Har du sett Boardwalk Empire enda? Her er vår dom etter første sesong…

Et problem med amerikanske tv-serier, spesielt dem som kommer med HBO-logoen, er at forventningene til dem rett og slett er for høye. Hvor ofte kommer det fortellinger som – uansett sjanger – kan matche intensiteten og relevansen til The Sopranos og The Wire? Høyst sannsynlig kommer disse til å stå igjen når 2100-tallets kritikere og kulturhistorikere skal skrive om de beste fortellingene fra vår tid.

Boardwalk Empire har åpenbare ambisjoner om å spille i samme divisjon som de andre toppseriene til HBO. Her har man satt opp et stjernelag bak kameraet. Den er skapt av Terence Winter, hovedmanusforfatteren bak The Sopranos og ofte redigert av Tim Van Patten, mannen bak mange av de beste episodene i samme serie. Attpåtil er den $20-millioners pilotepisoden regissert av selveste Martin Scorsese, som også er executive producer, sammen med Mark Wahlberg.

Og det var bak kameraet. I birollene dukker strålende skuespillere som Kelly MacDonald, Michael Shannon, Michael K. Williams (Omar Little!) og Michael Pitt opp, sistnevnte som en herlig plaget krigsveteran med mafia-connections. Hovedrollen, den korrupte politikeren og forbudstid-mafiosoen Nucky Thompson, spilles av den gamle kulthelten Steve Buscemi. Legg til at man bygde opp en egen flere hundre meter lang boardwalk for å skape autentisitet og man forstår at skaperne sikter høyt.

Etter en killer pilot-episode trenger riktignok serien noen timer på å sette seg, men man bygger langsomt spenningen mot en spennende finale, der nettet rundt Nucky snører seg fra flere kanter – fra elskerinner, rivaliserende politikere, FBI, mafiabosser (skildringen av den kultiverte jødiske gangsteren Arnhold Rothstein er et høydepunkt) og hans egen bror.

Så hva er egentlig problemet? Vel. Det er ikke akkurat noe problem. Men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at skaperne har vært så opptatt av å lage en “Great American Story” at noe har gått tapt på veien. Tross alt er både The Wire, The Sopranos og for eksempel Breaking Bad tilsynelatende sære og antikommersielle ideer. En mafiaboss med depresjon og morskompleks? En kjemilærer som dealer meth i New Mexico? Nettopp denne mangelen på pretensjoner er det som gjør universene så troverdige og gode.

Jeg skal si litt mer om hva jeg mener. Mitt første problem med Boardwalk Empire er Buscemi selv. At han er en magisk birolleskuespiller er bevist ved en rekke anledninger, ikke minst som Tony Sopranos fetter i sesong 5. Men i forhold til John Hamm (Don Draper), James Gandolfini (Tony Soprano) og Bryan Cranston (Walter White) synes jeg han mangler pondus. Hans gjenkjennelige ansikt (styrken som birolleskuespiller) blir en svakhet i hovedrollen, fordi han mangler mimikk. I motsetning til de andre klarer vi ikke å identifisere oss med ham.

Det andre problemet med Boardwalk Empire er at de grunnleggende relasjonene i serien likner for mye på The Sopranos og mafiafilmer. Her er hovedpersonens protege, vanskelige familierelasjoner og behovet for å framstå med en plettfri overflate samtidig som man bedriver all mulig snusk. Ikke noe galt i det, men for et stadig mer kyndig og kresent publikum kreves det mer. Med få unntak mangler serien minneverdige karakterer, en Adriana La Cerva, en Jesse Pinkman, en Omar Little.

Men det største problemet med serien er også dens store styrke: tidskoloritten. Å se på Boardwalk Empire er nesten som å sitte på en hipsterbar i New York modellert etter en speakeasy fra forbudstiden på 1920-tallet. Det er fryktelig stilig, men angår oss i grunnen ikke. Jeg tror noe av grunnen til Mad Mens enestående suksess handler nettopp om at de like ekstraavagante sekstitallskulissene er nært nok i tid til at vi faktisk kan forholde oss til dem, også moralsk. Når Sterling og Draper drikker whiskey til morgenmøtet og trakasserer kvinnelige ansatte, tenker vi automatisk: Ah, for en tid det var. Den følelsen fikk jeg aldri under Boardwalk Empire.

Men damn it, denne lille anmeldelsen må ikke forstås dithen at serien er dårlig. Tvert i mot, den er bra. Men i tv-mediets gullalder er det nesten ikke nok.

PS: Deler denne fantastisk sangen som avslutter en av episodene. Det er et av seriens absolutte høydepunkter.