Category Archives: Film/serie

Foundation: Høstens store serie?

24. september er det på tide å reaktivere eller fyre opp Apple+-abonnementet. Da kommer omsider filmatiseringen av Isaac Asimovs bokserie Foundation på en skjerm nær deg.

Jeg har ikke lest alle bøkene (memo to self: dette er en ting å gjøre etter Marvel-gjennomgangen!), så jeg skal ikke uttale meg skråsikkert om traileren. Men at det ser spektakulært, vilt og at galaksens fremtid står på spill er det ingen tvil om.

Utgangspunktet er at matematikeren Hari Seldon regner seg frem til at sivilisasjonens undergang er nær, og det vil ikke oppstå en ny befolkning slik vi kjenner det før om 30.000 år. Seldon finner ut av man gjennom enkelte endringer i forutsette hendelser skal kunne klare å begrense denne overgangen til bare tusen år.  Derfor oppretter The Foundations, to gjenger med forskere og ingeniører som skal bevare all kunnskap og fremskritt gjennom denne tunge tiden. Slikt blir det scifi-epos av!

Foundation er skrevet av David S. Goyer, som skrev de knallgode manusene til Christopher Nolans tre Batman-filmer, og Josh Friedman, som startet karrieren med The Sarah Connor Chronicles og fortsatte med ting som The Finder og Crossbones.

I en av hovedrollene finner vi for øvrig Jared Harris, som jeg fremdeles verker etter å se mer på skjerm etter Chernobyl og Mad Men. 24. september, altså!

The Batman: snart restart

Nå er kinoene åpnet. Det betyr at lerretene blir fylt opp av alle mulige storproduksjoner som har vært forsinket på grunn av pandemi. Den nye James Bond-filmen. The Matrix-tilbakekomsten. Oppfølgeren The Boss Baby: Family Business. Tom Cruise og mektige Mission:Impossible 7.

Men vi må ikke glemme at Batman-franchisen skal restartes. The Batman er regissert av Matt Reeves, som imponerte stort med de to siste Planet of the Apes-filmene. Robert Pattinson viste nye sider av sitt store, sjarmerende talent i Tenet, jeg har enorm tro på ham som Bruce Wayne og Batman.  Kan han og Reeves bli det nye radarparet Christopher Nolan og Christian Bale var da de herjet i Batman Begins, The Dark Knight og The Dark Knight Rises?

Etter at Ben Affleck ga opp dette prosjektet, er hele historie fjernet fra den såkalte DC Extended Universe-tidslinjen. Det betyr at The Batman ikke henger seg på historien vi har fulgt i Batman vs Superman og Justice League de siste årene.

I stedet er Batman gjort yngre og mer detektivorientert. Det handler om krim i Gothams gater, og vår kappekledde korsfarer skal redde byen fra seriemorderen Riddler. Paul Dano spiller den gåtefulle gangsteren. Mange husker ha sikkert i Jim Carreys skikkelse fra Batman Forever, men her skal visstnok skurken være mer Zodiac Killer-aktig enn komedie. Skummelt! Spennende!

The Batman har premiere i mars 2022.

Bosch sesong 7: «Everybody counts, or nobody counts»

25. juni har HBO Nordic premiere på den siste sesongen av Bosch. Michael Connellys harde, jordnære krimsaga om Los Angeles og Harry Bosch ender der det startet. Jakten på rettferdighet er alt som teller for Harry. Alle betyr noe, eller så betyr ingen noe.

Finalesesongen er basert på deler av The Concrete Blonde (akkurat som første sesong!) fra 1994 og den langt nyere The Burning Room. Det var den nittende boken om Harry Bosch da den ble sluppet i 2014. Jeg skrev om boken i A-magasinet da, sjekk saken her.

Selv om Bosch legges ned nå, skal hans liv som politipensjonist dekkes i en ny serie. Les mer om det her. 

Sjekk forresten den fine cap-en min her, den må ut i sommerlyset nå:

The Way Back: har du abstinenser etter Mare of Easttown?

Har du også abstinenser etter Mare of Easttown? Føler du på savnet etter knappe dialoger og uløselige emosjonelle knuter? Hva sier du til at alt dette blir plottet inn i det beste sportsdramaet du ikke så i 2020?

