen, er det gjort skikkelig, men uten å ta helt av. De gigantiske «stardestroyer»-skipene som flyter i rommet var helt enestående. Og særlig i 3D. Filmen var lekker med 3D-brillene på. Alt av kamper i luften, de heftige slåsscenene, ja egentlig alt så pent ut i 3D. Det anbefales.
Hvis jeg skal trekke frem noen få skuffelser var det musikken til John Williams. Ikke misforstå, også i denne filmen var det nydelige toner, men det var ingen nye melodier som festet seg til hjernen. De musikalske høydepunktene var utvilsomt når de gamle slagerne ble spilt. Jeg savnet en ny og vakker theme-melodi – dét klarte de faktisk bedre i prequel-filmene fra 90- og tidlig 2000-tallet.
Jeg hadde også likt en enda heftigere teaser til neste film. For dette er den første av tre filmer, så her er ingenting avgjort eller konkludert. Sånn sett minnet den litt om den eldste filmen Star Wars: A New Hope.
Det som kanskje imponerte meg mest var måten JJ Abrams spilte på klisjeer og brukte de gamle karakterene (du får selv finne ut hvem), uten at det ble tilgjort eller gikk på bekostning av historien og manus. Ok, jeg kan røpe at Harrison Fords karakter Han Solo er med, noe som er godt dokumentert i både trailere og intervjuer. Han er så herlig. Den gode humoren, de klønete, men effektive manøverne – her er alt ved det gamle. Komplett gåsehudfaktor.