Beste trilogi siden Bourne? Planet of the Apes er en god kandidat

Siden 2011 har apene styrt planeten. Resultatet er tre fantastiske filmer om borgerkrig, virus og klodens fremtid.

Med ny TV i hus har jeg i det siste endt opp med å se mer film enn serier. Jeg holder på med Marvel-gjennomgangen. Jeg har fått oppdatert meg på Harley Quinn. Det er blitt noen runder med VHS-klassikere som Beverly Hills Cop og Predator. First Blood burde hatt Oscar! Collateral har fått oppjustert karakteren. The Town er fortært nok en gang. Haisommer ser dritbra ut i den nye 4K-utgaven!

Aller mest blåst bort har jeg blitt av Planet of the Apes-trilogien jeg så på rappen her om dagen. Jeg så den første filmen med Charlton Heston et godt knippe ganger på gutterommet. Med en haug svake oppfølgere og en mislykket reboot fra fjollekongen Tim Burton hadde jeg likevel skrinlagt krigen mellom menneskene og Julius-gjengen.

Derfor så jeg aldri de tre nye filmene på kino. Rise of the Planet of the Apes (2011), Dawn of the Planet of the Apes (2014) og War for the Planet of the Apes (2017). Det angrer jeg på nå. Ikke siden Jason Bourne-trilogien (les mer om den her!) har jeg blitt så revet med av en trippelfortelling.

De tre filmene er lagt til nåtid, men utspiller seg i tiden før den første filmen fra 1972. I Rise of the Planet of the Apes følger vi forskeren Willl, som lar sjimpansen Caesar vokse opp hos seg. I utviklingen av Alzheimer-medisin har de pumpet aper fulle av testmedisiner, resultatet er at apene blir stadig glupere og mer menneskelige.

Dawn of the Planet of the Apes foregår i tiden etter et virus har spredt seg fra apene til menneskene. Menneskeheten er nesten utryddet. En enklave på bysiden av Golden Gate Bridge tar seg inn i Muir Woods, hvor apekolonien nå har bygget landsby og så vidt lært seg å snakke. Målet er å skru på vannforsyning så de får elektrisitet. Resultatet er en aldri så liten krig mellom aper og mennesker.

I War for the Planet of the Apes er Caesar fryktet geriljakriger. Eller revolusjonær ape, om du vil. General J. Wesley McCullough leder Alpha-Omega. Det er en paramilitær bande som kun vil en ting. Drepe aper. Det brygger til krig når Caesar skal ta stammen og familien sin over et fryktet fjellpass for å nå det forjettede land, Colorado.

Hva er det som gjør trilogien så bra?

Den første filmen er lettest i tonen, men fungerer briljant som opprinnelsesfilm. Vi vet alle hva sluttresultatet er – en apeplanet – så hver lille handling og detalj har konsekvenser. Oi, ikke la den apebabyen slippe ut! Ikke nys på kollegaen din! Husk å være grei med apene selv om de er i bur! Spesielt når de er i bur!

James Franco har som alltid høy dufus-faktor. Derfor passer han fint som naiv forsker, selv om det er noe problematisk å tro på at han også er en smart forsker. John Lithgow er derimot aldeles briljant som faren som sakte forsvinner til Alzheimer-fremmet aggresjon og kaos. Det fungerer som en veloljet motor for alle Wills desperate handlinger.

Allerede tidlig viser Rise of the Planet of the Apes (2011) toppform som forskning vs corporate-film. Byråkrater, noble labdoktorer og kyniske farmasøyttopper stanger forsiktig mot hverandre. Resultatet blir stadig mer åpenbart for oss som ser på, men på hver sin tue ser ikke de at de holder på å utløse en verdensomspennende pandemi som kan og skal ødelegge menneskeheten.

Filmen er også tidlig inne på essensiell undring om vårt forhold til dyr så vel som planeten. Hva er vi villige til å risikere for forskning? Hvilke forpliktelser har vi ovenfor dyr i vår jakt på å løse for eksempel Alzheimer-gåten? I tillegg har vi de siste atten månedene fått et foreløpig svar på spørsmålet som var science fiction i 2011 og kjip virkelighet i 2021: hvor galt kan det gå om et virus sprer seg? Først fra menneske til dyr. Så til nærmiljøet. Til slutt via fly til alle verdens kanter.

Thrillerklokken i Rise of the Planet of the Apes tikker stillere og jevnere enn en vanlig Vålerenga-Rolex. Dersom den litt kjipe musikken hadde vært byttet ut med noe tidlig Tangerine Dream og billedkvaliteten hadde vært litt mer kornete, hadde Rise of the Planet of the Apes sett ut som en kick ass 70-talls noiathriller. Scenene på Golden Gate Bridge på slutten er noe av det mest vellagde Hollywood har budt på etter millenniumsskiftet.