Frykt ei, hjelpen er her! Det er bare å bytte ut Kate Winslet med Ben Affleck. For bak Mare of Easttown finner vi manusforfatter Brad Ingelsby. Du trenger ikke lete lenge på HBO Nordic for å finne et av hans andre verk, det gnistrende gode dramaet The Way Back.

Ben Affleck spiller Jack Cunningham. Han bor alene, og jobber som anleggsarbeider på dagtid. Jeg kunne sagt at han drikker på kveldstid, men han drikker egentlig dag og natt. Vodka i kaffekoppen på jobb. Pils i pappkruset i bilen. Ølboks i dusjen. Familien er frustrert. Ekskonen er oppgitt. Jack er drita.

En dag ringer en prest fra high school-en Jack Cunningham spilte basketball for. Kunne han tenke seg å trene en gjeng gutter som taper og taper og har mistet treneren sin? Denne telefonsamtalen er starten på veien tilbake.

Om det høres ut som et klassisk sportsdrama, så er det helt riktig. Musikken minner om Chariots on Fire. De tapende ungguttene har  både clear eyes og full hearts. Jack Cunningham finner noe i sporten som han trodde han hadde mistet. Sammen er de sterkere hele gjengen.

Jack overtar et lag av få spillere, og de som er på laget er ikke spesielt gode. Men sammen kan de få til ting.

Men The Way Back byr på mer, og mye av det speiler de sterkeste scenene i Mare of Easttown. For alle ser at Jack drikker, men de sier ikke hvorfor Jack drikker. Sakte, stødig og sikkert får vi fortalt historien om hvorfor en megatalentfull basketballspiller la opp på dagen da hvert eneste college i USA ville ha ham.

Etter hvert legger du merke til at coach Jack aldri tar i basketballen. Samtalene hvor vi får brettet ut livshistorien hans er like nære, intense og megetsigende som det beste fra Mare of Easttown. «I never stop being angry» sier han på et tidspunkt til eks-konen i en intens og ordknapp seanse i bilen. Den ene setningen oppsummerer ham, situasjonen, filmen og livet.

«I never stop being angry» sier Jack til sin frustrerte ekskone Angie. Hvorfor han er så sint og hvorfor hun var det, er en av drivkreftene i The Way Back.

Hvordan reagerer man når kjipe hendelser slår deg så hardt at sinnet og avhengighet sammen tar over hode og kropp? Dette er historien The Way Back forteller. Jada, det er tidvis så kjipt som det høres ut som.

Men som troverdig skildring av mennesker og følelser, er det like bra som de beste scenene i Mare of Easttown. Og om du tror det bare er bekmørke, så se på tittelen en gang til. Veien tilbake + Chariots of Fire-musikk, da må det jo bli ordnings på ting?

Les også: Mare of Easttown ep 1, beste start siden True Detective?

Les også: Mare of Easttown ep 2, årets cliffhanger. 

Les også: Mare of Easttown ep 3, sjokkerende avslutning!

Les også: Mare of Easttown ep 4, overraskende eller bare for koko?

Les også: Mare of Easttown ep 5, geriatrisk komedie og Se7en-thriller

Les også: Mare of Easttown ep 6, bekmørke trumfkort og Winslets DSM

Les også: Mare of Easttown ep 7, vårens villeste eventyr er over

Sweet Tooth: pandemi, borgervern, hybridbarn. Anbefales!

Hva om et virus treffer menneskeheten hardt? Internett bryter ned. Geriljakrigere starter borgervern. Dyrelivet overtar stepper og hav. Kvinner slutter å føde menneskebarn. I stedet er fødeavdelingene fulle av hybrider. Ikke fæle skumle aliens, men snille, nusselige blandinger av for eksempel hjort og menneskebarn?

