Asbjørn ser Marvel-filmene kronologisk

På Disney+ ligger alle Marvel-filmene kronologisk. Her kommer anmeldelser av dem alle, film for film.

OBS! Klikk på tittel for å gå rett til omtale av Captain America: The First Avenger, Captain Marvel, Iron Man, Iron Man 2, Thor, Avengers, Thor: The Dark World, Iron Man 3, Captain America: The Winter Soldier, Guardians of the Galaxy, Guardians of the Galaxy vol. 2, Avengers: Age of Ultron, Ant-Man, Captain America: Civil War, Black Widow, Black Panther, Doctor Strange, Thor: Ragnarok, Ant-Man and The Wasp, Avengers: Infinity War eller Avengers: Endgame.

Hemmelige agenter og politietterforskere har alltid trumfet superhelter når jeg skal prioritere skjermtid. Jeg må innrømme at jeg ikke er godt nok oppdatert på superhelter. Det må gjøres noe med.

Da Disney+ ble lansert, var et av trekkplastrene Marvel-innholdet. Så jeg bestemte meg for å tette dette popkulturelle hullet. Nå ser jeg alle Marvel-filmene i kronologisk rekkefølge (handling, ikke når de ble laget).

Jeg oppdaterer denne artikkelen med korte anmeldelser etter hvert som filmene er sett. Noen er sett fra før, andre skues for første gang. Filmene sees fra en filmentusiasts ståsted, ikke med kritisk tegneserielupe.

Påpek gjerne om jeg overser noe åpenbart, et av målet med denne gjennomgangen er tross alt å forankre grunnkompetanse på Marvel.

Om noen av dere er interessert i å kjøre gjennom filmene selv, ligger de kronologisk organisert litt nede på Marvel-siden på Disney+.

Nok prat, da kjører vi på:

Captain America: The First Avenger

Laget: 2011
Handlingen er fra: 1942-43, andre verdenskrig

Plot: Unge Steve Rogers blir nektet militærtjeneste gang på gang på grunn av skral fysisk form, men klarer til slutt å snakke seg inn i krigen gjennom det amerikanske militæret. Samtidig stjeler en ond nazist den mystiske gjenstanden The Tesseract fra noen nisseluefolk i Tønsberg. Den skal han bruke til å gi seg selv uante krefter. 

Er det gøy? Jada! Steve Rogers har en kul historie hvor han går fra spinkel nerd til å bli Captain America, og naziplottet gir filmen et deilig eventyrfilmvibb ala Indiana Jones, Mumien osv. 

Er det noe vi skal se etter, rent Marvel-messig? Det er gøy at våpenentreprenør Howard Stark dukker opp, altså pappaen til Tony Stark aka Iron Man. 

Kule skuespillere? Chris Evans er fin og glatt som Captain America, men det er de mindre rollene som stjeler showet. Tommy Lee Jones som oberst med pondus, steinansikt og lakoniske kommentarer. Nal McDonough fra Band of Brothers som soldat Dum Dum. Stanley Tucci som ivrig vitenskapsmann Abraham Erskine. Toby Jones som Arnim Zola, filmet samme år som han glitret i Tinker Tailor Soldier Spy. 

Karakter: 5/6

Captain Marvel

Laget: 2019
Handlinger er fra: 1995

Plot: Vers er en Kree-elitesoldat på planete Hala, men heter også Carol Danvers. Eller Captain Marvel, om du vil. Hun er jo utsatt for noe Tesseract-energi, og har fått hissige superkrefter. En gjeng Skrull-agenter kidnapper Vers og dykker ned i minnet hennes. Sporene leder dem til jordkloden. Vers rømmer, og krasjlander gjennom en romportal eller noe på, nettopp, jorden i 1995.

Er det en remake av Star Trek IV: The Voyage Home, hvor de kommer til jorden på 80-tallet og treffer norske fiskere og hippe San Francisco-folk? Neida, men Captain Marvel er litt sånn type film. Der blir det oppgjør med Skrull-agentene, og det får selvsagt Nick Fury og Phil Coulson fra S.H.I.E.L.D. med seg.

Er det gøy? Captain Marvel er overraskende moro selv om beskrivelsen over lett kan skremme bort en hver seer med lett allergi mot superheltbabbel. Ken Loach er dette ikke, for å si det mildt! Filmen begynner veldig fanboy-ete. For en novise som meg virker det i åpningen som om filmen er skrevet for å gi frampek og bakpek og knytte sammen andre historielinjer i dette Marvel-universet.

Etter hvert som den verste referansebonanzaen er unnagjort, utvikler Captain Marvel seg til en riktig så rørende, spennende og morsom film om Vers og og hennes vener og uvenner. De nusselige S.H.I.E.L.D.-agentene gir filmen et kledelig Men in Black-slør, og dette understrekes av den tydelige 1995-vibben filmen byr på. Blockbuster-butikker og Nirvana-soundtrack får like mye plass som superkrefter.

Er det noe vi skal se etter, rent Marvel-messig? Massevis! Her dukkker disse S.H.I.E.L.D.-agentene opp, Tesseract-ens krefter forklares dypere, og filmen byr på haugevis av referanser og ledetråder som peker mot andre filmer.

Kule skuespillere? Jude Law er kul som douchebag Yon-Rogg. Brie Larson jobber frem både sinne, naivitet og massevis av sjarmenerende humor som Vers. Samuel L. Jackson triumferer som en overraskende ung Nick Fury. Ben Mendelssohn er perfekt tegneserieaktig som Skrull-frekkasen Talos. Annette Benning blir både mystisk og jovial som Mar-Vell/Dr. Wendy Lawson. Og så videre. Captain Marvel fungerer bra som ensemblefilm like mye som det er Brie Larsons store fest.

Karakter: 4/6

Iron Man

Laget: 2008
Handlinger er fra: 2010

Plot: Tony Stark er playboy, ingeniørgeni og sønn av våpenprodusent Howard Stark. Altså er han blitt sjef for Stark Industries. På en promotur til Afghanistan for å vise frem sin fryktinngytende (og gøyale, om du er våpenfetisjist) rakett Jericho. Det går fryktelig galt. Han blir kidnappet av onde terrorister og plassert i en hule. Der bygger han en robotdrakt sammen med den snille ingeniøren Ho Yinsen, Tonys co-fange i fjellhulen. Tony rømmer, og annonserer at han skal slutte å ødelegge verden. Eller bare redde verden med Iron Man-rustningen sin. Stark-kollega Obadiah Stane er uenig, og bygger sin egen onde Iron Man-variant. Slikt blir det episk robotdraktkrig av!

Er det gøy? Jajajaja, fra begynnelse til slutt er Iron Man en underholdende actionfilm. Utviklingen av Iron Man som karakterer doseres perfekt utover, men det er Tony Starks ferd gjennom egen forkvaklede, geniale sjel som er det virkelige innholdet.

Med pliktoppfyllende og oppgitte Pepper Potts som alltid tilstedeværende assistent ved sin side, tåler Stark kampen mot Obadiah. Han er på sin side den mest intimiderende sigarrøkende drittsekk du har sett i portrettering av en corporate sjef.

Huset til Tony Stark gjør filmen alene verdt å se, actionscenene er artige og magesugende, og filmen toucher på James Bond-nivå i sin streben etter å bli ultimat miks av moro og spenning og deilig urealistisk thriller. Bond-filmene bruker spionasje til å rømme fra virkeligheten, Iron Man bruker superhelter og lettvekter våpendystopi. Begge treffer blink, og Iron Man gjør det til lyden av AC/DC. Stort.