Det kan man også si om Golden Gate-scenene i Dawn of the Planet of the Apes (2014). Matt Reeves har overtatt regien. Han gjør filmen til en mesteroppvisning i post-apokalypse, hat, aggresjon, konflikter og noen skarpe lysglimt av håp å strekke seg mot. Gary Oldman er som forventet knallgod i birollen som menneskenes leder Dreyfus. Det er likevel James Clarke som den radikale dyrevennen Malcolm som stjeler menneskeshowet. Sammen med Keri Russell – Elizabeth Jennings i The Americans – gir han filmen det nevnte lysglimtet av håp. Hans fromme kamp for apenes rettigheter fremstår også langt mer rotfestet en Wills egoistiske og fatale aktivisme i den første filmen.

Best av alle er uansett Andy Serkis som apen Caesar. Den engelske skuespilleren som først ble kjent da han gjorde bevegelsene til Gollum i Ringenes Herre-trilogien burde fått Oscar for rollen som apenes øverste leder. Han treffer perfekt på blandingen av dyrisk instinkt og menneskelig intelligens, og formidler følelser, analyse og taktikk gjennom apesminke og spesialeffekter. Scenene hans med den oppviglerske apen Koba er filmens emosjonelle høydepunkt.

Actionmessig tar Dawn of the Planet of the Apes pusten fra enhver seer menneske eller ape. Stormingen av San Francisco. Sniking i skogen. Apene som har trent opp hester til kamp. Den begynnende fraksjoneringen mellom apene. Og nok en gang: blikkene over og scenene fra Golden Gate Bridge.

Dawn of the Planet of the Apes spiller også videre på de filosofiske temaene Rise of the Planet of the Apes startet kollokviegruppe om.  Det må dog sies at når koloniene er etablert, får filmserien et enda tydeligere strøk av allegori.

Den første filmen tok riktignok for seg radikaliseringen av Caesar i fangenskap på en interessant måte, men var en renere spenningsfilm. Dawn of the Planet of the Apes byr på mer. Territoriale konflikter. Behandling av krigsfanger. Undermenneske/overmenneske. Diplomati vs Den Harde Linjen. Klodens fremtid. Hvorfor må en fraksjon svare for en annen fraksjons aggresjon når fienden banker på døren?

Disse diskusjonene eskalerer i War for the Planet of the Apes (2017). I stedet for å gjenta suksessoppskriften fra Dawn of the Planet of the Apes med urbane trefninger, foregår filmen i sin helhet i naturen. Det betyr ikke grønn, koselig jungel eller joviale fjellstrøk med god utsikt. War for the Planet of the Apes utspilles i drepede vinterlandskap, dundrende regntid og verst av alt: en konsentrasjonsleir i fjellene.

Woody Harrelsons generalfigur er åpenbart basert på Oberst Kurtz i Apocalypse Now. Det gir filmen et hommagepreg. Samtidig drar regissør Matt Reeves – som for øvrig tar over Batman-franchisen i 2022 – inn litt humor i form av den nervøse einstøingen Bad Ape. Filmen trenger også noen varme menneskelige sider. Det får den i form av barnet Nova, en stum jente Caesars faste følgesvenn Maurice forbarmer seg over.

War for the Planet of the Apes er skitten, rufsete, ubehagelig og aldeles nydelig laget. Spenningsscenene i generalens konsentrasjonsleir er iskalde. De tidlige jaktscenen i apenes hemmelige koloni er mystiske med et nesten religiøst preg. Konflikten mellom mennesker og aper virker uløselig. Dette erklærer Caesar allerede på slutten av Dawn of the Planet of the Apes, så filmen følger tett opp sin forgjenger.

Jeg håper det kommer flere filmer i denne serien. Det siste jeg hørte var at Wes Ball – som lagde The Maze Runner – skal overta etter Matt Reeves. De nye Planet of the Apes-filmene har kanskje ikke satt fyr på billettlukene slik Marvel-universet har gjort, men som filmfortelling synes jeg serien går både Marvel og DC-historiene en høy gang.

Noiaskalaen sprenges av pandemitematikken. Filmene er sterke allegorier for all verdens politikk. Miksen av spesialeffekter og skuespill er velbalansert. Arven fra opprinnelige Planet of the Apes forvaltes og utvikles. Filmteknisk er det utsøkt. Actionscenene er innovative og effektfulle. Naturen får boltre seg. Sci-fi-blikket ivaretas. Snakk om medrivende filmer.

Rise of the Planet of the Apes, Dawn of the Planet of the Apes og War for the Planet of the Apes strømmes på Disney+.