Asbjørn ser The Fast & The Furious Saga

Biler, adrenalin, ran og etter hvert også spioner. I anledning F9 går vi gjennom alle The Fast & The Furious-filmene.

Jeg er snart ferdig med Marvel-gjennomgangen. De to siste anmeldelsene kommer en av de første dagene. Akkurat i tide til å glede meg til Black Widow nå tidlig i juli.

Men da er det rett på neste prosjekt. I anledning den niende filmen i The Fast & The Furious Saga innså jeg at jeg ikke har oversikt på hvor mange av filmene jeg har sett. Litt vilkårlig titting på kino, DVD og strømming gjør at de flyter litt over i hverandre. Skandaløst! Etter snart tyve år som en av kodens største filmfranchiser, fortjener Vin Diesel, Paul Walker og de andre litt mer oppmerksomhet. Eller som Paul Walker sier i den første filmen: «I take the cash, and I take the respect!»

Som semiseriøs blogger må jeg ta ansvar. Jeg gikk nylig til anskaffelse av alle de åtte filmene i en pakkeløsning hos iTunes. Det kostet meg 249 kroner, og virker som et greit kjøp. Jeg skulle gjerne hatt hele sulamitten i 4K UltraHD, men det ble litt for dyrt. Dersom noen har dem liggende, er det bare å sende en melding på FB eller Twitter. Jeg byttelåner gjerne mot noe snadder fra 4K-hyllen.

Jeg har for øvrig ikke lappen og null peiling på bil, så ikke forvent nerding om motor og giring og sladding og sånt. Men nok om det, rett på sak: Anmeldelse av alle filmene i The Fast & The Furious Saga, film for film.

The Fast & The Furious (2001)

Plot: Brian O’Conner går undercover i Los Angeles gatebilmiljø. Der skal han finne ut hvem som står bak noen høyprofilerte lastebilran med blodtrimmede Honda Civic-biler. På veien blir han kompis med Dominic Toretto, den karismatisk kongen av byens street racing. O’Conner forelsker seg i en jente i miljøet. Han blir forhatt av Doms kompis som tror han er politi. Til slutt utvikler han også forståelse for Torettos harde liv og virke. Filmen ble planlagt som Point Break med biler, og slik ble den virkelig også.

Er det gøy: The Fast & The Furious er pur moro og adrenalin fra første til siste bilde. Paul Walker er fantastisk som kjekkasen O’Conner. Vin Diesel konkurrerer om å være rørende og latterlig som Toretto. Michelle Rodriguez er ung og hundre prosent badass.

Rundt seg har de et arsenal av gøye biroller. Latinoen Hector er kulest, men kineserne konkurrerer godt med ham. Ja Rule er mest bare komisk, men likevel funny som den dustete gladgutten som bare drømmer om trekant.

Et godt undercoverplot, fine familiescener, heseblesende bilscener og haugevis med cheesy replikker gjør The Fast & The Furious til en fornøyelig berg-og-dal-bane på flatskjermen. Alt dette er godt hjulpet av et veldig datert, men høylytt og velfungerende lydspor med Limp Bizkit, Ja Rule, Ludacris, Pitbull og Kumbia Kings.

Pluss også for at filmen dro inn David Ayer som manusforfatter. Mannen bak store L.A.-historier som Training Day og End of Watch skal ha vært viktig for å skyve filmen i dens kuleste retning: miksen av forskjellige miljøer med latinos, asiater, afroamerikanere og alt mulig Los Angeles har å by på.

Åpenbare minus: Bruken av «faggot» som helt vanlig skjellsord klinger fryktelig dårlig. Noen av spesialeffektene er svake. Alfahann-miljøet blir i overkant alfahannete, men hva forventer man når «Rollin’» dundrer på lydsporet?

Beste sitat: «I live my life a quarter-mile at a time. For those 10 seconds or less, I’m free». Dominic Toretto om smerten etter farens død.

Kuleste scene: Første gang kineserne kommer opp på siden av Dom og Brian etter de har rømt fra LAPD. Når gjengen sklir opp med motorsykler (eller «crotch rockets», som Com kaller dem) og maskinpistoler skjønner du at det er flere crew i denne byen.

Karakter: 5/6

Sjekk for øvrig denne flotte episoden av The Rewatchables, hvor Bill Simmons og Shea Serrano går grundig gjennom The Fast & The Furious. Knallbra. 

2 Fast 2 Furious (2003)

Plot: Brian O’Conner fikk sparken fra politiet da han lot Dominic stikke av i slutten av The Fast and the Furious. Brian lever et lavprofilert liv i Miami. Etter et gateløp hvor han blir arrestert blir han del av en undercoveroperasjon tollvesenet har mot narkobaronen Carter Verone. Brian får med seg barndomsvennen Roman Pearce, som blir lovet å få strøket rullebladet dersom de hjelper til. Gjennom det lokale miljøet av gatebilentusiaster møter vi Ludacris som bilverkstedseier og Eva Mendes som undercoveragent Monica Fuentes.