Er det noe vi skal se etter, rent Marvel-messig? Massevis, uten at det tar for mye plass. Samuel L. Jackson sveiper for eksempel innom som S.H.I.E.L.D.-sjef Nick Fury, og Phil Coulson fra samme byrå har en viktig birolle.

Kule skuespillere? Herre jemini for en cast! Robert Downey Jr kom tilbake fra snøstormen han fant på diverse Hollywood-toalett. Gwyneth Paltrow er herlig frekk og kul som Pepper Potts. Jeff Bridges er ubehagelig brautende og skurkete som Obadiah aka Iron Monger. Clark Gregg er den perfekte grå byråkratmusen som Coulson. Min favoritt Jon Favreau har ikke bare regissert filmen, han kjører seg opp som klein firmamann for Stark. Tom Morello fra Rage Against The Machine jobber for terroristene! Shaun Toub var først Ho Yinsen før han ble Homeland-stjerne. Og så videre. Om ikke filmen var gøy nok i seg selv, er det bare å nyte den perfekte rollelisten.

Karakter: 6/6

Iron Man 2

Lansert: 2010
Handlingen er fra: 2010 eller 2011

Plot: Et drøyt halvår etter Tony Stark avslørte for verden at han var Iron Man, vil amerikanske myndigheter ha teknologien hans. Det nekter Tony dem, og det blir mye kongresshøringer og mye styr. Samtidig holder Tony på å dø av energimangel, så han blir voldsomt emo og utagerende. Ting blir ikke lettere av at Ivan Vanko – en russer med hevnmotiv – lager sin egen jernmanndrakt. Våpenkonkurrent Justin Hammer ansetter Vanko for å utkonkurrere Stark Industries. Nick Fury fortsetter byggingen av et superhelt-team, det som skal bli til Avengers.

Er det gøy? Nja, sånn passe. Tony Stark blir mest bare irriterende når han skal leke bajas i fylla, og selv om Sam Rockwell er en kul skuespiller blir han aldri veldig farlig som skurk. Det gøyeste er egentlig Ivan Vanko, som er en herlig tullete russerskurk av den gamle skolen. Angrepet hans på Formel 1-løp er kostelig! Fin oppladning til Drive To Survive sesong 3. Ellers lever filmen veldig i skyggen av Iron Man, som var en parademarsj av moro superheltaction.

Er det noen Marvel-detaljer som er viktige? Som vanlig massevis, men det kuleste er at Scarlett Johansson dukker opp som Rushman aka Natasha Romanoff aka … Black Widow! Hun er kul, frekk og farlig på en James Bond-aktig måte (Xenia Onatopp i GoldenEye må da være en hyllest til Black Widow? Eller omvendt?), og en real energiinnsprøyting i filmen.

Kule skuespillere? Scarlett Johansson stjeler showet sammen med Mickey Rourke som Ivan Vanko. Rourke er corny, voldelig og større-enn-livet slik megaskurker skal være. Don Cheadle overtar som Rhodes, det skal visstnok ha skjedd fordi Terrance Howard forlangte å fortsette avtalen fra film én: at han skulle ha like bra eller bedre betalt enn Robert Downey Jr. Sistnevnte var egentlig uspillbar før Iron Man. Da den overraskende Iron Man-suksessen reddet karrieren og livet hans, ble Downey Jr. selvsagt interessert i ekstremt mye penger for oppfølger. Howard ville være med på galoppen, men ble satt på sidelinjen. Musikknerder kan for øvrig se avdøde DJ AM spinne Daft Punk-plater da Iron Man og Rhodes slåss på fest.

Karakter: 3/6

Thor

Lansert: 2011
Handlingen er fra: 2011

Plot: Den brautende gudesønnen Thor drar Jotunheim for å konfrontere frostkongen Laufey. Med på raid er bror Loki. Pappa Odin blir dritforbannet, og kommer dem til unnsetning. I stedet for husarrest blir Thor fratatt draumen om å få pappas trone, Han blir utvist fra Asgard til jordkloden. Med seg får Thor hammeren Mjølnir. På jorden treffer han Dr. Jane Foster og mentoren Dr. Erik Selvig. De hjelper den fortapte Thor med å finne hammeren sin, og blir viktig bistand da tordenguden må kjempe mot sin egen bror. Loki har nemlig funnet ut at han er Laufeys sønn, ikke Odins! Etter kamp på jorden blir det kamp i Asgard, hvor broen/tidsportalen Bifrost blir midtpunktet. Hvem dreper hvem, og møtes Thor og Jane Foster igjen?

Er det gøy? Jeg så Thor på kino da den kom, og husker jeg syntes den var ganske teit. Nå har jeg muligens fått Stockholm-syndrom av all Marvel-tittingen, for ved gjensyn syntes jeg Thor var riktig så underholdende. Det som kanskje var fet futuristisk design på Asgard i 2011, ser nå ut som kul retro filmdesign. Slåsskampene i Jotunheim i åpningen fenger. Kulturkræsjet da Thor kommer til jorden er kostelig (scenen med kaffekoppen er en stor favoritt). Kjærleikshistorien mellom Thor og Jane er nesten rørende. Jeg koste meg!

Hvor mye Marvel-detaljer får vi servert? Jeg la ikke merke til så mange åpenbare referanser, men sett med dagens briller er det fett at Jeremy Renner dukker opp som sylskarp bueskytter i en ukreditert rolle. Jeg skjønte med en gang at dette betyr noe, de kunne jo brukt en statist i den rollen. Ellers er det alltid gøy å se og høre Phil Coulson fra S.H.I.E.L.D. spre litt folkelig visdom.

Kule skuespillere? Tom Hiddleston er herlig ynkelig og ond som Loki. Mest stas er det likevel å se blodseriøse Natalie Portman i en gøyal rolle som Dr. Jane Foster. I samspill med Stellan Skarsgård som Erik Selvig skinner hun, og jeg tok meg opptil flere ganger i å tro på romansen mellom henne og Chris Hemsworth som Thor. Og Idris Elba som Heimdall? Alle dørvakters far!

Karakter: 4/6

The Avengers

Lansert: 2012
Handlingen er fra: 2012

Plot: Loki er tilbake! Thors onde adoptivbror ha fått med seg De Andre, en gjeng krigerske aliens som hjelper ham med å invadere jorden. Der venter alskens superhelter. De er nå samlet under paraplyen Avengers. Iron Man, Captain America, Black Widow, Thor og Hawkeye er klar for kamp, og jommen om ikke selveste Bruce Banner aka HULK dukker opp også!

Er det gøy? Man må svare et ganske så rungende JA på det spørsmålet. Jeg liker spesielt første delen av filmen, hvor de forskjellige superheltene blir samlet. Tony Starks ego må strykes, Hawkeyes rolle utvikles på morsomt vis, Bruce Banner er kanskje hele Marvel-universets råeste fyr og så videre. Kampen om New York er også storslagne greier. Actionmessig blir ikke film stort drøyere enn dette, eller? Det eneste jeg har å utsette, er at Loki eller de alienkrigerne ikke synger «One Day You’ll Dance For Me New York City» når de rir gjennom byen på de sinnssyke dragene sine. Med så mange superhelter samlet blir det også ganske folksomt om den følelsesmessige plassen, men det løses greit.

