Vi har sett ferdig Bloodline på Netflix. I motsetning til Rayburn-familien tør vi å snakke om det vi har opplevd.

Rett før påske la Netflix ut hele første sesong av Bloodline, dette mørke familiedramaet fra Florida Keys. Jeg skrev en rapport etter tre episoder, men nå som vi har pløyd gjennom alle 13 kapitlene er det greit å ta en ny oppsummering. Så her er noen strøtanker om sesongen. Dette er da ment for dere som har sett sesongen, så jeg dropper handlingsreferat, men understreker at her blir det voldsomt med spoilers.

Uansett: here we go:

— Jeg digger blandingen av krimgåte som lurer i bakgrunnen og familiedramaet som utspiller seg i forgrunnen. Ikke ulikt Frikjent, som baserer seg på Birgitte Tengs-premisset om én mistenkt/frikjent og én uløst drapssak, men likevel handler om bygdekonflikten mer enn krimplottet.

— Familien er gnistrende skildret på manusnivå, og briljant spilt av en fin bukett skuespillere. Søskenflokken knyttes sammen av hendelser og lojalitet og blodsbånd, men alle fire (eller fem, om man teller med Sara) er egne, tydelige personligheter som drar i hver sin retning. Når man legger til foreldrene – med Sissy Spacek i spissen – i denne følelsesmessige uløselige knuten, blir Bloodline familiedrama av ypperste klasse. Jeg kan knapt huske å ha sett en arvekonflikt bli tegnet ut så tydelig og vondt som i Bloodline.

— Florida Keys er perfekt location for en slik historie. Det er geografisk meget avgrenset, har et rebelsk rykte, og alle som har vært der vet at The Keys er et sted for folk som liker frihet, privatliv, uregulert fiske og frisk tilgang på hvitt pulver. Alt dette akkompagnert av fuktig og varmt vær, stormvarsel, harry solbriller og skjorter med svetteringer. At disse folkene skal drive med gjestehus, snorkling, tequilastyrting og vakuumpakket narkotika er underlig troverdig.

— Danny – spilt av Ben Mendelsohn – skinner sterkest som den ødelagte, hevngjerrige, destruktive storebroren, men også Kyle Chandler er gnistrende som John, broren som tror han gjør alt riktig, men bommer gang på gang. Måten han må rettferdiggjøre handlingene sine ovenfor egen familie mens forholdet til Danny går stadig dårligere, er så velskrevet som det kan bli.

— Krimplottet med menneskesmugling og narkotrafikk kommer mer i forgrunnen fra episode ni og utover, og det trenger serien på det tidspunktet. For selv om familieportrettet er medrivende, er Bloodlines største problem at serien går i gjørme midtveis. Fra episode 4 til 8 gjentar serien seg selv, fremoverblikkene repeteres og jeg fikk følelsen av at historien var satt på tomgang. Det kan virke som en historie planlagt for 8-10 episoder var strukket til 13 for å tilfredsstille Netflix-ordrer.

— Denne seigheten gjør nok at mange seere hopper av, men det dyptpløyende familiedramaet er også det som splitter seerne. Jeg har snakket med folk som umiddelbart ble hektet på serien, men også flere som synes Bloodline ble dørgendes kjedelig. Det må da være et godt tegn, at serien er så spisset at den er vanedannende for noen og uinteressant for andre?

— Avslutningen med kiden som kommer og sier han er Dannys sønn er cliffhanger av frekkeste stort. Altså både smart skrevet for å ta historien videre mot ny sesong og sjukt irriterende for de som vil ha closure på en sesong. Kjæresten min er i siste kategorien, og hun kom med et surt lite kremt etter emogutten kom togende ut av skyggene og ødela den koselige Rayburn-middagen.

— Hva skjer nå videre i neste sesong? Jeg antar at John blir sheriff, og at det var Carlos som sto og spionerte på ham og Kevin da de rotet rundt i huset til Danny i Miami? Da blir det utpressing, drama og enda flere løgner som skal dekkes over. Enda mer familiedrama, og forhåpentligvis noe kriminalitet som kan matche kokasmugling og menneskesmugling.

Hva synes du om Bloodline? Revnende uenig eller dypt enig med min synsing? Kjør på i kommentarfeltet, da!