Sweet Tooth er basert på en tegneserie av Jeff Lemire. De åtte episodene i første sesong har premiere på Netflix fredag. Jeg har sett hele sesongen, full anmeldelse kommer i Aftenposten til helgen. Gled dere! (Til serien, altså, men sjekk gjerne også anmeldelsen)

SWEET TOOTH (L to R) ANIMAL ARMY MEMBER, STEFANIA LAVIE OWEN as BECKY, MIA ARTEMIS as TIGER and ANIMAL ARMY MEMBER in episode 103 of SWEET TOOTH Cr. KIRSTY GRIFFIN/NETFLIX © 2021

Mare of Easttown ep 7: Vårens villeste eventyr er over

Etter en hektisk og engasjerende sesong er vårens villeste eventyr over. Mare of Easttown klokker inn på syv episoder, og vi har utrolig nok fått svar på det vi lurte på.

Under de seks første oppsummeringene er mine tanker om finalen. Jeg vil for øvrig også si tusen hjertelig takk til alle som har delt teorier, tanker og tips om serien på Facebook og Twitter. Det har gitt mange nye perspektiver og gjort tittingen gøyere.

Disse diskusjonene gjør meg også hellig overbevist om at vi til en hver tid MÅ ha en ledende serie som slipper ukentlige episoder. Når debatterte du sist en serie med samme innlevelse og aktualitetsnivå som med Mare of Easttown?

Les også: Mare of Easttown ep 1, beste start siden True Detective?

Les også: Mare of Easttown ep 2, årets cliffhanger. 

Les også: Mare of Easttown ep 3, sjokkerende avslutning!

Les også: Mare of Easttown ep 4, overraskende eller bare for koko?

Les også: Mare of Easttown ep 5, geriatrisk komedie og Se7en-thriller

Les også: Mare of Easttown ep 6, bekmørke trumfkort og Winslets DSM

1— Plottet gikk opp, jo! Ryans samtale med faren John, hvor de snakker om sin egen hemmelighet, viste seg å være nøkkelen serieskaper Craig Zobel dinglet foran øynene våre. Avsløringen ble brettet ut på en ryddig og engasjerende måte. For å bygge opp motivasjon for drapet og avsløre mystiske hendelser, brukte serien effektivt en rekke hendelser fra tidligere. Stalkeren i Glen og Bettys hage var Ryan på jakt etter våpenet. At våpenet var en politiutgave stammer fra Glens tid som ranger (eller noe sånt). Ryans sinne på faren og eksterne trusler mot familiefreden var veletablert i serien. Det ga en god motivasjon for drapet.

2— Episoden gikk som forventet. Først ble dramaet mellom Billy og John avviklet ganske raskt. Så roet episoden seg liksom ned, før Mare hørte skurr i monitor og satte fart ned stien til den vonde konklusjonen. Episodens rytme var veldig fin. Jeg likte scenen ved elven (tror dere Billy hadde tatt ut kulene fra pistolen?), men det var nedpå-dramaet og det sakte crescendoet som løftet episoden.

Sekvensen hvor Mare står og ser på Ryan i skolegården og han skjønner at hun skjønner, bør være pensum for krimserieforfattere, Slik kan man altså løse det. Det er ikke bare effektivt emosjonelt, det er også budsjettmessig meget gunstig å slippe en vill jaktscene når morderen skal hankes inn. Onkel Skrue hadde vært stolt om han var produsent.

3— Ellers synes jeg at serien samlet sammen mange løse tråder. Forholdet til Richard fikk en håpefull konklusjon. SIobhans tenåringsreise fortsatte på sitt sjarmerende vis. Her syntes jeg det var en fin detalj da hun hjelper moren å kle av seg, samtidig som hun ber om at Mare kan være litt mer mamma.

Jeg tolker det som en statusrapport på deres forhold. Siobhan går over i de voksnes rekker og hjelper mammaen med de enkleste ting, og Mare blir mer voksen rådgiver enn overvåkende mamma. Var det bare jeg som ble rørt at Siobhan sa at Easttown ble et bedre sted av Mares tilstedeværelse?

Samtidig var det en grell parallell til Ryan, som jo også så desperat forsøkte å hjelpe sine foreldre og sin familie. Det skal ikke være enkelt, hverken å være barn eller forelder. Fort gjort å skyte pappas unge elskerinne i ansiktet!