Hvor mye Marvel-detaljer får vi servert? Hele filmen er proppet full av referanser i alle mulige retninger. Den kuleste gjenstanden er nok The Tesseract, som vi ser for tredje gang (tror jeg). Det strekker seg tilbake til Captain America: The First Avenger, hvor nazistene prøvde å få klærne i denne kraftige energikilden. Regner med den dukker opp igjen.

Kule skuespillere? Scarlett Johansson er rå som Black Widow, jeg synes hun utvikler den rollen på nydelig vis. Scenen da hun lokker og lurer på Loki i buret er umiddelbar klassiker! Ellers er Mark Ruffalo helt briljant som Bruce Banner, og resten av gjengen gjør sine vante roller på solid vis.

Karakter: 5/6

Thor: The Dark World

Lansert: 2013
Handlingen er lagt til: 2013 og litt rundt om. Blant annet er vi tilbake flere eons, og det er veldig lenge siden.

Plot: Odins far Bor krangler med en mørk alv, Malekith. Den mørke alven Malekith skal slippe løs materialet Aether på de ni rikene, men Bor leverer god HMS og får sikret det destruktive materialet på trygt vis.

I vår tid har pappa Odin og sønn Thor også gjort en god sikringsjobb, for onde Loki er låst inne i en tilsynelatende trygg celle under Åsgard. Tilfeldigvis skjer dette samtidig som de ni rikene snart står på linje, så om noen får tak i Aether kan de knuse og/eller dominere de ni rikene slik Malekith en gang forsøkte.

Via en portal får Dr. Jane Foster – fysiker og Thors jordlige kjæreste – litt Aether i seg, og alle jakter på henne. Til og med Malekith, som nå har våknet av at det onde materialet er blitt relansert! Dr. Erik Selvig er forresten på sinnssykehus, der han foredrar om universets irrganger.

Er det gøy? Nja, det er jo egentlig ikke det. Spesielt alvebablingen og det styret med Malekith er trøttende greier. Likevel har jeg blitt litt glad i Thor-karakteren. Kampen mellom ham og Loki er riktig så underholdende. Forholdet deres utvikler seg i ordentlig Shakespearsk retning, med svik og offer og lojalitet og ryggstikking av en annen verden. Alt Aether-maset blir litt søkt. Det føles som Hitchcocks McGuffin-triks, bare spunnet helt ut av kontroll.

Er det masse Marvel-referanser man må fange opp? Selvsagt, men det aller kuleste er den faste teaseren i rulleteksten. Der dukker Benicio del Toro opp, jo! Han spiller en karakter som heter Samleren, og han gleder jeg meg til å treffe igjen. Visste dere forresten at han og Black Widow skal ha ligget sammen i en heis på Chateau Marmont, samme hotell som John Belushi tok overdose på og Led Zeppelin ble utvist fra? Der snakker vi next level fanboy-fantasier.

Kule skuespillere: Natalie Portman i mitt hjerte! Jeg vil også gi en shout-out til min gamle favoritt Rene Russo, som er stor som Odins kone Frigga. Christopher Eccleston fra The Shadow Line og The Leftovers er alltid gøy å se på, men han blir litt klovnete som Malekith.

Karakter: 3/6

Iron Man 3

Lansert: 2013
Handlingen er lagt til: 1999, men mest julen 2012 og derfra

Plot: En bitter forskernerd har blitt megaloman vitenskapsmagnat. Han skal ta marked fra Tony Stark og Iron Man. Stark er på sin side opptatt med Mandarin, en ond terrorist som sprenger folk og fe over en lav sko. Tonys kjæreste Pepper Potts er dritsur på ham fordi han bare henger i laben, der han bruker søvnølsheten til å bygge altfor mange Iron Man-rustninger. Happy Hogan blir endelig lagt i koma, til glede for alle oss som er trøtt av det irriterende oppsynet hans.

Er det gøy? Midt på treet. Tony Stark er sytete og selvopptatt uten at det gir noe særlig til karakteren hans. Aldrich Killian er frisk som nerdenes hevn-inspirert magnat, men plottet med Mandarin som klovnete forfyllet skuespiller er bare irriterende. Som komedie fungerer det greit fordi Ben Kingsley er en mester på timing av tant og fjas, men om jeg vil se komedie slenger jeg Step Brothers i Blu-ray-spilleren og fyrer opp kommentarsporet der i stedet. Han tyggistyggende sidekicken til Aldrich Killian er også plagsom. Tony Stark på landsbygden forsøker med delvis hell å kapitalisere på superhelt-får-barnevenn sporet. Det er noen veldig kule actionscener som krydrer bra. Da Tony plukker opp hele flycrewet i luften midtveis i filmen satt jeg fremst på stolen, og den avsluttende slåssingen med Pepper Potts og påfølgende fyrverkeri er gøy.

Hvilke viktige Marvel-relaterte ting må man få med seg? Som alltid må man se rulleteksten, for der dukker favoritten Bruce Banner opp. Ellers fremstår filmen langt mer isolert fra The Avengers/MCU-koblinger enn de andre filmene, det virker som serien skal dyrkes som flaggskip-franchise for et publikum som ikke vet forskjell på om kapteinen er America eller Marvel. Det er positivt for sånne som meg som ikke er dedikerte fans, men det stiller også andre krav til manus.

Kule skuespillere? Guy Pearce er en evig favoritt, og han løfter filmen som nerd/magnat. Ben Kingsley er nevnt, og som vanlig er Gwyneth Paltrow bunnsolid. At jeg i godt voksen alder skulle bli fanboy av tåkefyrstinnen og spiritualitetssvindleren Paltrow som skuespiller så jeg ikke komme. Marvel byr virkelig på noen overraskelser, det er kult!

Karakter: 3/6

Captain America: The Winter Soldier

Lansert: 2014
Handlingen er lagt til: 2014, to år etter The Battle of New York

Plot: Steve Rogers jobber på kontoret til S.H.I.E.L.D. Av og til tar han ansvar som Captain America, og etter en jobb sammen med Natasha Romanoff aka Black Widow oppdager han at Nick Fury driver et hemmelig prosjekt inni S.H.I.E.L.D. : Project Insight. Fury blir angrepet av den mystiske snikmorderen Winter Soldier, og Natasha Romanoff, Steve Rogers og Sam Wilson aka Falcon må nøste opp i konspirasjoner, svik og en intern maktkamp av intergalaktiske proporsjoner.

Er det gøy: Captain America: The Winter Soldier er både gøy og latterlig bra. Filmen spinner videre på eventyrfundamentet lagt av Captain America: The First Avenger (Hydra dukker opp!), men kobler det med Bourne-spionasje og noen av de beste actionscenene så langt i Marvel Cinematic Universe. Favorittscenen er kanskje da Steve Rogers/Captain America står i heisen, og hver eneste av soldatene som kommer inn på hver etasje holder åpenbart øye med ham. Spenningen er til å ta og føle på, og minner meg om den elegante, intense stemningen Paul Greengrass perfeksjonerte i The Bourne Ultimatum og The Bourne Supremacy.

Er det mye Marvel-ting å få med seg? Ja, sikkert massevis! Spesielt utviklingen av Falcon og introduksjonen av Winter Soldier er interessant nå som Falcon & The Winter Soldier er egen serie på Disney+. Men for å være helt ærlig ble jeg bare sittende og nye Captain America: The Winter Soldier som frittstående, spennende, paranoid spionaction.

