Brødre i blodet: Det mest realistiske som er skrevet på norsk om å være soldat i Afghanistan

Jeg har lest Emil Johansens bok om norske soldater i Afghanistan. Det er en rå soldatfortelling

Jeg sier faktisk, fordi den anonyme skarpskytterboka Med mandat til å drepe var en temmelig pinlig affære. Dette er noe helt annet. Emil Johansen prøver ikke å være litterær som de anonyme skarpskytterne, og virker som en bra kar, ingen barnslig sjåvenist. Han går rett på sak. Og han har en sterk historie.

Første del av boka er likevel ikke fryktelig spennende. Joda, alle soldatfortellingsingrediensene er her: soldatdrømmen, treningen (først minedykker, det kunne jeg gjerne tenkt meg å lest mer om, så TMBN), lagsamholdet, forberedelsene til oppdrag. Ikke noe galt i det, tvert i mot, problemet er at vi ikke kommer ordentlig under huden på Johansen eller hans lag- og troppskamerater. Av bifigurer er det faktisk major Rune Wenneberg vi kommer tettest på. Jeg savner beskrivelse av makkertjeneste og lagsfellesskap.

Så fort vi lander i Afghanistan, stiger temperaturen. På denne tiden, i 2006-2007, er ennå Faryabprovinsen og resten av Nord-Afghanistan relativt rolig, noen enkelthendelser til tross. Heller ikke de første turene til Johansen virker spesielt dramatiske, sett i forhold til hva som kommer. Her kunne vi selvsagt etterlyst en større refleksjon over oppdraget Johansen er med på og stammekulturen i Mek 4.

For i Post-9/11-kriger er det ikke slik at soldatene bare er politikernes verktøy. Johansen skriver at han var mannen bak kampropet “Til Valhall”, som vakte så sterke reaksjoner da det lekket ut høsten 2010. Jeg har selv stått med Telemark bataljons emeraldgrønne beret og ropt norrøne kamprop i gamle dager, så i utgangspunktet lar jeg meg ikke hisse opp av det. Problemet er bare at i en tid der informasjon og videoer sprer seg over landegrenser og kontinenter med lynets hastighet – der norske offiserer i vikinghjelm kan misbrukes av en agitatorisk mulla samme dag – ja, da bør man utvise spesielt stor aktsomhet med slike symboler. Det handler ikke om politisk korrekthet, men om styrkebeskyttelse, noe Johansen er svært opptatt av.

Men nok om det. For det er én grunn til å lese denne boka: Den gir de mest mest realistiske beskrivelsene av krigen i Afghanistan, og dermed norsk krigføring etter 1945, som er skrevet på norsk. Bokas andre halvdel er en tour de force. Joda, man kunne sikkert etterlyst en større kritisk distanse, til forsvaret og oppdraget man er en del av. Men dette er ikke en slik bok. Det handler om oppdrag som gir stadig verre, og om reaksjonene soldatene får. Frykt, adrenalinbakrus, tomhet. You name it.

Det er en bok som fikk meg til å savne det primitive soldatlivet. Den kunne vært den perfekte julegave til eventyrlystne sekstenåringer. Eller kanskje ikke.