Uansett, tilbake til samling av tråder: Johns gamle forhold til Sandra fikk en viktig rolle. Prestegreiene ble avrundet. DJs nye liv med Lori som mamma fikk en fin start. Drew landet hos besteforeldrene etter at Carrie til slutt skjønte at hun ikke var skikket. Frank fikk tilbake Faye. Dylan tok litt ansvar og hostet opp både gryn og medmenneskelighet.

4— Restaurantscenen med tre generasjon Sheehan-damer som forsøker å løsne på knuter var et stort og ømt høydepunkt. Helen som snakker om skuffelsen over mannen, og at hun tok det ut på Mare. Mares lille nikk av forståelse og tilgivelse. Helens ikke helt vellykkede forsøk på å få Mare til å tilgi seg selv. Siobhan i midten, jenten som ble voksen så altfor fort og hver eneste dag prøver å være bro mellom mor og bestemors følelser.

Jeg har et veldig fint forhold til min mor (hei om du leser, mamma!), men det er så mye i disse scenene som har gjenkjennelsesfaktor for hvordan man forholder seg til sine nærmeste. Man prøver å si de riktige tingene. Det funker, Det funker ikke. Det er lettere å bare gå enn å snakke. Årevis og tiår med følelsesmessige knuter man prøver å løse med all sin mentale makt, men det er så vanskelig.

Som en klok poet en gang sa: «Det e så my æ skoill ha sagt te dæ/Men æ får liksom itj te å sei det». Dette mantraet utstråler Mare hver gang hun ser sin mor i øynene. Det er lett å kritisere Mare of Easttown for å være karikert, overlastet med ville tråder osv. Men på det emosjonelle plan er disse scenene uangripelige. Familiedrama til terningkast 6.

5— Og til slutt: We need to talk about Kevin. Det er mye jeg kommer til å huske fra Mare of Easttown, men en ting står nå veldig tydelig frem. Seriens bruk av en person som er død er meget sterk. Mares emosjonelle karusell svinger seg rundt et punkt, Kevin.

Hennes forhold til moren, datteren, mannen og barnebarnet springer ut fra dette ene mennesket, den ene dagen hvor hun ikke klarte å redde sin egen sønn. At serien da velger å gå for den overtydelige slutten hvor hun går opp på loftet, synes jeg bare er fint.

Det la sjelen min i vater etter den opprivende bilscenen med Lori. Jeg skjønner jo at mye kommer til å gå til helvete i Easttown i det øyeblikket kameraer forlater byen og hverdagen slår inn igjen, men at Mare ruslet opp på loftet er et glimt av håp for henne, Siobhan, Helen og de andre.

Mare of Easttown ep 6: bekmørke trumfkort og Kate Winslets DSM

Etter en episode med både drama, thriller og humor, spilte Mare of Easttown nå ut alle sine mørkeste trumfkort. Her er fem ting som surret i hodet etter de 56 minuttene  som spilte opp mot seriens finale.

Les også: Mare of Easttown ep 1, beste start siden True Detective?

Les også: Mare of Easttown ep 2, årets cliffhanger. 

Les også: Mare of Easttown ep 3, sjokkerende avslutning!

Les også: Mare of Easttown ep 4, overraskende eller bare for koko?

Les også: Mare of Easttown ep 5, geriatrisk komedie og Se7en-thriller

1— Å se denne episoden av Mare of Easttown var som å høre på en Mr. Bungle-plate. Hva i alle dager skjedde nå? Hørte vi ikke på noe hawaii-musikk før det brått ble grindcore? Serien har forberedt oss på at mye kan skje, men jeg var ikke klar for dette strenge toneskiftet. Episode fem var riktignok mørk og dramatisk, men også fylt med humor og lyspunkter. I episode seks spilte serien ut alle sine mørkeste jokerkort.

Først de lette, melodramatiske: Mare avviser Richard. Siobhan ser kjærlighetssorg på horisonten.

Så de mer alvorlige, personlige: Mares evige smerte over sønnens selvmord. Siobhans dypt forankrede sinne over at moren ba henne gå hjem og sjekke Kevin. Franks resignasjon over at Faye har forlatt ham. Loris manglende evne til å kutte hånden av sin utro ektemann Jophn. Zabels mors bebreidelse av Mare for sønnens død. Dobbelslag med flathånd svir mer enn kontant knyttneve.