Kule skuespillere? Er det bare jeg som tenker at liberale, frie Robert Redford har noe pizzagate-aktig over seg? Glatt som en overflate på Mötley Crüe-nachspiel på utsiden, ond som en babyofrende kannibal på innsiden. Det gjør ham aldeles PERFEKT for rollen som Alexander Pierce her. Siden jeg ser på Captain America: Winter Soldier som en slags noiaspionfilm, er Redfords tilstedeværelse også en pen hyllest til Three Days of the Condor, en av tidenes beste filmer

Karakter: 6/6. Beste film i serien så langt.

Guardians of the Galaxy

Lansert: 2014
Handlingen er fra: 2014, men filmen starter i 1988

Plot: En ung Peter Quill ser moren sin dø av hjernekreft. Rett etter blir han og walkman-en hans kidnappet av romvesenet Yondu og hans gjeng ravagers. Noen ti år senere er Peter en durkdreven banditt, og i god Han Solo-stil stjeler han en orb som halve universet er ute etter. Etter hvert slår Peter – også kjent som Starlord – seg sammen med det mumlende treet Groot, den frekke vaskebjørnen Rocket og romvesenwrestleren Drax The Destroyer. Sammen opplever de ville, artige eventyr og vokter galaksen.

Er det gøy? Først tenkte jeg «herregud, er det en full åtteåring som har skrevet manuset her?» før jeg måtte rekalibrere øynene. Jeg hadde nettopp sett den glimrende, men blodseriøse og pompøse nerdefesten Zack Snyder’s Justice League.

Hodet var ikke finjustert for intergalaktisk tant og fjas, popcorn-dusj og en snakkende vaskebjørn. Og var det han fra Dude Where’s My Car jeg så i hovedrollen?! Når jeg først fikk ristet det av meg ble Guardians of the Galaxy rasende morsom og underholdende.

Peter Quill har denne obsternasige, frekke Han Solo-vibben over seg, og filmens vilje til å gå stupe dobbel salto ned i oneliners-bassenget blir en styrke når vitsene og bananskall-scenene er spitzenklasse. Den kirurgisk skamløse bruken av pop- og soulhits på lydspor såvel som i handlingen gjør også filmen til en audiovisuell fest. Så kan jeg leve med at jeg aldri ble helt venn med denne Groot-gnålingen.

Og det er Chris Pratt fra Parks and Recreation, ikke Seann William Scott!

Er det noen spesielle Marvel-detaljer man må få med seg? Benicio del Toro dukker endelig opp igjen etter en rulletekstopptreden som The Collector i Thor 3. Han er alltid en fryd.

Kule skuespillere? Michael Rooker er perfekt som Yondu, jeg gleder meg til å følge ham i neste film.

Karakter: 5/6

Guardians of the Galaxy vol. 2

Lansert: 2017
Handlingen er lagt til: 2014, pluss noen tilbakeblikk til 80-tallet

Plot: Peter Quill og gjengen hans i galaksens voktere er ute på nye oppdrag. På en flukt fra virtuelle Sovereign-piloter blir de forfulgt av et mystisk fartøy. Det viser seg å være romskipet til Ego, Peter Quills omnipotente far. Han forsøker å forlede guttungen sin til å bli en energigud (eller noe lignende). Det blir han ikke.

Er det gøy? Det er tidvis like moro som den første filmen i Guardians of the Galaxy-linjen. Det betyr: Frekke, barnevennlige oneliners. Dansehumor med det lille treet. Krangling mellom vaskebjørnen og Starlord. Uironisk komedie med Drax. Masse kul pop og soul, til og med noe rock her og der. Personlig likte jeg best utviklingen til blåmannen Yondu, det var nesten rørende å få hans skjebne og utvikling forklart.

Er det masse Marvel-ting man må få med seg? Kanskje jeg bare lot meg fornøye, men jeg la ikke merke til så mange detaljer som føltes enormt viktige for MCUs helhet her? Belær meg gjerne, det er sikkert proppfullt.

Hvilke kule skuespillere er med? Etter å ha sett Tenet 4-5 ganger de siste ukene, var det veldig gøy å se Elizabeth Debicki briljere som gullmalt yppersteprestinne for det uavhengige folket. Med sine 191 cm over havet kledde hun virkelig rollen som high priestess.

Karakter: 4/6

Avengers: Age of Ultron

Lansert: 2015
Handlingen er lagt til: 2015, tror jeg.

Plot: Avengers-gjengen er i det fiktive østeuropeiske landet Sokovia. Der slåss de mot Hydra-skurkene. Hydra eksperimenterer på mennesker. Nazi-style! Avengers får tak i skepteret Hydra-skurken Wolfgang von Strucker (mer nazi-style!) bruker til noe tankekontroll-greier. Tony Stark finner kunstig intelligens inni skepteret. Han implanterer det i sin digitale butler Jarvis. Han sier ikke fra til de andre, og helvete bryter løs når han da uforvarende finner opp robotmegaskurken Ultron. Samtidig skjer det mye greier på privaten for gjengen. Natasha Romanoff og Bruce Banner sklir hverandre nær på livet. Captain America drømmer seg tilbake til en enklere tid. Thor er litt mer ettertenksom når han ikke må slåss med broren Loki. Etter hvert dukker de fantastiske sokoviske tvillingene Pietro og Wanda opp også.

Er det gøy? Det er en del morsomme ting i Avengers: Age of Ultron. Tony Starks mantra om fred i vår tid er fin referanse til Neville Chamberlain vs. Adolf Hitler og pre-WW2-kaos i kampen om Sudetland. Det setter en god tone for filmen, som sier tidlig at lefling med fredsskaping på feile premisser er skummelt. Bruce Banner er alltid en interessant karakter å følge, og de to tvillingene er kul duo.

Det er også en rekke gode punchlines her. Ultron som flirer og sier «I’m glad you asked that, because I wanted to take this time to explain my evil plan» til Iron Man er et av mange høydepunkter. Dette underbygger også en av filmens fineste historier, om Tony Stark som skaper en ond utgave av seg selv. Det aller beste er selvsagt Vision på slutten som sier «well, I was born yesterday» til Ultron. Stor komedie!

Ultron er også en kul skurk. Han er skapt i verdensveven, som en miks av Westworlds algortitmer og Hellraisers fetisj for extinction med dyp stemme. Tommel opp.

Likevel blir Avengers: Age of Ultron til slutt en traurig film. Den er overbefolket av superhelter, og samtlige har noe emogreier gående. Dermed blir det tettpakket med kompromissløs action samtidig som tårene renner nedover kinnene på dem som skal redde verden. Det er likevel ingen tid til å føle noe for karakterene før denne collagen av en film må storme videre til neste røde historietråd eller tårekvalte erkjennelse. Slitsomme greier for hjerte og hjerne. I perioder er filmen så oppblåst og massiv at jeg forstår alle om avfeier superheltfilmer med et fnys.

Er det masse Marvel-greier her? Hun ene tvillingen blir vel til Wanda, tittelkarakteren i WandaVision? Det er gøy å følge hennes karakterfødsel her, jeg mener også å huske at hun og broren dukket opp i en av disse rulletekstsekvensene tidligere. Ellers dukker Vision opp (WandaVision?) og evighetssteinene introduseres, samt masse små detaljer som visstnok skal få betydning for seriens videre utvikling.

