Etter en hektisk og engasjerende sesong er vårens villeste eventyr over. Mare of Easttown klokker inn på syv episoder, og vi har utrolig nok fått svar på det vi lurte på.
Under de seks første oppsummeringene er mine tanker om finalen. Jeg vil for øvrig også si tusen hjertelig takk til alle som har delt teorier, tanker og tips om serien på Facebook og Twitter. Det har gitt mange nye perspektiver og gjort tittingen gøyere.
Disse diskusjonene gjør meg også hellig overbevist om at vi til en hver tid MÅ ha en ledende serie som slipper ukentlige episoder. Når debatterte du sist en serie med samme innlevelse og aktualitetsnivå som med Mare of Easttown?
Les også: Mare of Easttown ep 1, beste start siden True Detective?
Les også: Mare of Easttown ep 2, årets cliffhanger.
Les også: Mare of Easttown ep 3, sjokkerende avslutning!
Les også: Mare of Easttown ep 4, overraskende eller bare for koko?
Les også: Mare of Easttown ep 5, geriatrisk komedie og Se7en-thriller
Les også: Mare of Easttown ep 6, bekmørke trumfkort og Winslets DSM
1— Plottet gikk opp, jo! Ryans samtale med faren John, hvor de snakker om sin egen hemmelighet, viste seg å være nøkkelen serieskaper Craig Zobel dinglet foran øynene våre. Avsløringen ble brettet ut på en ryddig og engasjerende måte. For å bygge opp motivasjon for drapet og avsløre mystiske hendelser, brukte serien effektivt en rekke hendelser fra tidligere. Stalkeren i Glen og Bettys hage var Ryan på jakt etter våpenet. At våpenet var en politiutgave stammer fra Glens tid som ranger (eller noe sånt). Ryans sinne på faren og eksterne trusler mot familiefreden var veletablert i serien. Det ga en god motivasjon for drapet.
2— Episoden gikk som forventet. Først ble dramaet mellom Billy og John avviklet ganske raskt. Så roet episoden seg liksom ned, før Mare hørte skurr i monitor og satte fart ned stien til den vonde konklusjonen. Episodens rytme var veldig fin. Jeg likte scenen ved elven (tror dere Billy hadde tatt ut kulene fra pistolen?), men det var nedpå-dramaet og det sakte crescendoet som løftet episoden.
Sekvensen hvor Mare står og ser på Ryan i skolegården og han skjønner at hun skjønner, bør være pensum for krimserieforfattere, Slik kan man altså løse det. Det er ikke bare effektivt emosjonelt, det er også budsjettmessig meget gunstig å slippe en vill jaktscene når morderen skal hankes inn. Onkel Skrue hadde vært stolt om han var produsent.
3— Ellers synes jeg at serien samlet sammen mange løse tråder. Forholdet til Richard fikk en håpefull konklusjon. SIobhans tenåringsreise fortsatte på sitt sjarmerende vis. Her syntes jeg det var en fin detalj da hun hjelper moren å kle av seg, samtidig som hun ber om at Mare kan være litt mer mamma.
Jeg tolker det som en statusrapport på deres forhold. Siobhan går over i de voksnes rekker og hjelper mammaen med de enkleste ting, og Mare blir mer voksen rådgiver enn overvåkende mamma. Var det bare jeg som ble rørt at Siobhan sa at Easttown ble et bedre sted av Mares tilstedeværelse?
Samtidig var det en grell parallell til Ryan, som jo også så desperat forsøkte å hjelpe sine foreldre og sin familie. Det skal ikke være enkelt, hverken å være barn eller forelder. Fort gjort å skyte pappas unge elskerinne i ansiktet!
Uansett, tilbake til samling av tråder: Johns gamle forhold til Sandra fikk en viktig rolle. Prestegreiene ble avrundet. DJs nye liv med Lori som mamma fikk en fin start. Drew landet hos besteforeldrene etter at Carrie til slutt skjønte at hun ikke var skikket. Frank fikk tilbake Faye. Dylan tok litt ansvar og hostet opp både gryn og medmenneskelighet.
4— Restaurantscenen med tre generasjon Sheehan-damer som forsøker å løsne på knuter var et stort og ømt høydepunkt. Helen som snakker om skuffelsen over mannen, og at hun tok det ut på Mare. Mares lille nikk av forståelse og tilgivelse. Helens ikke helt vellykkede forsøk på å få Mare til å tilgi seg selv. Siobhan i midten, jenten som ble voksen så altfor fort og hver eneste dag prøver å være bro mellom mor og bestemors følelser.
Jeg har et veldig fint forhold til min mor (hei om du leser, mamma!), men det er så mye i disse scenene som har gjenkjennelsesfaktor for hvordan man forholder seg til sine nærmeste. Man prøver å si de riktige tingene. Det funker, Det funker ikke. Det er lettere å bare gå enn å snakke. Årevis og tiår med følelsesmessige knuter man prøver å løse med all sin mentale makt, men det er så vanskelig.
Som en klok poet en gang sa: «Det e så my æ skoill ha sagt te dæ/Men æ får liksom itj te å sei det». Dette mantraet utstråler Mare hver gang hun ser sin mor i øynene. Det er lett å kritisere Mare of Easttown for å være karikert, overlastet med ville tråder osv. Men på det emosjonelle plan er disse scenene uangripelige. Familiedrama til terningkast 6.
5— Og til slutt: We need to talk about Kevin. Det er mye jeg kommer til å huske fra Mare of Easttown, men en ting står nå veldig tydelig frem. Seriens bruk av en person som er død er meget sterk. Mares emosjonelle karusell svinger seg rundt et punkt, Kevin.
Hennes forhold til moren, datteren, mannen og barnebarnet springer ut fra dette ene mennesket, den ene dagen hvor hun ikke klarte å redde sin egen sønn. At serien da velger å gå for den overtydelige slutten hvor hun går opp på loftet, synes jeg bare er fint.
Det la sjelen min i vater etter den opprivende bilscenen med Lori. Jeg skjønner jo at mye kommer til å gå til helvete i Easttown i det øyeblikket kameraer forlater byen og hverdagen slår inn igjen, men at Mare ruslet opp på loftet er et glimt av håp for henne, Siobhan, Helen og de andre.