Til slutt de virkelig alvorlige tingene: Carrie som sovner mens Drew leker i badekaret. Billy som «innrømmer» at han har drept Erin. Dylans pistoltrussel mot eksen. Episoden spiller ut alt mørke småbyen Easttown har å by på.

2— Avslutningen på episoden er sterk dramaturgi. Nå skal ikke bare trådene samles. Hovedpersonene skal fysisk samles. Jeg tar for gitt at mobildekningen er så dårlig der ute at Mare, John og Billy får til en ordentlig analog konfrontasjon før politiet akkurat ikke rekker frem i tide. Hva som kommer ut av konfrontasjonen er usikkert. Jeg har dog en følelse at fiskemøtet kommer tidlig i episode syv, før serien hoster opp enda en twist før vi får pustepause.

3— En vill tanke: kan Siobhan ha noe med den skjebnesvangre natten da Erin ble drept å gjøre? Hun har jo allerede forklart seg med spaltet tunge, og er mildt sagt i ubalanse. Er det mer som tynger henne enn det traumatiske funnet av broren som har hengt seg i loftstaket?

4— På sett og vis Mare of Easttown bare et fartøy for at Kate Titanic Winslet skal få vist seg frem som voksen skuespiller. Derfor har jeg ventet på Den Store Monologen (DSM). At Mare skulle til psykolog var åpenbart en setup for DSM. Nå kom den, og Winslet leverte sterkt. Scenen da hun på tilkneppet, men sårt vis forteller om Kevin som var like mye frustrerende junkiesønn som hennes evige hjertesten leverte.

Samtidig som den var nær og intens, ga den oss nøkler til Mares innerste rom. Hun kan aldri tilgi seg selv for å ha sendt datteren for å sjekke Kevin, men hun kan kompsenere ved å ofre det meste for at Siobhan og Drew skal få det så trygt som mulig. Dette forklarer kanskje også hvorfor Mare ser på handling som viktigere enn ord. Om ikke hun går til huset hvor de tror det er en drapsmann, vil noen andre gjøre det. Om ikke Mare selv raser av gårde til Billy og Johns fisketur, hva blir da konsekvensene?

Om ikke Mares knuter blir forsøkt knyttet opp, vil resten av livet hennes være et forsøk på å gjøre opp for den skjebnesvangre beskjeden til Siobhan om å sjekke Kevin. På et vis er jo dette gjenkjennelig, for vi har vel alle en hendelse eller handling vi skulle ha ugjort. Det gjør at vi – hvert fall jeg – gir Mare stort slingringsmonn når hun reagerer impulsivt og raskt. Jeg vil jo bare at hun skal få bittelitt ro i sjelen.

Denne episoden blir nok Winslets høydepunkt i serien. Episode syv blir mer thriller og jakt og action, mens her får Winslet vise seg frem fra alle sider. DSM er nevnt, men den mer handlekraftige stilen i Dylan-forhøret er peak strenge-Kate. Den rolige scenen med Richard, der Mare sitter med flaskepils, fett hår og knekt arm i sofaen, er også innertier selv om den er tilsynlatende mindre viktig for handlingen. Vi må heller aldri glemme klemmescenen med drita Siobhan på pikerommet. Tunge saker for småbarnsforeldre!

5— Men før ro i sjelen må hun oppklare et mord og forhindre et eller flere. Billy har funnet pistolen John har med seg på fisketur, hvem av dem kommer til å få bruk for den? Kommer Mare til å rekke frem i tide? Selvsagt gjør hun det. Jeg tror for øvrig at Billy ikke har drept Erin, jeg tror han mente «I killed her» i overført betydning. At hans handlinger førte til at hun døde. Dylan har gjort noen muffins samme med eksen og kompisen. Siobhan har jeg nevnt. John har også noen vikarierende motiver jeg ikke helt klarer å finne ut av. Han sier blant anet at Lori «thinks» han har vært utro. Betyr det at han lar henne tro og tar dritten det for å dekke over noe annet og verre? Og hva er greien med Deacon Mark? Det må også oppklares. Mare of Easttown har mye på plakaten i siste episode.