Kule skuespillere? Linda Cardinelli er en fryd som Hawkeyes kone Linda Barton. Jeg håper hun skal være med videre, sammen med de nusselige ungene hun og bueskytteren har skaffet seg.

Karakter: 3/6, gode replikker trekker opp

Ant-Man

Lansert: 2015
Handlingen er lagt til: 2015, men filmen begynner med et forspill i 1989.

Plot: Den naive, men briljante innbruddstyven Scott Lang lures med på et brekk hos en eksentrisk rikmann i San Francisco. Det hele er iscenesatt av rikingen selv, Hank Pym. Han er vitenskapsmannen som sa opp i S.H.I.E.L.D. da de ville misbruke hans krympeteknologi. Scott Lang blir forminsket til Ant-Man for å hjelpe Hank å stoppe Darren Cross, Pyms protesjé som er blitt ond vitenskapsmagnat. I miksen er Langs ekskone og datteren han så gjerne vil tilbringe tid med, samt Hope van Dyne, datter av eksentriske Hank. Scott Langs komiske B-gjengen-venner vil også ha en bit av kaken. Det hele utvikler seg til en kombinasjon av superhelt- og innbruddsfilm. Tenk deg om Ocean’s Eleven lager plate med Min mikropartner, og resultatet remikset av Avengers.

Er det gøy? Ant-Man er riktig så underholdende i sin lettbenthet og joviale tone. Paul Rudd er befriende som hvermannsens mestertyv. Han bærer i stor grad filmen alene. Scenene da han trener seg opp er kostelige, og selve innbruddet hos Darren Cross’ industrikompleks er spennende. Det menneskelige aspektet med forholdet hans til datteren fletter seg overraskende fint inn med det vanskelige forholdet mellom Hank og Hope. At de tåredryppende dialogene mellom Hank og Hope ofte avbrytes av kjekkaserier fra Scott spisser det hele. Filmen savner dog noen gode punchlines, for mange av replikkene og dialogene er slitte gjentagelser fra actionkomedier du har sett dusin på dusin av. Spesialeffektene med maur og omproporsjonerte omgivelser ser ganske bra ut, selv om CGI-en er så dominerende at Ant-Man nesten ser ut som en animasjonsfilm. Minus for mange lange forklaringssekvenser i starten, pluss for Michael Peñas forklaringssekvenser tidlig og sent.

Er det noe gøy fra Marvel-universet her? Det er massevis av Avengers-referanser i Ant-Man. Scott Lang nevner dem da verden skal reddes, men det er først da Scott som Ant-Man litt uplanlagt stormer hovedkvarteret deres og slåss med Falcon at det virkelig blir moro. Dét er for øvrig en av de gøyeste scenene i hele filmen.

Kule skuespillere? Allerede i åpningen skjønner man at Ant-Man har plukket fra øverste hylle. Michael Douglas, Martin Donovan og Roger fra Mad Men kranglende i samme rom? Perfekt. Det kunne vært rollelisten til en hvilken som helst dritgod spionfilm. Michael Peña og rapperen T.I. er herlig tullete som Olsenbanden-vennene til Scott Lang. Evangeline Lily er nydelig som forsmådde, men snille Hope.

Karakter: 4/6

Captain America: Civil War

Lansert: 2016
Handligen er lagt til: 1991 og 2016

Plot: Et Avengers-oppdrag i Lagos går galt. Folk dør. Verden vil underlegge superheltene streng kontroll. Internt i Avengers er de uenige. Skal de signere avtalen FN legger frem? Det blir borgerkrig med Captain America (hater FN, fordi FREEDOM) og Tony Stark (voksen pragmatiker, skjønner hvor farlige Avengers kan være) som fraksjonsledere. Samtidig dukker Black Panther og Spiderman opp, og Ant-Man blir gjengmedlem. Folksomt! Som bensin på bålet setter terroristen Helmut Zemo Tony og Cap opp mot hverandre gjennom et avansert spill med Winter Soldier. Det lykkes han godt med!

Er det gøy? Captain America: Civil War er superheltfilm slik jeg vil ha dem! Det visuelle kunne vært hentet ut av en hvilken som helst fet spionfilm, med kule internasjonale klipp mellom Sibir, Berlin, Bucuresti, New York og andre kule steder. Plottet er sirlig satt opp. De store linjene (FN-avtalen) utfordres av de dype, personlige konfliktene som vokser frem. Jeg likte spesielt godt at når støvet fra actionkaoset legger seg, sitter filmen igjen med et glassklart personlig oppgjør. Ytre action og indre drama lever side om side. Jeg så nylig The Dark Knight om igjen, og Captain America: Civil War svarer på de samme spørsmålene Christopher Nolans Batman-film diskuterer: Hvilket ansvar har superhelter? Hvordan stiller de seg til å ofre eget navn og rykte for en større helhet?

Når vi snakker om kampscener, åpningsfighten i Lagos er blant mine favoritter i Marvel-universet. Det gjør det så mye farligere og mer ekte at slåssingen finner sted på gateplan, med mennesker i umiddelbar nærhet. Du kjenner at noe står på spill, det bygger perfekt opp til at det går galt. Jeg fikk assosiasjoner til den rufsete jaktscenen i Goa som åpner The Bourne Supremacy, der går det jo også rett til helvete. Det er også vilt moro når Peter Parker får en ung rolle som Iron Man’s sidekick, mens Ant-Man kjører lakonisk jazze-med-gutta på Team America. Scenen da alle barker sammen på flyplassen i Leipzig var skrekkinngytende, morsom og ekstremt underholdende. I tillegg var den vilt fint filmet. To tomler opp til IMAX-festen vi fikk være med på der!

Hvilke Marvel-viktige ting foregår? Oi, her er det nerdefest! Spiderman reintroduseres. Ant-Man innlemmes. For Marvel-universet er likevel det viktigste at vi får opprinnelseshistorien til Black Panther? Jeg kjenner så lite til disse karakterene at det tok litt tid før jeg skjønte at vi var på full fart inn i Black Panther-æraen. Det var gøy å bli overrumplet av den utviklingen. Jeg er også svak for at Howard Stark får plass. Roger fra Mad Men er så inn i hampen god i samspill med Downey Jr.

Kule skuespillere? Utfordringen til Captain America: Civil War er at mange rollefigurer og skuespillere må dele på skjermtiden. Likevel klarer en nykommer som Tom Holland å stjele scenene han er med i som Peter Parker og Spiderman. Det er også vakkert å se Chadwick Boseman reise seg i Black Panther-rollen. Jeg har vært fan av tyskspanske Daniel Brühl siden jeg oppdaget ham i The Bourne Ultimatum. Hans grelle tolkning av Helmut Zemo som maskeløs terrorist er skurkeri fra øverste hylle.

Karakter: 6/6. Jeg vurderte først Captain America: Civil War som klar 5-er, men når jeg skriver klatrer til toppkarakter. Tror jommen jeg må se den om igjen med en gang!

Black Widow

Lansert: 2021
Handlingen er lagt til: Litt 1995, hovedsakelig 2016

NB: Black Widow er ikke i den gratis MCU-tidslinjen på Disney+. Jeg så den på 4K/UltraHD.

