Hvorfor skriver ikke norske krimforfattere bøker fra kjeltringenes perspektiv? Jens Lapidus avslutter Stockholm Noir-triologien med årets beste thriller, Livet Deluxe.

Ja, hvorfor ser vi nesten aldri krim skrevet fra forbryternes perspektiv på norsk? Jeg våger å påstå at det er lite det lesende publikum liker bedre enn fortellinger om røvere og kjeltringer. Shantaram, liksom, hvor mye har ikke den solgt? Eller Papillon, i sin tid. I dokumentarsjangeren her hjemme har både Kjetil Østlis Politi og røver og Widerøe og Aass´ Dødsranet gått i mange opplag.

Sistnevnte bok var jeg faktisk så heldig å jobbe med selv, og det er vanskelig å ikke tenke på NOKAS-ranet når man leser Jens Lapidus´ siste. Jorge, antihelten fra Snabba Cash, planlegger et storstilt ran ikke ulikt anslaget mot NOKAS. Nettopp Jorge er Lapidus´ beste karakter, tett fulgt av JW, akkurat som han har vært helt siden han klatret over fengselsmuren i bok 1.

I Jorge har forfatteren klart å male fram en skikkelse som bærer i seg både menneskelig varme og minoritetens fremmedgjøring. Jorge hater mainstream Sverige, men de (og vi nordmenn) digger ham tilbake. Det er her Lapidus lener seg tyngt på OP-5-favoritt James Ellroys “telegrafiske” stil, med tett kolonbruk og ufullstendige setninger. Kontrasten skaper faktisk litteratur på et nivå som vanligvis er krimsjangeren fremmed. Ikke rent få av Lapidus setninger minner om gode linjer fra gangsterrappen.

Som i de foregående bøkene til Lapidus er bøkene delt i tre synsvinkler, tre fortellerstemmer. I Livet deluxe dukker bl.a en undercover-spaner fra politiet opp. Her var jeg i utgangspunktet mer skeptisk. I likhet med Ellroy har Lapidus vunnet mye på å ikke kjede leseren med enda mer sur traktekaffe fra lensmannskontoret. I stedet løste de det fint med å poste inn noen ganske autentiske politirapporter når man trenger å vite status i etterforskningen.

Men i siste bind dukker det altså opp en virkelig politimann. Grunnen til at det funker, er nettopp at undercoverspaning skaper spenning ganske automatisk. Spaneren er som spionen: han må ljuge for å komme inn i miljøene han skal avsløre. Selv om fyren har noen ganske manierte karaktertrekk, var dette noe jeg likte og lese.

Verre da med Natalie, datteren til serbermafiaens gudfar Radovan Kranjic. Her forsøker Lapidus å lage et slags Gudfaren-motiv – der den uskyldige mafioso-datteren overtar for sin far. Men dette er et Shakespeare-aktig motiv som bør utvikles mer enn som en bihistorie. Her synes jeg romanen blir for tynn. Jeg tok meg selv flere ganger i å ville vite mer om Natalie, hennes kvaler og forventninger. Dessuten synes jeg Lapidus er mindre til stede i teksten når han beskriver kvinner.

Men: Likevel er dette sjokkerende kult. Jeg har ennå vel hundre sider igjen, så jeg vet ikke om Lapidus klarer og samle trådene (jeg har hørt han gjør det). Det er miljøbeskrivelser og storbyrealisme på et nivå jeg aldri har sett noen norsk krimforfatter være i nærheten av.

OP-5s ene halvdel utroper dette til den beste krimboka jeg har lest i 2011.

Mange har sikkert sett Snabba Cash på kino. Slapp av, begge oppfølgerne blir film. Og Hollywood har visst rettighetene på eventuelle remakes. Så selv om trilogien er slutt, tror jeg bare vi har sett starten på Lapidus´ popularitet.