Er det gøy: Dersom du ser på 2 Fast 2 Furious som en Smokey & The Bandit-film med rap på lydsporet er det godkjent moro. Regissør John Singleton er flink på kjappe, videomusikkaktige scener. Det blør over på 2 Fast 2 Furious. Ludacris er ingen stor skuespiller, men han har en gøy energi og tilstedeværelse. Paul Walker er selvsagt sjarmerende og søt som en perfekt modnet appelsin på en sommerdag. Samspillet hans med Black Ty/Tyrese Gibson som Roman Pearce er ordentlig buddy-actionkomedie.

Biljaktene er gode, men det blir som nevnt tidlig for mye Smokey & The Bandit-aktig alle-skal-følge-etter. På et tidspunkt forventet jeg at J.W. Pepper fra Live and Let Die skulle dukke opp med skråtobakk og sørstatsdialekt.

Politifolkene er flate pappfigurer, og forsøket på å gjøre Carter Verone og Monica Fuentes til Tony Montana og Elvira er medium rett-på-video gangsterdrama. Lydsporet er dog i toppform. Ludacris! Trick Daddy! Chingy! 8ball! Fato Joe! Pitbull! 2 Fast 2 Furious er den pumpende lyden av tidlig 2000-tall. Sean John-joggedressen Ludacris kjører er også et viktig tidsvitne.

Åpenbare minus: Svakt manus. Figurene rundt Brian O’Conner er uengasjerende. Devon Aokis look ble kanskje kopiert av Rihanna til en motekolleksjon, men rollen som Suki er ikke i nærheten av det sprudlende galleriet Dom og Brian har rundt seg i den første filmen. Tyrese Gibson har noen gode punshlines («We hungry!»), men ellers er det mye flatt.

Beste sitat: «Guns, murderers and crooked cops? I was made for this, bro!» Roman Pearce om han er klar for litt undercoverarbeid.

Kuleste scene: Da Paul Walker drar til Barstow for å hente Roman Pearce, og finner ham på den kuleste voksenversjonen av go-cart jeg noensinne har sett.

Karakter: 2/6

The Fast and the Furious: Tokyo Drift (2006)

Plot: 17-åringen Sean Boswell blir arrestert etter han har vunnet et gateløp og knust et boligområde. Moren sender ham til Japan, hvor han må bo med faren han verken kjenner eller liker. Der kommer han i kontakt med et japansk undergrunnsmiljø hvor kids kjører bil som faen! Sean forelsker seg i feil jente, blir kompis med småsvindleren Bow Wow og må race mot D.K., en kid fra den lokale yakuza-mafiaen. Da er det en fordel at han lærer seg å drifte, slik den japanske ungdommene har perfeksjonert nedover fjellsvinger og rundt i parkeringshus. D.K. står da selvsagt for Drift King, og gjett hvem som i en Karate Kid-aktig prosess lærer seg å drifte?

Er det gøy: Den første timen er innertier! Filmen stopper ikke et sekund fra den åpner med den svale, deilige lyden av DJ Shadows «Six Days» og Rebel Without a Cause-inspirert billøp til Tokyo-scenen er heftig etablert. Da er det collegedrama av mest fengende og oppblåste sort.

Alt er rammet inn av Tokyo som lyses opp av neonlys på nattestid. Lucas Black er en begrenset skuespiller, men den første timen er han perfekt som en tilbakelent rakker som bare vil lære seg å drifte med bilen. Forholdet til Neela – som dras fra skurken D.K. til antihelten Sean – er forutsigbart, men godt skrevet tenåringsdrama. Favorittkarakteren er likevel Han, den mystiske og overkule lokale kiden som flyter mellom miljøene. Type med ryggrad!

Da yakuza-plottet brettes ut på tampen og Sean må finne tonen med faren prøver filmen å spille på noen følelsesmessige toner som er vanskelige å høre. Her drar filmen stor fordel av de korte spilletidene på Fast & the Furious-filmene, for med 1 time og 45 minutter rekker man ikke å kikke på klokken selv om historien blir tynnere. Pluss i margen for Roc-A-Wear-hoodien til Bow Wow og Atari Teenage Riot på lydsporet. Det er også gøy å tenke på at serien etter denne filmen spoler tilbake, så vi treffer flere av de beste figurene herfra i de neste filmene.

Åpenbare minus: Den generiske rocken på det siste billøpet er enormt irriterende. Tenk at Slash skulle lage noe så dølt.

Beste sitat: «Life’s simple: You make choices and you don’t look back.» Kompisen Han forteller Sean hvordan han forholder seg til livet, utfordringer og fremtiden.

Kuleste scene: Da Han kaster nøklene til Sean i den første bilscenen i Tokyo.

Karakter: 4/6

…neste film: Fast and Furious (2009)…