Plot: I 1995 bor Natasha Romanoff og søsteren Yelena Belova med foreldrene i Ohio. En dag blir de avslørt som sovjetiske spioner, og familien må rømme. Etter en dramatisk jakt lander de på Cuba. Der røskes døtrene fra sine «foreldre». De viser seg å være kyniske soldater for det røde riket og ikke kjærlige biologiske foreldre. Natasha drar til Norge. Yelena til Budapest. Når de møtes igjen, er det for å hevne seg på den russiske generalen Dreykov. Han var ansvarlig for Natasha og Yelenas skjebne som spionadoptivbarn. Han må dø.

Er det gøy: Black Widow er en sterk miks av hard Jason Bourne-thriller, sitrende spionfortelling som The Americans og familiedrama som røsker i sjelen. Scarlett Johansson har alltid spilt Black Widow med sårbarhet og dybde. Her får hun full uttelling for alle investeringene hun og MCU har gjort i karakteren. Scenene fra Norge er vakre. Familieportrettet er troverdig komplisert. Actionscenene er heftige og ikke for mange. Antonia Dreykov er overraskende rørende skurk som Dreykovs lidende datter. Stort pluss for perfekt bruk av «American Pie». Måten den sås først og høstes senere virker selvsagt, men dramaturgisk er det som et kirurgisk presist angrep på sansene.

Hvilke kule skuespillere er med? David Harbour er morsom som Red Guardian aka Natasha og Yelenas spionfar i Ohio og rundtom. Thor som forsoffen i Endgame funket aldri helt, her tar David Harbour igjen alt med sine vodkamonologer. Scarlett er jo alltid god, men også Florence Pugh er meget solid som søsteren Yelena.

Hva betyr Black Widow for Marvel-universet? Filmen forklarer Natashas utvikling etter Captain America: Civil War, og gir en ekstra dimensjon til Black Widows vei mot endeliktet hennes i Endgame. Viktig.

Karakter: 5

Black Panther

Lansert: 2018
Handlingen er lagt til: tusenvis av år siden, 1992 og 2016.

Plot: Wakanda-kongen T’Chaka drar til California i 1992. Der avslører han at hans nærmeste venn selger vibranium til våpensmugleren Ulysses Klaue. Nåtid: Noen banditter stjeler et våpen av vibranium i London. Vibranium er nemlig livsblodet til Wakanda, nasjonen som har samlet fire store afrikanske klaner, og gjort store vitenskapelige fremskritt takket være 1) vibranium og 2) isolasjon fra verdenssamfunnet. T’Chaka dør (i et attentat fra Captain America: Civil War). Sønnen T’Challa skal ta over som konge av Wakanda, slik at han blir Black Panther. Samtidig dukker Klaue igjen opp, nå i London hvor han stjeler en øks av vibranium sammen med leiemorderen Killmonger. Han har bestemt seg for å utfordre T’Challas posisjon som tronfølger i Wakanda.

Er det gøy? Jajaja! Wakanda ser dødsrått ut. Kampscenene i fossen er ville. Black Panther har kule triks og kostymer. Shuri er en artig blanding av Q og feministfighter. Biljakten i Korea er vill. Martin Freeman kler rollen som sur CIA-sjef. Ulysses Klaue er herlig skurkete skurk! Jeg synes dog plottet kampen mellom Killmonger og Black Panther var litt tregt. En del av spesialeffektene var også litt usmoothe, spesielt neshornene de rir rundt på.

Jeg kjedet meg aldri, og satt naglet til skjermen for å plukke opp alle detaljene fra Wakanda og omegn, men kunne tenkt meg et tettere vevd plott. Bonus for stemningsfull musikk fra Ludwig Göransson, svensken som komponerte til Christopher Nolans Tenet og jobber mye med Childish Gambino.

Hvilke kule skuespillere er med? Jeg blir melankolsk av å se Chadwick Boseman regjere i rollen som Black Panther, siden vi vet at han døde av kreft nylig. Han er stor i Black Panther. Michael B. Jordan er herlig frekk som Killmonger. Nevnte Ulysses Klaue er breialt spilt av Andy Serkis. Det er et stort komisk øyeblikk når han snakker om soundcloud-mikstapen sin. Ingen har bedre lei-seg ansikt enn Forest Whitaker. Letitia Wright skinner som Shuri, og slik jeg har forstått det skal hun få en større rolle i Black Panther-universet nå som Chadwick Boseman dessverre er ute av bildet.

Hva betyr denne for Marvel-universet? Black Panther er kulturelt og historisk den desidert viktigste Marvel-filmen. Rett og slett fordi den behandler afrikansk historie og svart amerikansk kultur på en måte ingen superheltfilmer noensinne har gjort før. Jeg kan ikke huske sist en popcorn-film ble så grundig gjennomlyst og analysert av så mange smarte folk som Black Panther. Jeg registrerer at folk mener alt mulig, at filmens budskap er er neokolonistisk og antiliberalt så vel som progressivt taktskifte for svarte rollemodeller i Hollywood. Det er stor og interessant underholdning å dykke ned i meningskjølvannet til Black Panther. Kanskje nettopp fordi Marvel visste at Black Panther kom til å utlyse enormt med synsing og mening, virker den å være lite infisert av frekke Marvel-referanser. Det er dog en veldig kul linje fra Captain America: Civil War som går rett inn i plottet på Black Panther. Kult av Bucky dukket opp på slutten!

Karakter: 4/6, med tydelig melding hjem om at plottet må strammes til neste gang.

Doctor Strange

Lansert: 2016
Handlingen er lagt til: 2016

Plot: Stephen Strange er en briljant nevrokirurg. Han er også en arrogant fucker. I sin selvgodhet tekster han mens han kjører tusen kilometer i timen. Han kræsjer og ødelegger hendene sine. I desperat jakt på å fikse sitt viktigste arbeidsredskap ender han opp i Kamar-Taj i Katmandu. Det er skjulestedet til The Ancient One og Karl Mordo.

Via portaler og hemmelige trylleformler kan de reise i rom og dimensjoner. Slik beskytter de universet. Nevrokirurgen Doctor Strange blir superhelten Doctor Strange. Etter han har lært om portalene og tidsbøying blir han involvert i å stoppe Kaecilius. Han er en tidligere elev av The Ancient One som er blitt ond skurk.

Er det gøy? Det visuelle i Doctor Strange er dritgøy. Bøyingen av tid får Inception til å se ut som en Roy Anderson-film. Doctor Stranges dimensjonsreiser er en hasjrøykers drøm å ha på storskjerm på nachspiel. Scenene fra Kamar-Taj er artige og Indiana Jones-aktige.

Likevel sliter jeg med å engasjere meg voldsomt i historien. Mats Mikkelsen er håpløst statisk som Kaecilius. Doctor Stranges emosjonelle reise fra arrogant kirurg til følsom redningsmann oppleves forutsigbar, selv om han er en ganske så kul karakter.

Kampscenene på sykehus og rundt om i verden er så elleville at de mister slagkraft, med et unntak av da The Ancient One tegner opp slåssbrettet. Jeg mislikte ikke Doctor Strange intenst, jeg bare kjedet meg. Kanskje det er material tretthet på superhelter som slår inn? Eller at jeg så filmen mellom de rufsete, knallharde og briljante Planet of the Apes-filmene? Jeg er veldig åpen for uenighet her, for etter alle solemerker skulle jeg digget denne filmen.

Hvilke Marvel-detaljer er viktige? Dette er Doctor Stranges introduksjon til Marvel-universet, så avslutningen der Strange henger ut med Thor peker nok i retning noe ordentlig storslagne greier.

Kule skuespillere? Benedict Cumberbatch er vill, ingen tvil. Ingen kunne spilt Doctor Strange bedre enn ham, spesielt siden kirurgen skal utstråle en arroganse Sherlock Holmes verdig. Ellers er Tilda Swinton festlig som skallet kriger og Rachel McAdams nusselig som Stranges kollega. Ikke overraskende er Chiwetel Umeadi Ejiofor hard og kul som Karl Mordo.

Karakter: 3/6

Thor: Ragnarok

Lansert: 2017
Handlingen er lagt til: 2017

Plot: Thor er ute og slåss for universets frihet. Det betyr å nedkjempe ilddemonen Surtur. Når han kommer hjem til Asgard, avslører han at Loki har forvandlet seg til Fake Odin. Pappa Odin har stuket av i påvente av Ragnarok som profetiene har meldt. Storesøster Hela dukker opp og knuser alle med sitt mektige hår og skarpe kniver. Loki og Thor ender opp på søppelplaneten Sakaar. Loki som VIP-gjest og Thor som fange hentet inn av en drita full Valkyrie. Thor må slåss med Hulk for å ordne seg frihet, en ny steinkompis starter revolusjon, og Heimdall blir geriljakriger i Asgard. Det skjer ting, for å si det forsiktig!

Er det gøy? Ja, herre jemini! Thor: Ragnarok erklærer fra første stund at dette er en annerledes film. Da voiceover-en til Thor viser seg å være gudesønnen selv som snakker til kamera ,og produsent Kevin Fiege svir av en halv milliard kroner på å kjøpe «Immigrant Song» fra Led Zeppelin, skjønner man med en gang at KJØRET GÅR i Thor: Ragnarok.

Filmen stopper ikke opp et sekund. Det er action. Slåssing. Ville effekter. Oneliner-ene smeller tettere enn i The Last Boyscout og Lethal Weapon samlet. Nye karakterer introduseres. Universet står på spill, men rollefigurene oppfører seg som om de har fått langbord i Oslo første dagen etter syv måneder lockdown.

Filmen balanserer hele tiden på grensen til å bli en Saturday Night Live-parodi på Marvel Cinematic Universe. Noen steder i filmen ødelegger den evige vitsingen og bananskall-humoren den raske rytmen. Totalt sett lander filmen likevel riktig så bra ned i popcornbøtten etter saltoer rundt i hjemmekinoen.

Er det mye Marvel-greier som er viktig her? Jeg var skeptisk til Doctor Strange-filmen. Det er likevel veldig elegant hvordan han sparker i gang plottet Thor: Ragnarok. Hersingen hans med Loki er ubetalelig.

Kule skuespillere? Chris Hemsworth kler kort hipsterhår bedre enn den rufsete, feite trucker-looken vi er vant til. Tessa Thompson er stor som fyllik og dusørjeger Scrapper 142. Jeff Goldblum blir dessverre for karikert som partyprins på Sakaar. Da fikk jeg The Fifth Element-vibber (ikke bra, fjollete scifi er ikke min greie). Jeg elsker Mark Ruffalo, lurer på om det er mulig å leie han til 50-årslaget mitt? Han kan bare henge ut i et hjørne og se nysgjerrig på gjestene.

Karakter: 5/6

Ant-Man and The Wasp

Lansert: 2018
Handlingen er lagt til: 2018

Plot: Scott Lang streber seg gjennom de siste dagene av to års husarrest. Den fikk han fordi han og Avengers brøt Sokovia-avtalen i Captain America: Civil War. Når Hank Pym og datteren Hope van Dyne får kontakt med den forsvunne konen/mammaen Janet i The Quantum Realm, trenger de hjelp fra Scott. De kidnapper ham.
Sammen bygger de en stabil tunnel for å reise inn i dimensjonene (eller hva det nå er). Da kan de slå to fluer i en smekk: redde Janet fra Quantum Realm og fikse Ghost, en ung forstyrret pike som også er datter av en tidligere kollega av Hank. PUH!

Er det gøy? Karakterene i Ant-Man and The Wasp er artige. Scott Lang/Ant-Man er morsom. Samspillet med The Wasp aka Hope svinger som Bruce Willis og Danny Glover på en god dag. Kollegene i X-Con Security bidrar med veltimet humor. Walton Goggins tar tegneserieskurkeri til nye høyder som svartebørsmesteren Sonny Burch. Jeg kjenner dog at jeg blir sliten bare av å tenke på alt technobabbelet filmen baserer seg på. Det er viktig for Marvel-universet med forminsking og Pym-partikkel og kvantefysikk og blablabla, men det er slike ting som i gamle dager gjorde meg skeptisk til superheltfilmer. Jeg kjenner på en slitasje her nå. Når det er sagt er Ant-Man and The Wasp fengende, vellaget og aldri kjedelig. Og en del av spesialeffektene er helt vilt kule. Ant-Man i trafikken slår aldri feil.

Er det noen Marvel-greier som er viktig her? Alt, egentlig? Nå som vi nærmer oss slutten av denne sekvensen med filmer viker det som alle tekniske løsninger, karakterer og plotsvinger kun leder mot de to siste filmene.

Kule skuespillere? Walton Goggins burde hatt en større rolle i Marvel-universet. For en herlig fyr til å spille sleip svindler med ambisjoner.

Karakter: 4/6

Avengers: Infinity War

Lansert: 2018
Handlingen er lagt til: 2018

Plot: Thanos leter etter de siste evighetssteinene. Slik kan ha få all makt i hele verden. Planen er å drepe halvparten av universets befolkning. Dette skal lette trykket på matbehov og annet man trenger for å overleve. Alle i Avengers, samt komigjengen i Guardians of the Galaxy og hele Wakanda forsøker å stoppe Thanos. Det klarer de ikke. Til slutt sitter en sliten Thanos på hytten sin og titter ut på grønne daler mens halvparten av universet, inkludert mange superhelter, blir til (cue: Kansas) dust in the wind.

Er det gøy: Om man synes folkemord og økoterrorisme er gøy er jo Avengers: Infinity War ellevill popcornfest. Om man synes det er stas at en superheltfilm trosser overbefolket cast og milliarder i CGI, og likevel klarer å lodde dypt emosjonelt, er også denne filmen vilt medrivende. Med andre ord er det god sjanse for at man liker filmen. Den er knallgod.

Til denne spalten har jeg sett Avengers: Infinity War to ganger. Jeg lar meg irritere og begeistre over de samme tingene fra gang til gang. De første actionsekvensene kommer for tidlig. De drar fokuset bort fra filmens viktigste bestanddel: Thanos’ kvaler, moralske overbevisning og utrettelige innsats for å gjøre det han selv mener er riktig. Selv om det utsletter halve verden.

Slik blir han en økofascist av den grelleste sorten. I Josh Brolins skikkelse er Thanos forbløffende interessant å følge med på. Mens vi før valget diskuterer for eller mot å sette sluttdato for oljeleting, gjør Thanos kort prosess for å redde kloden(e). Han kupper universets makt og fjerner folk og fe over en lav sko. Da blir det mer Lebensraum for de gjenværende. Det jeg lurer på, er om han hiver seg selv i miksen når de femti prosentene skal tilfeldig plukkes ut? Er det en reell sjanse for at Thanos selv kunne blitt til støv i vinden? Dette bør forskes mer på.

Videre ser vi en rekke figurer fra Marvel-universet bli satt på sine største prøvelser. Dr. Strange blir mer interessant når arrogansen får seg en trøkk. Thors hulkende forsøk på å motivere seg selv mens Rocket hører på er vakkert og morsomt. Wanda må ta vanskelige og skjebnesvangre valg. Bruce Banner kjemper frem sin indre Hulk. Starlord får kjenne på ordentlig smerte bak fasaden av vitser. Guttungen Peter Parker opplever hva det kan koste å være en Avenger. Black Widow er hardere enn noensinne. Captain America fremstår voksnere enn før, ikke bare på grunn av skjegget. Black Panther viser at han er villig til å ofre Wakanda for et større purpose og et ordentlig why. Folk står virkelig på barrikadene for det de tror på! Det kompliserte manuset, hvor stemninger fra de forskjellige filmene må mikses, flyter overraskende bra.

Jeg syntes tidligere at actionscener fra Wakanda var litt dølle i Black Panther. I Avengers: Infinity War er de intet mindre enn fantastiske. Scenene da skjoldet heves og helvete bryter løs er noe av det beste denne MCU-serien har servert. Jeg liker også den avsluttende sekvensen med alle gegen Thanos. Den var smart skrevet og effektivt spilt ut, ofte synes jeg avsluttende actionscener blir keisamt. Jeg vil dog legge til et lite minus på spesialeffektene. Josh Brolin er stor som Thanos, men av og til ser han litt Shrek-aktig ut. Da sprekker illusjonen om at universets fremtid står på spill. Men alt i alt er dette en film jeg kommer til å se mange ganger de neste årene.

Er det noen Marvel-greier som er viktig her? Alt. Det viktigste er kanskje at Dr. Strange annonserer at man nærmer seg … Endgame.

Kule skuespillere: Josh Brolin som Shrek/Thanos til side. Jeg holder Benedict Cumberbatch som Dr. Strange og Chris Hemsworth i rollen som Thor som vinnerne av Avengers: Infinity War. Hemsworths innsats i Nidavellir hvor Peter Dinklage spiller gigantdvergen Eitri er muligens favorittscenen. Stormbreaker, folkens!

Karakter: 6/6, tross noen innsigelser. Jeg lå på en femmer etter første kikk, men filmen står seg forbløffende bra og modnes ved gjensyn.

Avengers: Endgame

Lansert: 2019
Lagt til: 2023, tror jeg? 2018 pluss fem år.

Plot: Halve universets beboere er drept av Thanos. Dette inkluderer flere av Avengers og Guardians of the Galaxy, samt deres næreste. De som overlever er deprimerte eller alkiser. Plutselig dukker Ant-Man opp på Avengers-hovedkvarteret. Han har overlevd fordi han satt fast i kvanteriket mens massakren foregikk. Da forsøker Black Widow, Captain America, Hulk, Iron Man og et par til å komme seg tilbake i tid gjennom kvanteriket.

Slik skal de endre på tidenes gang, og sørge for at alle forsvunne kommer tilbake. Etter ganske mye ståk og styr klarer de det, men prisen er høy. Tony Stark må ofre sitt eget liv for å ta all makt og evighetssteinene fra Thanos. Til slutt drar Captain America tilbake og leverer steinene der de skal, men blir igjen for å være kjæreste med Peggy Carter. Hjertetegn.

Er det gøy: Til å være massive tre timer er Avengers: Endgame en lettfordøyelig film. Den er også enkel å forstå selv om det er mange tidslinjer og mye technobabbel. Ant-Mans populærvitenskapelige tilnærming til kvantefysikk hjelper på! Når Paul Rudd forstår noe, skjønner de fleste det.

Jeg simpelthen elsker åpningen med Paul Greengrass-aktig håndholdt kamera på Hawkeye på gården. Der setter Avengers: Endgame tonen for at dette er en annerledes film. Black Widow er trist goth-jente. Captain America er stoisk, men lei seg. Iron Man er fuckings BITTER. Og så videre. Her ser man virkelig hvor maktesløse superheltene blir når de blir utmanøvrert av en smartere type. Hvert fall var Thanos smartere og sterke en stund.

Alt frem til Thor kapper knollen av Thanos er filmgull. Hevn og frelse pakkes inn i et perfekt strukturert manus, filmet med overskudd og gode løsninger. Avengers: Endgame fremstår da som noe nytt i serien. Jeg liker alt etterpå også, men har noen innvendinger: Thor som feit fyllik blir for tullete, selv om de er kostelig de første scenene. Chris Hemsworth har overbevist meg som veltimet komiker, men fat suit er og blir Eddie Murphy som promper ved middagsbordet i The Nutty Professor. Emo-Thor funket bra sammen med Rocket i Avengers: Infinity War, her blir det for mye. Thor tar seg dog godt inn igjen på slagmarken på slutten. Da fikk jeg den gode, varme følelsen jeg også kjenner på når jeg stirrer for lenge på et Manowar-tekstark.

Den avsluttende kampscenen er storslagen og overveldende, men på andre gangs gjensyn får den noe musikalaktig over seg. Wakanda-karakterene kommer dansende inn fra stage left. Dr Strange med entourage sklir inn med tenor og triks fra stage right. Det er hakket før de gjør koordinerte dansetrinn! Eller det vil si, det gjør jo egentlig Tony Stark og Pepper Potts ganske tidlig i slåsskampen.

Jeg liker også at Thanos får nok av gnålet til disse myke menneskelige superheltene, og bestemmer seg for å bare smadre jorden med et hånlig flir. Det viser en utvikling fra påstått idealisme til destruksjon for egen tilfredsstillelse. Dette er jo noe mange terrorister og fascister har murrende i seg. Det er kult at Thanos blir en billedliggjøring av nettopp den radikaliseringen.

Avslutningen med Captain America på benken er det sterkeste øyeblikket her. Jeg vet at folk gråter elver av Tony Starks opptak til datteren, men for meg er Captain Americas tilfredse, salige stemning på tampen av filmen og eget liv det emosjonelle høydepunktet. Livet trenger ikke være fjelltopper og fyrverkeri og rampelys for at man skal ha det godt med seg selv. Veldig ofte er en problemfri time i gode venners lag alt som skal til for at man kan se tilbake på livet og tenke: dette ble bra greier.

Jeg er imponert over hvordan Team Marvel har klart å dra i land det emosjonelle kaoset som serien MCU tross alt er. De har mikset verbal humor med dyr action, vonde følelser med skliing på bananskall, barnevennlig fjas med økofascisme, jordnært drama med galaktisk apokalypse. At det hele kulminerer varmt med Captain America sittende på en benk og Iron Man som elsker datteren sin tre tusen er en stor prestasjon. Jeg takker og bukker for de flotte timene.

Er det noen viktige Marvel-referanser å få med seg her: I Avengers: Endgame får vi utbetaling for alle innskuddene serien har gjort av referanser, og som sagt: det henger sjokkerende godt sammen. Applaus.

Kule skuespillere: Jeg må nevne min favorittperson i hele Avengers: Endgame. Brie Larson som Captain Marvel. Når jeg sier at det ble musikalstemning på de forskjellige entreene i slåssingen, gjelder det ikke for Captain Marvel. Hennes ankomst via himmelen er som Lady Gaga på Super Bowl eller Till Lindemann på en hvilken som helst Rammstein-konsert: en ekte rockestjerne verdig. Snakk om å komme sent, men godt nok til å redde dagen.

Karakter: 5